Az-Zahir Ghazi
Al-Malik az-Zahir Ghazi ibn Yusuf ibn Ayyub (arabisk: الملك الظاهر غازي بن صلاح الدين, vanligvis omtalt som az-Zahir Ghazi; født i 1172, død 8. oktober 1216) var den ayyubidiske emir av Aleppo mellom 1186 og 1216.[2]
| Az-Zahir Ghazi | |||
|---|---|---|---|
 Mynt fra 1204, al-Zahirs tid | |||
| Født | 1172 | ||
| Død | 11. nov. 1216[1] | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Dayfa Khatun | ||
| Far | Saladin | ||
| Søsken | Al-Aziz Uthman Al-Afdal ibn Salah ad-Din | ||
| Barn | Al-Aziz Muhammad | ||
| Nasjonalitet | Ajjubide-dynastiet | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHan var Saladins tredje sønn. Hans område omfattet det nordlige Syria og en mindre del av Mesopotamia.
I 1186, da az-Zahir var 15 år gammel, ble han utnevnt av sin far til guvernør av Aleppo, Mosul og tilliggende områder som da nylig var blitt erober fra zengidene. På samme tid ble hans to eldre brødre utnevnt til guvernører i henholdsvis Syria (al-Afdal) og Egypt (al-Aziz). De områder som az-Zahir mottok, hadde vært under kontroll av hans onkels, Saladins bror al-Adil, og al-Adil viste en onkels omsorg for az-Zahir. Som tredje sønn var han understilt sin eldste bror, al-Afdal, i Damaskus. Men dette lot han være å holde seg til og styrte sine affærer uavhengig av brødrene.
I 1193, da han stor overfor det pågående opprør ledet av zengiden 'Izz al-Din i Mosul, bad han sin onkel al-Adil om å stille styrker til å slå ned opprøret, og dette lyktes da også etter kort tid. I 1194 az-Zahir fikk tilført Latakia som del av en overenskomst som innebar at han på sin side anerkjente al-Afdals autoritet. I 1196 hadde imidlertid al-Afdal vist seg selv å være udugelig som hersker, og hadde tapt sin onkels al-Adils støtte. Az-Zahir slo seg sammen med broren al-Aziz og onkelen al-Adil og avsatte al-Afdal og drev ham i landflyktighet. I oktober 1197, etter at Amalric av Lusignan hadde gjenerobret havnen i Beirut og at Bohemond III av Antiokia truet havnene Latakia og Jableh, ødela az-Zahir disse havnene. Selv om Bohemond inntok de to stedene, hadde han ikke noe igjen for det, og han trakk seg derfmed tilbake. Da tok az-Zahir dem tilbake, og gjenoppbygde borgen i Latakia.
Som hersker i Aleppo beholdt han mange av sin fars rådgivere. Han utnevnte Baha ad-Din som qadi (dommer) i Halab.[3] Han bragte den ikke oktodokse as-Suhrawardi til Halab, men ble nødt til å fengsle ham i 1191 på forlangende av den ortodokse ulama.[4]
Da al-Aziz døde i Egypt i 1198 og ble etterfulgt av sin sønn al-Mansur, da en gutt på ni år, hentetal-Aziz' ministre, som bekymret seg over al-Adil ambisjoner, al-Afdal tilbake fra landflyktighet for å være regent i Egypt på vegne av sin unge nevø. Tidlig neste år, mens al-Adil var i nord for å slå ned et artuqide-opprør, inngikk al-Afdal og az-Zahir allianse og fikk tilslutning fra de fleste øvige ayyubidefyrstene. De beleiret sammen Damaskus, men ettersom byen holdt dem stangen i flere måneder tapte az-Zahir og andre ayyubidfyrstet interesse og trakk sine styrker tilbake. Al-Adil var misfornøyd med de, og etter å ha erobret Egypt vendte han tilbake og reduserte az-Zahirs territorier til området umiddelbart rundt Aleppo, og tvang ham der med til å anerkjenne at al-Adil var ham overordnet.
Under det siste tiår av hans liv hadde han en rekke væpnede sammenstrøt med korsfarerne og sendte sin hær til styrte andre ayyubidefyrster. I 1206 beseiret kong Leo av Kilikia az-Zahirs styrker i slaget ved Amq, men klarte ikke å utnytte dette til å sikre seg en vedbarende fordel mot Aleppo. I 1207 angrep frankerne og beleiret Homs, og byens emir, ayyubidefyrsten Mujadid Shirkuh II, søkte az-Zahirs hjelp, en hjelp som klarte å bryte beleiringen.
Av særlig viktighet var az-Zahirs ekteskap i 1212 til Dayfa Khatun, datter av hans gamle rival al-Adil. Dette markerte slutten på rivaliseringen mellom de to familiegrenene.[5]
Rett før sin død i 1216 utpekte az-Zahir sin yngre sønn al-Aziz Muhammad (født 1213) til sin etterfølger.[2]
Referanser
rediger- ^ A History of the Crusades, digicoll.library.wisc.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Cawley, Charles (2007) "Rulers of Aleppo, Damascus, Hamah, Homs, Khelat (Ayubids)" Medieval Lands Project, accessed 27 December 2008
- ^ Gabrieli, Francesco (1984). Arab Historians of the Crusades. Costello, E.J. (trans.). Routledge & Kegan Paul. s. xxix. ISBN 978-0-7102-0235-2.
- ^ "Islamic Personalities: Muslim Scientists and Thinkers: Shihabuddin Yahya Suhrawardi" Tebyan Institute
- ^ R.S. Humphreys: From Saladin to the Mongols: The Ayyubids of Damascus, 1193-1260 s.155
Litteratur
rediger- René Grousset: Histoire des croisades et du royaume franc de Jérusalem, Paris, Perrin, 1936 (réimpr. 1999)
- II. 1131-1187 L'équilibre, 1935 (ISBN 2-262-02568-1)
- III. 1188-1291 L'anarchie franque, 1936 (ISBN 2-262-02569-X)
- Amin Maalouf: Les croisades vues par les arabes, J’ai lu, 1983 (ISBN 978-2-290-11916-7)
- Steven Runciman: Geschichte der Kreuzzüge. Sonderausgabe in 1 Band. C. H. Beck, München 2001, ISBN 3-406-39960-6 (Beck's historische Bibliothek).