8-timers arbeidsdag
8-timers arbeidsdag er historisk sett den mest kjente normalarbeidsdagen.
Ettersom normalarbeidsdagen er generelt gjeldende innenfor et gitt land eller en bransje, hindrer den at arbeiderne spilles ut mot hverandre eller tilbyr å arbeide lenger for å beholde jobben sin. Prinsippet om normalarbeidsdag innebærer dessuten at en arbeider ikke behøver å arbeide ut over det normale for å brødfø seg selv og sin familie.
Historikk
rediger
Kampen for åttetimersdagen startet under den industrielle revolusjon i Storbritannia, hvor det var dårlige arbeidsforhold og lange arbeidsdager i fabrikkene. Arbeiderne sleit med dårlig helse, velferd og moral. Barnearbeid var også vanlig. Arbeidsdagen kunne vare fra ti til opptil 16 timer i en seks dagers arbeidsuke.[1][2]
Åttetimersdagen var et hovedmål for arbeiderbevegelsens kamp i de fleste land fra 1880-åra til omkring 1920.[3] Fra 1890 var demonstrasjoner hver 1. mai der deltakerne agiterte for åtte timers arbeidsdag.[3] I alle industriland ble arbeidstida etter hvert forkortet, men før første verdenskrig var åttetimersdag vanlig bare i Australia og New Zealand.[3]
Da Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, ble opprettet i 1919, var en av hovedoppgavene å få i stand felles regler for en åttetimersdag.[3] Samme år ble ILO-konvensjon nr. 1 vedtatt der en fastsetter 8-timers arbeidsdag og 48-timers arbeidsuke for industriell virksomhet og liknende.[3]
På slutten av første verdenskrig ble åttetimersdag gjennomført dels ved lov, dels ved tariffavtaler i de fleste industriland i Europa og Amerika.[3] Arbeidsgiverne og statsmakten godtok ofte kravet om åttetimersdag for å bremse de sterke revolusjonære strømningene etter den russiske revolusjonen i 1917.[3] Dette gjaldt også i Norge der åttetimersdagen ble gjennomført i 1919.[3] Samme år ble ordningen ført inn i loven om arbeidervern.[3]
Se også
redigerReferanser
redigerEksterne lenker
rediger(en) category:8 hour day – galleri av bilder, video eller lyd på Commons