Arne Lygres Ikkje ein lyd inneholder fantastiske enkeltscener. Men det som skulle vært en polyfoni, ender i stedet opp som tidvis høylytt og enerverende snakking.

Etter 35 år i rollen gir Grete Pedersen stafettpinnen videre.

I Trøndelag Teaters oppsetning av Henrik Ibsens Brand er teater tekst og rom.

Kirkemusikkfestivalen skal ha ros for å satse på samtidsmusikk, men det er rom for større variasjon.

Maritea Dæhlins Ord på Kilden Teater i Kristiansand er hyggelig. Aktørene behersker materialet godt og premisset er interessant, men forestillingen forsøker ikke å utfordre hverken aktører eller publikum utover dette.

Fristen for å søke stillingen som teatersjef ved Rogaland Teater gikk ut 4. april. Ved fristens utløp var det 22 søkere på stillingen – tre søkere er unntatt offentlighet.

Erik Eger-Schøyen tiltrer ved årsskiftet når Thomas Østgaards åremål går ut.

Styret ved Nationaltheatret har ansatt Marit Moum Aune som ny teatersjef for åremålsperioden 2027 til 2032. Det melder de i en pressemelding.

Vi lever i en urolig verden der autoritære regimer forsøker å true individuell frihet og tankegang, da hjelper det med dans.

Den iranske skribenten Sakineh Arabnejad, som er fribyforfatter i Trondheim, skriver her om teater og performance i Iran, om sensur og opprør.

I den sjette episoden av podkasten Gæmliskomponister snakker Eivind Buene og Trond Reinholdtsen med Jon Øivind Ness.

En kunstig superintelligens har tatt over jorda og konkludert: Menneskeheten må bort. I Prosessen mot menneska stilles vi til ansvar, men får også sjansen til å protestere.

Forestillingen Dancing av danser og koreograf Deborah Hay stiller spørsmål ved koreografisk eierskap og arv, men de blir stående noe ubesvart.

Manon er en sterk historie som lider under manglende koreografisk og danserisk helhet.

Oslo Internasjonale Teaterfestival viser fint frem konsekvensene av russisk imperialisme. Jeg klarer likevel ikke å la være å lengte etter at kunsten formidler mer av det jeg forstår med intellektet, men fortsatt ikke kan fatte og føle.

I Stefan Herheims regi er Den lure revens eventyr blitt en skakk, komisk og makaber hyllest til både operaen som kunstform og menneskene som påvirkes av den.

Tid og rom blir omsatt til kontemplativt kroppsspråk i Shelmith Øseths forestilling Wakati.

Torsdag kveld ble Den Nasjonale Ibsenprisen delt ut på Ibsenhuset i Skien.

Ledergruppen på Nationaltheatret svarer her på Hannah Wozene Kvams kommentar om rapporten Å spille hvit. En kartlegging av melaninrike skuespilleres erfaringer ved Nationaltheatret 2019-2024.

Hannah Wozene Kvam kommenterer Nationaltheatrets mangfoldsrapport Å spille hvit. En kartlegging av melaninrike skuespilleres erfaringer ved Nationaltheatret 2019-2024.

Norsk musikkformidling trenger mer glad-nerding. Årets Aarebrot-foreleser viste hvordan det kan gjøres.

How Romantic av Carte Blanche er presis dansekunst som løftes av tematisk og koreografisk mangfold og oppleves som en karusell som lever sitt eget liv.

Daglig leder i Scenekunstbruket, Tine Valavuo Tyldum, reflekterer rundt behovet for kritikk i lys av de siste ukenes debatt omkring Wicked og Arven og deres eget prosjekt Unge stemmer.

Urfremføringen av kammeroperaen Nara preges av sterk libretto, strålende solistprestasjoner og litt for idérik scenografi.

Et homoepos ble en het potet. Arven av Matthew Lopez hadde forut for norgespremieren 8. februar mye å leve opp til. Etter et halvt års blest og debatt, endte det viktigste med å gå flere hus forbi.

Melankolien ligger tung over Nationaltheatrets Draum om hausten.

Med iscenesettelsen av Takk for gaven har regissør Line Paulsen virkelig blåst liv i Monica Isakstuens tekst, men hvor blir det av fortvilelsen og raseriet?

Koreograf Mamela Nyamza fortryller oss inn i en fantasirik drømmeverden i Hatched Ensemble på Dansens Hus

Maud Monceyron Jonassen mener at Det Norske Teatrets forestilling Europavisjonar fremmer en farlig forenklet forståelse av dagens politiske landskap.

Europavisjonar inneholder flere høydepunkter, men tømmer seg selv ved å være politisk og ideologisk platt.

Gjentakelsen har blitt Den eldre kvinnens fortelling på Centralteatret.

I Svart og hvit natt på Grusomhetens teater går kapitalistenes forsvarsverker i oppløsning på spektakulært vis og de ender opp nådeløst overlatt til seg selv og sine hjelpeløse skrik.

Forestillingen Dim av koreograf Rosalind Goldberg har et bevegelsesuttrykk som, i motsetning til det tittelen antyder, insisterer og fascinerer.

I Fuglane ser man en teft for visuelle detaljer og godt spill, men forestillingen lykkes ikke med å formidle den særegne vesaaske fremstillingen av naturen og Mattis’ sterke kontakt med alt som rører seg.

Kool Kool Kina minner om å se Nytt på nytt et år for seint; satiren treffer ikke samtiden.

Kan man endre noen andres politiske overbevisning om man ikke selv er villig til å vike en tomme?

Det er mye som kunne vært aktuelt og spennende i joikeoperaen Bjørnejegeren Ol Tomså, men forestillingen lider av både musikalsk og dramatisk retningsløshet.

Brageteatrets Hans og Grete er både makaber og leken – men kunne muligens tatt seg litt mer tid i komposisjonen av forestillingens avsluttende scener.