Bjørnevokteren

Bjørnevokteren (latin Bootes, Arctophylax), også kalt bjørnepasseren og oksedriveren, er et stjernebilde på den nordlige himmelhvelving.

Bjørnevokteren
Bjørnevokteren
Latinsk navn		Bootes
Forkortelse		Boo
Genitivsform		Bootis, Bootae; Arctophylacis
Symbologi		egentlig oksedriveren (fra Odysseen)
Rektascensjon		15 h
Deklinasjon		+30°
Areal		907 kvadratgrader nr. 13 av stjernebildene
Stjerner sterkere enn mag. 3		3
Sterkeste stjerne		Arcturus (α Boo) (−0,04. mag.)
Meteorsvermer		Januar-bootidene Juni-bootidene Kvadrantidene
Tilgrensende stjernebilder		Jakthundene Berenikes hår Den nordlige krone Dragen Herkules Slangen Jomfruen Store bjørn
Synlig mellom breddegradene		+90° og −50°

Om man inkluderer de svakere stjernene kan dette stjernebildet oppfattes som en stor menneskelignende figur som kikker mot Store bjørn. Det er ikke klart hvem Bjørnevokteren er ment å symbolisere, men ifølge en av mytene var han en oksefører for Karlsvognen i Store bjørn. Han brukte der hundene Chara og Asterion (fra stjernebildet Jakthundene). Oksene var knyttet til polaraksene, så Bjørnevokterens handlinger holdt himmelen i konstant bevegelse.

Plassering og offisielle navngivelser

Bjørnevokteren' betegner stjernebildet som hanken i Karlsvogna peker mot. 'Bjørnevokteren' er det offisielle norske navnet. Den internasjonale astronomiske union (IAU) sitt offisielle navn er Boötes (Βοώτης).

