I går var det 1. april, og forhåpentligvis ble noen lurt trill rundt. Vi lever riktignok i en tid der falske nyheter har større plass enn noen gang, russerne utelukkende farer med løgn og den amerikanske presidenten er den siste vi kan stole på, men det betyr likevel at vi trenger uskyldige ting å le av også. Sånt som aprilsnarr.
Min favoritt er fortsatt Aftenpostens spøk fra 1950 om at Vinmonopolet hadde gått tom for flasker og solgte derfor unna avgiftsfri rødvin i løsvekt til alle som bragte med seg sin egen bøtte. Det var naturligvis mange som hadde bøtte hjemme, strømmen av forventningsfulle mennesker var stor, og skuffelsen tilsvarende gedigen da de oppdaget at de var tatt for nesen. Men én mann holdt hodet kaldt, han var disponent i et firma og de ansatte hadde lurt ham av sted til bøttekjøp og påfølgende polbesøk. Da han oppdaget sannheten, kjøpte han like gjerne rødvin på flasker i stort nok monn til å fylle bøtta, og vendte tilbake til kontoret der han takket de ansatte for tipset. Det var nok noen og enhver på det kontoret som satte store øyne på bøtta der rødvin skvulpet lystig omkring. Samtidig skal han ha nevnt at det fortsatt var vin igjen på polet, men at det nok ville lønne seg å være kjapt ute for å være sikker på å få. Følgelig ble kontoret på rekordtid tømt for ansatte som slåss om å få kjøpt hver sin bøtte og deretter sprintet til Vinmonopolet, bare for å oppdage at det var flere enn dem som kunne drive aprilsnarr.
