Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Wikipedia

Akvedukt

vannbærende struktur

Akvedukt (latin: aquaeductus, «befordring av vann», fra aquae, genitiv av aqua, «vann» + ductus, «ledning», perfektum partisipp av ducere, «å lede, å føre»)[1][2] er en kunstig kanal som fører vann fra et sted til et annet. Mange akvedukter er hevet over landskapet, og fungerer som en bru som leder vann over en dal eller i en viss høyde over bakken.[2] Akvedukter ble spesielt brukt i romertiden for å frakte vann fra fjellene fram til de store byene.

De tallrike buene til Pont du Gard i romerske Gallia (dagens sørlige Frankrike). Den øverste vangen lukker en akvedukt som frakter vann til Nîmes i romersk tid; dens nedre vange ble utvidet på 1740-tallet for å bære en bred vei tvers over elven.
Aqua Alexandrina hvor den krysser Viale Palmiro Togliatti og hvor dens bueganger er på sitt høyeste.
En moderne akvedukt ved Haverud på Dalslands kanal.

Romerne bygde tallrike akvedukter for å frakte vann fra fjerne kilder og til byer og urbane sentre, til bruk i romerske bad, latriner, fontener, og privat husholdning. Utslagsvann ble fjernet ved å bygge komplekse kloakkanlegg og slippe det ut i nærliggende avfallsbassenger, elver eller havet. Akveduktene skaffet også vann til industrien, gruvedriften, møller, landbruket og hageanlegg.

Romas første akvedukt skaffet vann til en fontene i byens krøttermarked. Ved 200-tallet e.Kr. hadde byen elleve akvedukter som forsynte en befolkning på over en million med nok vann. Det meste av vannet gikk til byens mange offentlige bad. Byer og samfunn over hele Romerriket etterlignet denne modellen, og opprettet akvedukter som både en nødvendighet og som en samfunnsmessig stolthet, «en kostbar, men nødvendig luksus som alle kunne, og gjorde, strebe etter.»[3] Metoder for kartlegging bygging av akvedukter er nedtegnet av Vitruvius i hans verk De architectura på 100-tallet f.Kr. Senator Frontinus har gitt flere detaljer i sin rapport De aquaeductu om problemer, bruk og misbruk av vanntilgangen i keisertidens Roma.

De fleste romerske akvedukter var pålitelige og driftssikre, og slitesterke og varige. En del ble opprettholdt fram til tidlig moderne tid, og noen få er fortsatt delvis i bruk. Mange akvedukter eksisterer fortsatt og anses som kulturminner. I Danmark ble det anlagt en akvedukt så sent som i 1950 for å lede Dalgaskanalen over Lustrupbekken ved landsbyen Skarrild,[4] og i Sverige finnes akvedukten i Håverud fra 1868. Her passerer både Dalslands kanal, jernbane og bilvei i bro over elveløpet.[5]

Store akvedukter kan også brukes av skip. Slike akvedukter er en type viadukter, men har vann i stedet for en jernbane eller vei.

Bakgrunn

rediger

«Romerrikets enorme storheten viser seg framfor alt i tre ting: akveduktene, brosteinsveiene, og byggingen av kloakker.» – Dionysios fra Halikarnassos, Antiquitates Romanum[6]

Før utviklingen av akveduktene måtte romerne, som de fleste av sine samtidige i den antikke verden, skaffe seg vann fra vannkilder som elver og brønner, eller fra sesongmessig nedbør som ble samlet fra hustakene i store kar eller tanker.[7] Avhengigheten av slike vannressurser begrenset veksten i disse samfunnene. Romas akvedukter var ikke romerske oppfinnelser; romerske ingeniører var kjent med lignende vannteknologi hos nabofolk som etruskerne og grekerne, men de romerske løsningene var langt større og langt mer suksessfulle. I tidlig keisertid sørget Romas akvedukter for at byens befolkning på over en million innbyggere hadde rikelig tilgang på vann. Den gode tilgangen på vann for offentlig bekvemmelighet ble en vesentlig del av det romerske dagliglivet.[8] Avløpsvann fra akveduktene kunne benyttes for å rense byens kloakker. Vann fra akveduktene ble også ført videre til villaene, der vannet overrislet hageanlegg og store gårdsbruk. Akveduktene ble et betydelig bidrag til Romas økonomi og vekst.[9]

Romerske akvedukter

rediger
 
Romas Porta Maggiore, formet av en støttebue Aqua Claudia og Romas den høyeste akvedukt, Aqua Anio Novus.
 