Arkadia: Kallypso, Zevs og Arkas

De forskjellige navnene svarer til et vell av forskjellige astromytologier. Boötes og Bjørnepasseren hører til forskjellige utviklinger av tilstøtende mytologier. Om man tar utgangspunktet i 'Bjørnevokteren' hører det sammen med benevnelsene Store bjørn og Lille bjørn, i tillegg til Jakthundene (Chara og Asterion). I og for seg kan hele stjernehimmelen tolkes i forhold til den Arkadiske mytologien, Historien om Zevs og Kallisto, Lyakjon, sønn av Priamos, og barnet Arkos, den første kongen av Arkadia, er en av de mest prominente astromytologiene. Kilden for disse opplysningene er å finne i Richard Hinckley Allens verk "Star-Names Their Lore and Meaning"[1] (første gang utgitt i 1899), som fortrinnsvis er et oppslagsverk over historiske kilder til et stjernehav av forskjellige og sammenvevde navngivelser. Stjernebildet Bjørnepasserens betydning knyttes i særdeleshet til den mest lyssterke stjernen i konstellasjonen, med det offisielle navnet Boötes; som det er tilsynelatende uenighet om hva kommer av. Boëtes blir ofte tolket som Plogkjøreren, i den astromytologien er Store bjørn en Okse. Når vi benevner Store bjørn som Karlsvogna, er det riktig å se Bjørnevokteren som Karl den store. Her i Norden, hvor "vi" da lå i krig (Vikingtida) med det Hellige Tysk-Romerske rike, kalte man vogna fremdeles for Odinsvogna, hvormed det er naturlig å slutte at Bjørnevokteren var Odin... Hinckley mener at det vanlige er at navnet på den lyssterkeste stjernen samsvarer med konstellasjonen. Det offisielle navnet på denne stjernen er idag Arkturus. I fortellingen om Kallisto, som er minst like gammel som Hesiod, blir hun forvandlet til en Bjørn (Ursa Major) av Juno/Hera, Zevs gemalinne. Kallisto var en nymfe i følge med gudinnen Artemis. Kallisto regnes som den mytiske mor til folket fra Arcadia, et av de greske områdene, i Peleponnesia. Det mytiske dramaet speiler formodentlig også konflikten mellom Athenerne og Peleponneserne (jf. Aristofanes 'Lysistrata', klassisk konflikt mellom by og land). Arcadia-navnet kan knyttes til at folket her regnet det som både Zevs og Hermes sitt fødested. Noen regner Kallistos ganske grusomme far, Lykjaon (Lycaon) for å være Bjørnepasseren, liksom Zevs far, Kronos, blir han regnet som en kannibal. Hinckley antyder at Homer knyttet bildet til den Egyptiske Horus. Lykjaon (Lycaon) testet Zevs ved å servere ham et slaktet, partert og vel tilberedt menneskebarn i et herremåltid. Lykjaon var neppe særlig fornøyd med at Kallisto var blitt med barn med Zevs. Zevs oppdaget saken, og kastet forbandelsen som gjorde Lykjaon til varulv. I stedet for å knytte Lykjaon til Bjørnevokteren er det derfor mer naturlig å knytte ham til stjernebildet Lupus, Ulven, som er å finne på sydhimmelen under Vekten og Kentauren (i samme astronomiske lengdegradsone som Bjørnevokteren). I og med at hovedstjernen i Bjørnevokteren heter Arkturus, som også kan oversettes med 'den som ser til bjørnene' er det nærliggende, og tradisjon for å identifisere ham med Kallisto og Zevs sønn Arktos, også kalt Arkas. Bjørnevokteren, som Arkturus, blir allerede 800 før Kristus, benevnt av Hesiod i "Arbeid og Dager - en Boöitiansk hyrdes kalender" (eller mer fiffig: "Dagenes dont: En Bøværings kalender for gjetervirksomheten"). Kallisto hadde som alle nymfene i Artemis/Dianas følge avlagt kyskhetsløfte. Ifølge Ovid forvandlet Jupiter (Zevs) seg til Diana, og lurte henne inn i en omfavnelse som utviklet seg til en voldtekt, hvormed hun ble gravid. Noen tid seinere oppdager den virkelige Diana at Kallisto er med barn som fører til at hun blir kastet ut av kvinnefølget, og følgelig føder hun Arkas alene i villmarken. Juno (Sivilisasjonens Kvinne) hevnet sin sårede stolthet, eller redsel for å miste Zevs til en landsens og nomadisk Kallisto, og forvandlet henne til en Bjørn, Ursa Major, Ursula. Seksten år seinere er Arkas uforvarende i ferd med å drepe sin mor, bjørnen, på jakt med spyd. Zevs kommer til unnsetning og plasserer, ifølge noen kilder, dem på stjernehimmelen. Juno blir mektig forarget over dette og ber Oseanus (Hav-elven rundt Jord-landet, les horisonten) om at de to ikke skal få dyppe seg i hans himmelske vannet (en terskel mellom underverden og oververden). Utfra denne fortellingen er det logisk å regne Arcus som Lillebjørn, Ursa Minor, siden Bjørnevokteren treffer horisonten. Men i astromytologien kan en skikkelse være representert flere steder, som en tegneserie, og i flere lag. Dog, slår Ovid fast i det andre verket av Fasti at Arktofylaks (en annen benevnelse av Arkturus) i stjernehimmelen var den jordiske Arkas, til tross for antagelsen av at den sistnevnte er representert av Lillebjørn; Ovid identifiserer Lillebjørn med Septentrio, som han kaller Nordavinden, ellers mest kjent som Boreas. Temaet om Zevs voldtekt av Kallisto kan sies å speile seg i fortellingen om Boreas voldtekt av Orithyia. Stjernene Pherkad og Kochab tolkes, ifølge Hinckley, av Ovid som Atlas tvillingsøyler, fordi de der nær polpunktet, holder jorden oppe. En vesentlighet iboende i fortellingen, kan knyttes til at Kallisto betyr «den vakreste». Slik kan fortellingen også sies å speile seg i en annen fortelling i Ovid's Metamorfoser, nemlig den om Cupido og Psyke, prinsessen av Sicilia blir også beskrevet som den vakreste; selv Venus blir sjalu, og vil påføre henne en umulig skjebne. Det åpner for en astromytologisk lesning av hele Ovids verk. Kallistos metamorfose kan knyttes til hvordan Ursa Major, eller 'den vakreste', på grunn av presesjonen - forskyvningen av jevndøgnspunktene, knyttet til de store tidsaldersyklusene - ble sirkumpolar, altså ikke lenger traff horisonten (og slik var forvist fra jorden). Kallisto ble vandrende hvileløs i villmarken, det vil si rundt nordstjernen. I vår tid streifer forsåvidt bjørnelabben (Alula Australis) igjen så vidt horisontlinjen, som kan tolkes astromytologisk som 'den aller vakrestes' tilbakekomst. Barnet som Lykjaon serverer til Zevs er antatt å være Arkas, hans sønn, dermed, så å si, en gjentatt iscenesettelse av Zevs egen barndomsfortelling. Men Zevs heler sin sønn, forvandler Lykjaon (Lycaon) til Ulven og rammer hans 50 barn med tordenkilen.

