Vekkelse

Vekkelse brukes i religiøst språk om noe som har med å bli vekket, våkne, bli bevisst, være beredt eller forberedt og omvende seg i åndelig forstand, særlig om «masseomvendelser» og i forhold til å tro på dogmene i kristendommen og den teologiske tolkningen av Bibelen. Vekkelser er imidlertid også kjent innenfor for eksempel islam og hinduisme. Vekkelsebevegelser oppstår i en periode med økt religiøs aktivitet. De kan føre til kortvarig vitalisering av det religiøse livet i en menighet eller et lokalsamfunn, men også til varige organisasjoner og trossamfunn.

Kristen vekkelse

Ordet «vekkelse» brukes ofte om kollektiv omvendelse («masseomvendelser»), der mange mennesker på ett sted, for eksempel under et møte, kommer til en ny religiøs erkjennelse eller overbevisning. Hos kristne er vekkelse ofte forbundet med å bli frelst, omvendelse, og å bli født på ny. I tillegg til vekkelse av ufrelste og uomvendte er også en del av vekkelsesforkynnelsen myntet på den kristne som må vekkes og fornyes til ny bevissthet som kristen. Den karismatiske forkynnelsen legger særlig vekt på «en fornyelse i Den hellige ånd». Vekkelse på bedehus og i lekmannsbevegelse forbindes gjerne med en kollektiv bevegelse som oppstår i forbindelse med daglige møter, over en lengre tid, kalt vekkelsesmøter, der man utfordres til å ta et bevisst valg om å tro på Jesus Kristus.

Vekkelser i Norge

Adolph Tidemands berømte motiv «Haugianerne» fra 1848 viser en lekpredikant tilknyttet haugianerbevegelsen, en norsk kristen vekkelsesbevegelse på begynnelsen av 1800-tallet.

«Christiania Indremisjons oppbyggelsesmøte» på den tidligere Tordenskiolds plass i Oslo 1904.

Foto: Oscar Hvalbye/Oslo Museum

I norsk sammenheng er det naturlig å skille mellom haugiansk, roseniansk og pinse-karismatisk omvendelse.

Den haugianske omvendelse er del av en lengre prosess med blant annet anger og bot i tillegg. Selve omvendelsen er høydepunktet i denne prosessen.
Den roseniansk omvendelse kjennetegnes av en forkynnelse som vektlegger «kom som du er» og bli omvendt «her og nå». Denne enkle formen for vekkelse finnes særlig i den lavkirkelige bedehuskulturen og i frikirkelige samfunn som forkynner en mer radikal kristentro.
Den pinse-karismatisk omvendelse kjennetegnes ved at man opplever fenomener som åndsdåp og tungetale i forbindelse med omvendelsen.

Flere kristne trossamfunn omtaler seg selv som «vekkelsesbevegelser».

Større kristne vekkelsesbevegelser i Norge

Etter at pietismen oppstod i Tyskland på slutten av 1600-tallet, kom det flere pietistiske vekkelser i Norge på 1700-tallet. Andre større bevegelser er:

Den haugianske vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet med Hans Nielsen Hauge
Den læstadianske vekkelsen fra 1848 med Lars Levi Læstadius
Den johnsonske vekkelsen i 1850-1860-årene med Gisle Johnson
Den lammerske vekkelsen i 1850-1860-årene med Gustav Adolph Lammers
Vekkelsen i Stavanger i 1890-årene med Lars Oftedal
Den pentekostale bevegelse (pinsebevegelsen) med utspring i Vekkelsen i Azusa Street og Thomas Ball Barratt
Vekkelsen i Misjonsforbundet i Oslo i 1930-årene med Frank Mangs
Ungdomsvekkelsen i 1960- og 70-årene med Jesusbevegelsen
Den karismatiske fornyelsesbevegelse i 1970-1980-årene.

Se også

Vekkelsen i Wales,
Vekkelsen i Azusa Street, Pinsevekkelsen
Vekkelsen av mahayana-troen
Våkn opp!, blad utgitt av Jehovas vitner