Levningene av akvadukten Los Milagros i Mérida, Spania

Roma hadde flere vannkilder innenfor sine bymurer, men grunnvannet var erfaringsmessig usmakelig; vannet fra elven Tiber var preget av forurensning og vanndrevne sykdommer, blant annet grunnet døde dyr og lik som ble kastet i elven. Byens behov på rent vann hadde antagelig lenge overgått dets lokale kilder i 312 f.Kr. da byens første akvedukt, Aqua Appia, ble bestilt av censoren Appius Claudius Caecus. Aqua Appia var den ene av to store offentlige byggeprosjekter på denne tiden; det andre var en strategisk vei mellom Roma og Capua, den første delen av Via Appia. Begge prosjekter hadde betydelig strategisk verdi da den tredje samnittiske krig hadde vært på gang for rundt tretti år ved dette tidspunktet. Veien gjorde det mulig med raske troppeforflytninger; og ved formgivning eller heldig tilfeldighet, gikk det meste av Aqua Appia innenfor en nedgravd ledningsrør, relativt sikkert fra angrep. Vannkilden var en kilde som lå 16,4 km fra Roma og sank rundt 10 meter av sin lengde for daglig å frakte rundt 75 500 kubikkmeter med vann til en fontene ved Romas krøttermarked, Forum Boarium, et av byens mest lavtliggende offentlige plasser.[10] Den neste akvedukten, Gamle Anio, ble bestilt rundt førti år senere, finansiert ved skatter plyndret fra Pyrrhos fra Epirus. Det fraktet dobbelt så mye vann som Aqua Appia og kom inn i Roma på opphøyde bueganger, således skaffet vann til de delene av byen som lå på høyere nivå.[11]

Ved 145 f.Kr. hadde byen igjen vokst utover sine kombinerte vannressurser. En offisiell kommisjon slo fast at de eksisterende akveduktene hadde forfalt, vannet minsket grunnet lekkasje og ulovlig tapping. Pretoren Quintus Marcius Rex renoverte dem, og bygde en tredje akvedukt, Aqua Marcia, som var Romas lengste akvedukt og som lå høyt nok til frakte vann fram til Kapitolhøyden. Arbeidet kostet 180 000 000 sesterer og tok to år å fullføre.[12] Etter hvert som behovet på vann fortsatt økte ble enda flere akvedukter bygget. Aqua Tepula i 127 f.Kr. og Aqua Julia i 33 f.Kr. Byggeprogrammene på akvedukter nådde et høydepunkt i keisertiden. Augustus’ styre hadde byggingen av Aqua Virgo, og den kortere Aqua Alsietina som skaffet vann til Trasteveres kunstige innsjø med vann for å kunne dramatisere teatralske sjøslag som underholdning for befolkningen. En annen kort akvedukt, Aqua Augusta, supplerte Aqua Marcia med vann av «utmerket kvalitet».[13]

Under keiser Caligula ble det påbegynt byggingen av to akvedukter som ble fullført av hans etterfølger Claudius; den 69 km lange Aqua Claudia som hadde utmerket vannkvalitet, men som feilet ved flere anledninger; og Anio Novus, den høyeste av alle akveduktene i Roma og en av de mest pålitelige, men hadde lettere for å føre med seg sølete og misfarget vann, særlig etter nedbør, til tross for dens bruk av sedimenteringstanker.[14] En sedimenteringstank er en metode for rense vann ved å la vannet passere et basseng og la partikler som blir fraktet med vannet synke ned mot bunnen hvor det kan samles opp.[15]

