Dominikus
Dominikus (spansk: Domingo de Guzmán, født i 1170 i Caleruega, Burgos, i gamle Castilla, død den 6. august 1221 i Bologna, Italia) var en spansk prest og grunnlegger av Dominikanerordenen og ble kanonisertt i 1234. Festdag 8. august, men i middelalderens nordiske kalendere feiret 5. august.
St. Dominikus Domingo de Guzmán | |||
---|---|---|---|
Født | 1170 Caleruga | ||
Død | 6. august 1221 Bologna, Italia | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest, founder of Catholic religious community (Dominikanerordenen), lekbror | ||
Embete | |||
Utdannet ved | University of Palencia | ||
Mor | Joan of Aza | ||
Søsken | Manés de Guzmán | ||
Nasjonalitet | Kongeriket León | ||
Gravlagt | Arca di San Domenico | ||
Helligkåret | 13. juli 1234 | ||
Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
Se også | Ekstern biografi | ||
Vernehelgen | Den dominikanske republikk, noen katolske bispedømmer, for dominikanerne, astronomer og skreddere, mot hagl og mot feber | ||
Oppvekst og utdannelse
redigerDominikus ble fra syv-årsalderen oppdratt av sin onkel som var arkivar og presbyter i Gumiel d'Izan. Fra han var 14 år studerte han i til sammen ti år med berømte lærere i Palencia, hvorav seks år humaniora, artes liberales, og fire år teologi.
Hungersnød
redigerI 1191, mens Dominikus var ved slutten av sine studier, ble Spania rammet av en alvorlig hungersnød. For å hjelpe til etter katastrofen, gav han bort alle pengene sine, solgte klærne og møblene og til og med sine dyrebare manuskripter. Da vennene hans uttrykte overraskelse at han solgte sine studiebøker, svarte han: "Vil dere ha meg til å studere denne simple litteraturen når folk dør av sult?".
Kamp mot kjetteri
redigerDominikus gaver til sultkatastrofen førte til et nært vennskap med biskop Diego av Azevedo. Dominikus og biskopen ble sendt av Alfonso VIII av Castilla på et diplomatisk oppdrag til Danmark for å hente en brud til Kronprins Ferdinand av Castilla. På veien dit reiste de gjennom Sør-Frankrike, og da de krysset Pyreneene, traff de albigensere i en atmosfære de mente var preget av hva de oppfattet som kjetteri. Prester de snakket med hadde fra et katolsk synspunkt, feilaktige læresetninger, og de hadde svært liten respekt for Dominikus, biskopen og paven i Roma. Etter opplevelsen på turen, besluttet Dominikus å arbeide for å utrydde kjetteri. Men han var dypt imponert over at så mange av albigenserprestene ikke var fanatisk arrogante, men lærde og kultiverte og syntes å være drevet av et ønske om kunnskap og rettferdighet. Dominikus innså at bare godt utdannede og erfarne prester var i stand til å overvinne albigensernes kjetteri.
Gjennom kongen og erkebiskop Anders Sunesen av Danmark ble de kjent med danskenes forsøk på å erobre og kristne Estland, og ønsket å slutte seg til dem. Dette ble forhindret av pave Innocens III. Dominikus vendte tilbake fra Danmark uten å ha fått med bruden, som døde før de kom fram.
Dominikanerordenen
redigerEn liten gruppe med Dominikus og seks andre prester samlet seg rundt Dominikus. Disse kombinerte en svært enkel levemåte og regelmessig bønn og bot, med motstand mot det albigenserne stod for. Gruppen utarbeidet i fellesskap overveielser og planer for en ny munkeorden. Han drømte om syv stjerner som lyser opp verden, altså av han og hans seks venner.
Domenikus reiste til Roma i 1215 for å få tillatelse til å opprette ordenen av pave Innocens III. Ordenen ble opprettet under den etterfølgende paven, Honorius III i desember 1216.
Dominikanerordenen, med sitt hovedkvarter i Roma, har fra opprettelsen nytt stor tillit i Vatikanet, og det er tradisjon for at pavens personlige teolog tilhører ordenen.
Selvfornektelse
redigerDet sies at Dominikus i løpet av sitt liv strengt praktiserte selvfornektelse. Han hadde på seg cilice (et bånd av geitehår) og en jernlenke rundt hoftene som han aldri la til side, ikke engang når han sov. Han avstod fra kjøtt og trakk seg tilbake til faste tider til perioder med stillhet. Han valgte de enkleste bostedene og de enkleste klærne, og tok seg aldri luksusen det var å sove i en seng. På reise satte han av tid til åndelig undervisning og bønner. Så snart han kom inn til bebodde områder, tok han av seg skoene og til tross for skarpe gjenstander på bakken, gikk han barbent. Regn og andre ulemper lokket bare fram lovprisning av Gud.
Siste reiser
redigerHans siste år ble mye tilbrakt på reiser, hvor han jobbet hardt for dominikanernes utvikling. På grunn av hans harde og anstrengende arbeid orket han til slutt ikke mye lenger. Ved ankomst til San Nicolò kirke (dagens San Domenico-basilikaen) i Bologna i Italia på en av turene var han sliten og hadde feber. Han avslo tilbudet om en seng og spurte brødrene om å plassere ham i sekk, en slags strie- materiale, strukket på bakken. Den lille tiden som var igjen ble brukt på å oppfordre sine tilhengere til godhet, ydmykhet og til å få sin styrke fra fattigdom.
Ettermæle
redigerLiggende i asken på gulvet, døde han midt på dagen den 6. august 1221. Tretten år etter sin død ble han kanonisert av pave Gregorius IX. Dominikus er skytshelgen for Den dominikanske republikk; for de katolske bispedømmene Córdoba, Bologna, Madrid og Palermo; for dominikanerne, astronomer og skreddere; mot hagl og mot feber. I Oslo er St. Dominikus kirke og kloster viet til ham.
Kilder
rediger- Dominicus i Nordisk familjebok (andre opplag, 1907) Svensk
- Den hellige Dominikus de Guzmán www.katolsk.no Norsk
- St. Dominikus Store norske leksikon