Anders Sunesen
Anders Sunesen (også kjent som Andreas Sunonis) født ca. 1167, død 24. juni 1228, var sønn av Cæcilia og biskop Absalons fetter Sune Ebbesen, slik at Hvide-slekten beholdt sitt grep om makten.[5] Han ble kongelig kansler og erkebiskop i Lund i Skåne i dagens Sverige (den gang en del av Danmark).
| Anders Sunesen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1167[1][2][3] | ||
| Død | 24. juni 1228[4] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop | ||
| Embete |
| ||
| Far | Sune Ebbesen | ||
| Søsken | Margrethe af Højelse Ebbe Sunesen Jakob Sunesen Peder Sunesen Thorbern Sunesen | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Bakgrunn
redigerAnders Sunesen studerte skolastisk filosofi og teologi i Paris, blant annet under Stephen Langton, i tillegg studerte han rettsvitenskap i Bologna og Oxford og ble den første egentlige teologen i Danmark. Mest kjent er hans verk Hexaëmeron («De seks dagene») på 12 sanger og 8.040 heksametre,[6] som handler om skapelsens seks dager og i tillegg er en lærebok i kristen dogmatikk.[7]
I 1194-95 representerte Sunesen dronning Ingeborg i Roma og Paris etter at hun ble vraket av sin gemal, kong Filip II August av Frankrike. Sunesen ble domprost i Roskilde hos sin bror, biskop Peder (ca 1161-1214),[8] og senere kong Knud VIs kansler, der han lyktes i å styrke kanselliets posisjon.[9] Siden etterfulgte han Absalon som erkebiskop i Lund, og juledag 1202 kronet han Valdemar Seier til konge. I denne forbindelse ble domkirkens privilegier igjen bekreftet.
Korstog
redigerValdemar Seier strebet etter å befeste herredømmet over Østersjøen, og som et ledd i denne politikk ses det korstoget som brakte Anders Sunesen og hans folk til Estland i 1206. I juni 1219 foretok erkebiskopen sammen med kongen et nytt korstog, hvor erobringen av det nordlige Estland ble fullbyrdet av slaget ved Lyndanisse. Ifølge sagnet knelte erkebiskop Anders Sunesen i bønn på en bakketopp under slaget. På Christian August Lorentzens maleri[10] fra 1809 er den gamle biskopen avbildet til venstre med armene strakt opp mot himmelen, mens Dannebrog daler ned som et tegn på dansk seier. I virkeligheten var Sunesen i 1219 neppe stort over 50 år.
Paven ga sitt samtykke til at denne delen av Estland ble underlagt erkebiskopen i Lunds myndighet. Sunesen skulle således organisere en katolsk kirke blant de nyomvendte estere. I 1221 kom Anders Sunesen hjem fra Estland. Hans siste livsår ble formørket av sykdom, hvorpå han trakk seg tilbake til sitt gods Ivøhus i det nordøstlige Skåne. Ikke langt derfra i Bækkeskov, lå et premonstratenserkloster, med munker fra Væ, som hadde flyttet hit da deres gamle kloster brant ned i 1213. Med disse munker som naboer døde han på Ivøhus i 1228, og ble siden begravet i det nordre sidekor i Lund domkirke. Da graven ble undersøkt i 1833, fant man skjelettet av en høy mann på litt over 60 år. Hans ene ben hadde vært brukket og var ved sammenvoksningen blitt kortere.
Teologen
redigerSom Lund stifts leder forsøkte han gjennom kompromisser å forlike motstridende anskuelser, spesielt når kirkelov og lokal rettstradisjon kolliderte. Spørsmålet om prestenes sølibat var stadig aktuelt, idet mange prester var gift, mens andre levde med en frille.
Her ville ikke Sunesen bøye av; geistligheten skulle leve i sølibat, og pave Innocens III roste ham for hans ubøyelighet: «Du forfølger utuktens avskyelige last og pålegger alterets tjenere et rent levnet.» Sunesens innsats var likevel nokså forgjeves. Vel medga pave Innocens at det fantes danske prester som «hevet seg over skitt og søle», men mange var likefullt vendt tilbake «til spyet sitt, for domkirkenes kanniker holder åpenlyst friller hjemme hos seg og viser dem så å si ekteskapelig kjærlighet». Slike kvinner ville paven ha bortvist. Men via sine omfattende studier var Sunesen en allsidig lærd som utarbeidet en stor håndbok til Skånske lov, og klarte flere ganger å påvirke paven i retning kompromisser mellom kirkeretten og lokale skikker. Han arbeidet imidlertid for avskaffelsen av rotfestede tradisjoner som blodhevn og jernbyrd, og introduserte dominikanerordenen i Danmark, trolig fordi han forstod at kirken trengte en slik fornyelse.[11]
Han var ivrig etter å høyne dannelsen hos de temmelig ukyndige lokale menighetsprestene. Disse ble utdannet på den domskolen som var knyttet til domkirken i Lund, og Sunesen skjenket skolen et eget bibliotek og et læredikt på latin, Hexaëmeron, til bruk i undervisningen. Han regnes som Danmarks store teolog fra middelalderen og ble etterfulgt av Peder Saxesen.
Referanser
rediger- ^ CERL Thesaurus, oppført som Anders Sunesøn, CERL-ID cnp01323060, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, oppført som Anders Sunesson, SELIBR 329400, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12060144k, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ EL / Andrej Lundenskij, kildekvalitet uspesifisert kalender, antatt juliansk, «Наконец Андрей, почувствовав изнеможение сил своих, сложил съ себя архиепископский сан и удалился сам в пустыню на один остров, который Моллер называет insulam iuensem, где и умер 24 июня 1228.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Christensen, Aksel E.: «Anders Sunesen» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 22. november 2022 fra [1]
- ^ Helge Kragh: Fra middelalderlærdom til den nye videnskab 1000-1730 (s. 47-51), Aarhus Universitetsforlag, 2005, ISBN 87-7934-168-3
- ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 95), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7
- ^ «Peder Sunesen», Dansk Biografisk Leksikon
- ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 50)
- ^ «Slaget ved Lyndanisse»
- ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 50-51)
Kilder
rediger- Johannesson, Gösta: Danmarks historie. Skåne, Halland og Blekinge. Politiken, 1981
- Salmonsens konversationsleksikon
- Dansk bilografisk leksikon
Eksterne lenker
rediger- Digital utgave av Anders Sunesens Hexaëmeron fra Det Kongelige Bibliotek
- Hexaëmeron. Gengitt på danske vers av H. D. Schepelern, tidsskrift.dk[død lenke]