Det meste av Romas vann kom fra ulike vannkilder i dalene og høyden av Anio, elven Aniene, øst for Tiber. Et komplekst system av forbindelsespunkter, vann fra sidegrener og distribusjonstanker førte vannet til hver del av Roma. Trastevere, byregionen vest for Tiber, var hovedsakelig tjent medutvidelser fra flere av byens østlige akvedukter, fraktet tvers over elven ved blyrør begravd i veilegemet til broene, således utgjøre en omvendt sifong (vannlås).[16] Når det skjedde at vannet over elvene måtte stenges grunnet rutinemessige reparasjoner og vedlikeholdsarbeid, ble det «uttvilsomt gode» vannet fra Aqua Alsietina benyttet til betjene Trasteveres offentlige springvann.[13] Situasjonen ble endelig forbedret da keiser Trajan bygde Aqua Traiana i 109 e.Kr., noe som førte til at rent vann ble fraktet direkte til Trastavere fra Braccianosjøen, 32 km nordvest for Roma.[17] Ved slutten av 200-tallet e.Kr. fikk Roma vann fra 11 statsfinansierte akvedukter.

Akvedukter i Romerriket

rediger
 
Levningen av Caesarea Maritima i Israel.

Hundrevis av tilsvarende akvedukter ble bygd over hele Romerriket, skjønt systemene var ikke like omfattende som de som sørget for vann til Roma. Mange av dem har siden falt sammen eller blitt ødelagte, men et antall med intakte deler gjenstår. I dagens Roma er det bare Aqua Virgo, som leder frem til Trevi-fontenen, som fremdeles er i bruk.

To av de mest kjente overlevende akveduktene er Pont du Gard i Frankrike og akvedukten i Segovia. Den lengste av romernes akvedukter førte vannet 132 km fra Djebel Zaghouan i Tunisia til Karthago. Vannforsyningen til Köln ble ført i Eifel-akvedukten[18] bortimot 100 km fra Nettersheim-området i Eifel. Köln i antikken var dermed sikret en daglig forsyning på ca. 20 000 kubikmeter friskt kildevann, tilsvarende 200 liter per sekund. Hvis det bodde 10 000 mennesker i Köln den gang, betød det 2 000 liter vann i døgnet til hver. Det meste gikk likevel til byens badeanlegg, og en del til å holde bedrifter og fontener i gang.[19]

Referanser

rediger
  1. ^ «aqueduct», Online Etymology Dictionary
  2. ^ a b Søk etter Akvedukt i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok  
  3. ^ Gargarin, Michael, red. (2010): The Oxford Encyclopedia of Ancient Greece and Rome, bind 1, Oxford University Press, s. 145. Også online
  4. ^ «Natur og turisme: Akvædukten» Arkivert 12. mars 2012 hos Wayback Machine., Skarrild.dk
  5. ^ Akvedukten i Håverud Arkivert 7. september 2012 hos Wayback Machine., Håverud-upperud.se
  6. ^ Sitert av Quilici, Lorenzo (2008): «Land Transport, Part 1: Roads and Bridges» i: Oleson, John Peter (red.): The Oxford Handbook of Engineering and Technology in the Classical World. Oxford University Press. New York. ISBN 978-0-19-518731-1. s. 551–579 (552).
  7. ^ Mays, L., red. (2010): Ancient Water Technologies. Springer. s. 115–116.
  8. ^ Gargarin, M. red. (2010): The Oxford Encyclopedia of Ancient Greece and Rome, bind 1. Oxford University Press. s. 144–145.
  9. ^ Bannon, Cynthia (2009): Gardens and Neighbors: Private Water Rights in Roman Italy. University of Michigan Press, s. 65–73.
  10. ^ Den romerske general og hydrauliske ingeniør Frontinus kalkulerte senere at det avleverte 1825 quinariæ (75 537 kubikkmeter) i døgnet; se Platner, Samuel Ball (1929): A Topographical Dictionary of Ancient Rome. Fullført og revidert av Thomas Ashby, London: Oxford University. s. 29.
  11. ^ Sextus Julius Frontinus: The Aqueducts of Rome, s. 1, 6–20.
  12. ^ Sextus Julius Frontinus: The Aqueducts of Rome, 6–20. Sitat: «At that time the Decemvirs, on consulting the Sibylline Books for another purpose, are said to have discovered that it was not right for the Marcian water, or rather the Anio (for tradition more regularly mentions this) to be brought to the Capitol. The matter is said to have been debated in the Senate, in the consulship of Appius Claudius and Quintus Caecilius, Marcus Lepidus acting as spokesman for the Board of Decemvirs; and three years later the matter is said to have been brought up again by Lucius Lentulus, in the consulship of Gaius Laelius and Quintus Servilius, but on both occasions the influence of Marcius Rex carried the day; and thus the water was brought to the Capitol.»
  13. ^ a b Frontinus: The Aqueducts of Rome, 1, 6–20. Et annet navn for Aqua Augusta var Aqua Alsietina. Frontinus skjelnet mellom dets «usunne» tilgang fra det «søte vannet» til Aqua Augusta som ble ledet inn i Aqua Marcia. På den ene side sier han at Naumachias («Trasteveres sjøslag») forråd er «ikke avlevert for folkets bruk… [men overskuddet er tillatt] å gå til tilstøtende hager og til private brukere for irrigasjon.» På den andre siden, «Det er imidlertid sedvane at distriktet på den andre siden av Tiber, i nødstilfeller, når broene er stengt for reparasjon og vanntilgangen er stengt av fra denne siden av elven, å trekke vann fra Alsietina for å opprettholde flyten i de offentlige fontenene.»
  14. ^ Sextus Julius Frontinus: The Aqueducts of Rome, 6–20
  15. ^ Omelia, C (1998): «Coagulation and sedimentation in lakes, reservoirs and water treatment plants» i: Water Science and Technology 37 (2): 129. doi:10.1016/S0273-1223(98)00018-3.
  16. ^ Taylor, Rabun (2002): Tiber River bridges and the development of the ancient city of Rome (PDF), s. 16–17
  17. ^ Hodge, A. Trevor (2002): Roman Aqueducts and Water Supply, Duckworth Archaeology, s. 255 - 6, og note 43.
  18. ^ «Der Römerkanal-Wanderweg/Die Römische Eifelwasserleitung nach Köln» Arkivert 26. oktober 2011 hos Wayback Machine., Friedhelm-becker.de
  19. ^ Ørsted, Peter (1991): Romerne - dagligliv i det romerske imperium, forlaget Gyldendal, København, ISBN 87-01-72010-4, s. 107-108

