Adeliepingvin
Adeliepingvin (Pygoscelis adeliae) er en mellomstor flygeudyktig dykkende sjøfugl som hører til pingvinene. Dens nærmeste slektninger er ringpingvin (Pygoscelis antarcticus) og bøylepingvin (Pygoscelis papua), som sammen med den utgjør slekten Pygoscelis (børstehalepingviner).
| Adeliepingvin | |||
|---|---|---|---|
 Adeliepingvin, Foto: Reinhard Jahn Mannheim
| |||
| Nomenklatur | |||
| Pygoscelis adeliae Hombron & Jacquinot, 1841 | |||
| Populærnavn | |||
| adeliepingvin | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Pingviner | ||
| Familie | Pingvinfamilien | ||
| Slekt | Pygoscelis | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  NT — Nær truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | marin og terrestrisk | ||
| Utbredelse: | |||
 Den antarktiske utbredelsen er sirkumpolar 77-54°S | |||
Arten (og området der den ble oppdaget) er oppkalt etter den franske oppdageren Jules Dumont d’Urvilles kone Adélie.
Beskrivelse
rediger_57.jpg)
_21.jpg)
Som andre pingviner er også adeliepingvinen flygeudyktig. Vingene er omdannet til luffelignende, stive svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking. Et særtrekk for fugler i slekten Pygoscelis er en karakteristisk børstelignende stjert.
Arten har sort fjærdrakt med blåskjær i tuppene på oversiden og hodet, og er hvit på undersiden. Et sikkert kjennetegn er den hvite hudringen arten har rundt øynene. Ungfugler er blåere på oversiden og kinnene og strupen er mer hvit enn hos voksne individer. Føttene, som har svømmehud mellom tærne og er blekgule i fargen, bruker fuglen som padleårer på vannoverflaten og som ror når den dykker. Baklemmene sitter langt bak på kroppen og gir fuglen en oppreist stilling når den står og går på land.
Arten er mellomstor og blir omkring 71 cm høy og veier typisk 4–6 kg (4,4 kg i snitt). Hannen er noe større enn hunnen.[2]
Adeliepingvinen lever normalt til den blir cirka 14 år gammel.[2]
Habitat og utbredelse
redigerAdeliepingvinen tilhører de aller sørligste fugleartene og er utbredt i sonen 77-54°S. Det er en pelagisk dykkende pingvinart som trives i drivis og åpninger i pakkisen, langs hele kysten i Antarktis, inkludert på selve Antarktika og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og øyene utenfor. Den hekker imidlertid langs den snø- og isfrie kyststripen, der den søker høyere opp på land enn bøylepingvinene (P. papua). Tidvis (utenom hekkesesongen) kan den også være en sjelden gjest i de sørligste områdene av Sør-Amerika, Australia og New Zealand.
Det finnes omkring 5 millioner adeliepingviner i Antarktis, hvorav cirka 38 prosent befinner seg i Rosshavsregionen.[2] Disse er fordelt i 38 kolonier. Bestanden i Rosshavet og globalt sett er økende.[2][1][3] På Antarktishalvøya har imidlertid bestanden en synkende tendens.[1]
IUCNs rødlisteoppføring av arten er nylig oppdatert fra livskraftig til nær truet, fordi det er forventet en mulig hurtig reduksjon i bestanden over de neste tre generasjonene[3], på grunn av global oppvarming. Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til om, og eventuelt i hvilken grad, klimaendringene vil påvirke bestanden.[1]
Atferd
redigerHekkeatferd
redigerAdeliepingvinen hekker i enorme kolonier (på opp mot 250 000 par[2]) på isfri steingrunn langs kysten, ofte på store, åpne flater som kan ligge langt fra åpent hav. Arten er en av kun to pingvinarter som hekker på selve Antarktika. Den andre er keiserpingvinen, som hekker der om vinteren. Adeliepingvinen hekker der i sommerhalvåret.
