Gode muligheter til friluftsliv i Norge
Å drive friluftsliv er å oppholde seg eller være i fysisk aktivitet i naturen. Det kan være i skog og mark, på fjellet eller ved kysten – eller i parker, på turveier og andre grønne områder i byer og tettsteder.
Det er gode muligheter til å drive friluftsliv i Norge. Allemannsretten er grunnlaget for friluftslivet. Den gir oss rett til å ferdes fritt i utmark – både i og ved byer og tettsteder og i større områder i skogen, på fjellet eller ved kysten.
Grøntområdene som ligger ved byer og tettsteder blir imidlertid stadig utsatt for større press.
Et grunnleggende prinsipp for friluftslivet er at hver generasjon har ansvar for å gi kommende generasjoner like gode muligheter til naturopplevelser.
Miljødirektoratet har målt friluftslivet i befolkningen siden 2001. Målingene viser at en betydelig andel av befolkningen er interessert i friluftsliv.
Muligheten til friluftsliv svekkes
Sentralisering og generell velstandsøkning har ført til større press på arealene i Norge de siste tiårene. Naturområder reduseres i størrelse og kvalitet, og tilgjengeligheten til mange av områdene som er igjen, blir dårligere. Mulighetene for å drive friluftsliv blir derfor svekket mange steder.
Å tilrettelegge løyper og områder for friluftslivsaktiviteter, kan gjøre det enklere for mange å delta. Selv om mange som driver friluftsliv foretrekker det urørte landskapet, kan tilrettelegging være spesielt nyttig for å få med seg de som fra før av er lite aktive.
Friluftslivsområdene må tas vare på
Den norske friluftslivstradisjonen bygger på allemannsretten. Men rettigheten gir ingen sikkerhet for at friluftsarealene forblir utmark, som alle kan ferdes i.
God oversikt over de viktigste områdene for friluftsliv er avgjørende. Å kartlegge og verdsette friluftslivsområder er derfor et satsingsområde for myndighetene.
Kart over kommuner som har kartlagt sine friluftsområder
Miljødirektoratets rolle
Miljødirektoratet har det overordnede ansvaret for friluftslivet og allemannsretten og samarbeider med flere viktige aktører i arbeidet med å ivareta dette ansvaret.
De viktigste aktørene er fylkeskommunene, statsforvalterne, interkommunale friluftsråd, de frivillige organisasjonene samt kommunene.
Kommunens ansvar
Kommunene forvalter allemannsretten etter friluftsloven, og de har et hovedansvar for å sikre at viktige friluftslivsområder blir tatt vare på gjennom sin arealplanlegging.
Kommunene, sammen med de frivillige organisasjonene har også en viktig funksjon i å motivere, særlig lite fysisk aktive grupper til å delta i friluftsliv.
Les mer om kommunens rolle for friluftsliv i :
Tilrettelegging for friluftsliv i byene
80 prosent av Norges befolkning bor i dag i byer og tettsteder – og tallet øker. Målet er at alle skal ha mulighet til å drive variert friluftsliv gjennom hele året.
Fysisk tilrettelegging for friluftsliv kan innebære å opprette turveier, stier eller skiløyper, eller få på plass bord, benker og belysning. Ofte handler det også om å skilte og merke områder som kan brukes til friluftsliv.
Forskjellige grupper friluftslivsutøvere som fotgjengere, syklister og skigåere kan noen ganger være uenige om hvordan friluftslivsområder skal brukes. Informasjon og veiledning om hensynsfull ferdsel er viktig for å unngå slike konflikter.
Informasjon og veiledning er også sentralt for å få flere med i friluftslivet.
Ivareta friluftslivsområder i arealplanlegging
Kommunene spiller en stor rolle i å ta vare på friluftslivsområder i byene gjennom arealplanleggingen.
Nedbygging av grøntområder skal unngås. Utbyggingen i store byer skjer nå for det meste som fortetting og omforming av eksisterende byggeområder. Konsentrert byutvikling er en forutsetning for et effektivt kollektivtrafikktilbud, og for at flere sykler og går. Det er også god klimapolitikk
Gjennom arbeid med å kartlegge og verdsette friluftslivsområder får kommunene oversikt over hvilke grønne områder og sammenhenger som finnes. Da kan de sikre og planlegge hvordan de bør ivaretas, videreutvikles og tilrettelegges for bruk.
Byggeforbud i strandsonen
Et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs kysten ble første gang innført i 1965. I den reviderte plan- og bygningsloven, som kom i 2009, ble regelverket enda strengere enn tidligere.
Hvis det skal bygges i strandsonen, må det skje etter en vedtatt plan eller unntaksvis etter dispensasjon fra kommunen (se plan- og bygningsloven).
I en arealplan kan kommunen velge formål, bestemmelser og retningslinjer som sikrer allmenn bruk og ferdsel til og langs stranda. Der kommunen velger å gi dispensasjon fra byggeforbudet, er det viktig å vedta vilkår som tar vare på strandsoneinteressene til allmenheten.
Planretningslinjer for strandsonen
I 2021 kom det statlige planretningslinjer for forvaltning av strandsonen. Formålet er å tydeliggjøre nasjonal arealpolitikk og sikre nasjonale og regionale interesser i 100-metersbeltet langs sjøen. Strandsoneforvaltningen skal bidra til en bærekraftig utvikling i tråd med FNs bærekraftsmål.
Retningslinjene er strengest der utbyggingspresset er stort, og verneverdiene er høyest.
Sikring av de viktigste friluftslivsområdene
Statlig sikring er også et viktig virkemiddel for å ivareta strandsonen for friluftsliv. I særskilte pressområder og der det er behov for fysisk tilrettelegging av arealene til friluftsliv, er statlig sikring et verdifullt supplement til plan- og bygningsloven.
Les mer om hva som ligger i statlig sikrede friluftslivsområder.
For å sikre markaområdene best mulig, har flere kommuner laget kommunale arealplaner for markaområdene, såkalte markaplaner.
Markaplaner bør beskrive markaområdene og hvordan de bør vernes om, tilrettelegges og forvaltes. Planlegging av markaområdene gjør det enklere å finne områder som kan brukes til for eksempel utbygging for idrett og andre aktiviteter.
Ikke alle byer og tettsteder har planer for å ta vare på marka, og mange mangler konkrete planer for tilrettelegging for friluftsliv i nærmiljøet.
Les mer i vår veileder om hvordan markaplaner kan lages.