Litteratur

rediger
  • Chanson, H. (2002): «Certains Aspects de la Conception hydraulique des Aqueducs Romains» (PDF) i: Journal La Houille Blanche. No. 6/7, s. 43–57.
  • Chanson, H. (2008): «The Hydraulics of Roman Aqueducts: What do we know? Why should we learn?» i: Proceedings of World Environmental and Water Resources Congress 2008 Ahupua'a. ASCE-EWRI Education, Research and History Symposium, Hawaii, USA. Invited Keynote lecture, 13.–16. mai, R.W. Badcock Jr & R. Walton red., ISBN 978-0-7844-0976-3
  • Coarelli, Filippo (1989): Guida Archeologica di Roma. Milano: Arnoldo Mondadori Editore.
  • Claridge, Amanda (1998): Rome: An Oxford Archaeological Guide. New York: Oxford University Press.
  • Fabre, G.; Fiches, J. L.; Paillet, J. L. (2000): L'Aqueduc de Nîmes et le Pont du Gard. Archéologie, Géosystème, Histoire. CRA Monographies Hors Série. Paris: CNRS Editions.
  • Gebara, C.; Michel, J. M.; Guendon, J. L. (2002): «L'Aqueduc Romain de Fréjus. Sa Description, son Histoire et son Environnement» i: Revue Achéologique de Narbonnaise, Supplément 33. Montpellier, France.
  • Hodge, A.T. (2001): Roman Aqueducts & Water Supply, 2. utg. London: Duckworth.
  • Leveau, P. (1991): «Research on Roman Aqueducts in the Past Ten Years» i: T. Hodge (red.): Future Currents in Aqueduct Studies. Leeds, UK, s. 149–162.
  • Lewis, P. R.; G. D. B. Jones (1970): «Roman gold-mining in north-west Spain» i: Journal of Roman Studies 60, s. 169-85.
  • Lewis, P. R.; G. D. B. Jones (1969): «The Dolaucothi gold mines, I: the surface evidence» i: The Antiquaries Journal, 49 (2), s. 244–72.
  • Tucci, Pier Luigi (2006): «Ideology and technology in Rome’s water supply: castella, the toponym AQVEDVCTIVM, and supply to the Palatine and Caelian hill» i: Journal of Roman Archaeology 19, s. 94-120.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Akvedukt&oldid=22258828»