Adeliepingvinen besøker gjerne hekkeplassen, for første gang etter at de ble voksne, da de er omkring 2–4 år gamle.[2] Dette besøket har bare til hensikt å legge krav på en hekkeplass, siden arten først hekker da den er 3–6 år gammel.[2] Hunnene i snitt da er 5 år gamle, hannene 6 år gamle.[2]
Adeliepingvinen bygger et provisorisk reir av stein. Redet ligger alltid slik til at smeltevann fra snø og is ikke kommer til det, som regel på en forhøyning (av stein eller lignende) i en skråning. Hunnen legger to egg (som hvert veier cirka 100–125 gram), som begge foreldrene ruger på i 32–34 døgn. Foreldrene bytter på rugingen i skift av 1–3 dager. Når kyllingene klekker blir de voktet av foreldrene i cirka 22 dager. I denne perioden mates kyllingene daglig. Deretter danner de små ungfuglgrupper for beskyttelse, mens foreldrene mater dem med jevne mellomrom. Mytingen skjer etter cirka 52–61 dager. Deretter drar ungene på sjøen og må klare seg selv. Det er kjent at omkring 10 prosent av kyllingene har en annen far en den hannen som bidrar.[2]
Trekkatferd
redigerForskere har nylig kartlagt artens migreringsmønster. Når hekkesesongen er over trekker arten nordover og med sola til vinterbeitene. Adeliepingvinenes trekk var aldri tidligere kartlagt. Undersøkelsen vist at adeliepingvinen trenger lys for å kunne navigere og jakte, selv om lysbehovet var lite.[4] Man antar at pingvinene følger drivisen og havstrømmene for å spare energi.[4]
Trekk for to kolonier ble fulgt; den ene en liten koloni på cirka 2 500 par fra Rossøya, den andre en større koloni på cirka 150 000 par fra Cape Crozier. Trekket utgjorde i gjennomsnitt en distanse på 13 000 km. Trekk opp mot 17 600 km ble registrert for kolonien fra Rossøya. Dette var betydelig større distanser enn tidligere antatt.[4]
Tidligere trodde man at fuglene fulgt iskanten, men det viste seg at de stoppet opp omkring 500 km fra denne og åpent hav.[4]
Ernæringsatferd
rediger.jpg)
Arten jakter i hovedsak i flokk etter krill (mest Euphausia chrystallorophias, men også Euphausia superba), men den fanger også mindre fisk (spesielt Pleuragramma antarcticum).[2] Typiske dykk når til mindre enn 20 meter[5], men arten kan i spesielle tilfeller dykke mye dypere. Dykk til 180 meter og som varer i mer enn 5 minutter har blitt registrert. Under dykking kan toppfarten nå 15 km/t.
Adeliepingvinen har som de fleste andre pingviner evnen til å sprette i vannflaten når den svømmer fort.
Predasjon
redigerArten er spesielt utsatt for predasjon fra sørjo (Stercorarius maccormicki), leopardsel (Hydrurga leptonyx) og spekkhogger (Orcinus orca), men også andre arter kan utgjøre en trussel.[2]
Referanser
rediger- ^ a b c d BirdLife International 2012. Pygoscelis adeliae. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Besøkt 2012-07-15
- ^ a b c d e f g h i j k Landcare Research - Manaaki Whenua. Adélie Penguin Research. New Zealand. Besøkt 2012-08-01
- ^ a b Ainley, D.; Russell, J.; Jenouvrier, S.; Woehler, E.; Lyver, P. O’B.; Fraser, W. R.; Kooyman, G. L. 2010. Antarctic penguin response to habitat change as Earth’s troposphere reaches 2°C above preindustrial levels. Ecological Monographs 80: 49-66.
- ^ a b c d Peter Rejcek. 2010. One the move. Researchers follow Adélie penguin winter migration for the first time. The Antarctic Sun. Besøkt 2012-08-01
- ^ del Hoyo, J.; Elliot, A.; Sargatal, J. 1992. Handbook of the Birds of the World, vol. 1: Ostrich to Ducks. Lynx Edicions, Barcelona, Spain.
Eksterne lenker
rediger- (en) Adeliepingvin – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Adeliepingvin i Encyclopedia of Life
- (en) Adeliepingvin i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Adeliepingvin hos Artsdatabanken
- (en) Adeliepingvin hos Fossilworks
- (en) Adeliepingvin hos ITIS
- (en) Adeliepingvin hos NCBI
- (en) Kategori:Pygoscelis adeliae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Pygoscelis adeliae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Pygoscelis adeliae – detaljert informasjon på Wikispecies