Paralleller

I lys av denne historien framstår Arkas av Arkadia som en sterk parallell til Dionysos/Bakkhus, eller Sabazius som romerne identifiserte med Herren Sebaot (YHVH Shabaot), gjenspeilet i Noah, som ifølge bibelen oppdaget vindyrkingen. Dette er interessant fordi Bjørnepasseren er blitt identifisert med disse:

Landseer, som bygger på La Lande, forteller at Hyrden [Bjørnepassere] var et emblem for Det egyptiske riket i de eldste tider, grunnet i myten om parteringen av Osiris, som kom av den gradvise nedstigningen av stjernene i konstellasjonen, og at i Egypt var bildet kalt Osiris, Bakkhus eller Sabazius, det gamle navnet for Bakkhus og Noah.

Richard Hinckley Allen, Dover edition 1963, p.96.

Etter at Zevs forvandlet Lykjaon (Lycaon) til den første varulven, og Arcas ble samlet og helet etter parteringen og ofringen, blir han kongen av Arkadia.

I astromytografien (et grunnleggende interkulturelt studium) er det relativt vanlig at forskjellige folk oppfatter nattehimmelen som underverden (men ikke nødvendigvis i noen negativ forstand); noe som er naturlig nok siden solen markerer hva som er opp. Når vi ser "opp" i nattehimmelen, har det ikke vært uvanlig å forestille seg at en så "ned" i forhold til solen. Forestillingen om at man i gamle dager trodde at jorden var flat, er en forenklet forståelse. Forsåvidt er det galt å historisere perspektivet om at nattehimmelen er 'under'.

Bonden og Hyrden, eller Settleren

Ifølge mytene som betegner Bjørnevokteren som oksefører for Karlsvognen i Store bjørn, ses oksene bundet til polaraksen, Nordstjernen, Okseføreren er den som driver hele himmelhvelvingen rundt.

Idéen om at bildet betegner en hyrde kommer trolig fra den arabiske tradisjonen. Det knytter seg til forestillingen om en stor innhegning av får rundt Nordstjernen. 1700-talls-astronomen Joseph Jerome le Francais de La Lande kaller figuren Custos Boum, Okseholderen, og Bubulus, eller Bubulcus, Oksebonden. Som en adspredelse kan da nevnes at den mytiske grunnlegger av Byblos, regnes som Kronos, nevnt tidligere som en som stjernebildet har representert. En interessant referanse, siden det norske kongehus regner dette som sin fortellings opphavssted, ifølge prinsesse Märtha Louise [2]. Rett ved siden av Bjørnepasseren er den Nordlige Krone, så å si i Hyrdens varetekt. Erhardt Weigel, en tysk astroteolog og professor i matematikk ved Jena Universitetet, kalte konstellasjonen for de tre svenske kronene. Han forsøkte å reformere navnene på alle konstellasjonene og gi dem navn knyttet til europeiske kongehus.

Idéen om den oksedrivende plogkjøreren, eller Hyrden som er antatt for konstellasjonen, er Eufratisk i sin karakter.

Robert Brown Jr. engelsk orientalist sitert av Hinckley Allen

Hyrden Boötes er behandlet som Ikarius, som ble drept av hyrdene som han hadde drukket seg full med, men som ikke kjente til konsekvensene, bakrusen, og derfor trodde seg forgiftet av ham. Ikarius hadde fått vinen av Bakkhus/Dionysus. I omtanke for hans datter, Erigones sorg, og hunden Maera, plasserte Jupiter/Zevs hennes far som Boötes, sammen med henne selv som Jomfruen, Noen holder hunden som en av himmelhvelvingens hunder, mest sannsynlig Lille Hund (Canis Minor)[3], men Prudens kalte Nordens Krone for Maera. De tidlige katolikkene oppkalte hyrden etter pave St. Sylvester I [4]. Den første pave etter at den katolske kirke ble sentraladministrert ved kirkemøtet i Nicea 325 [5], som kom i stand på befaling av keiser Caesar Flavius Constantinus Pius Felix Invictus Augustus Maximus, Kort sagt, Konstantin den store (han ble trolig selv knyttet til stjernebildet Kefeus (Regnet som den royale linjens far, ifølge Hinckley Allen).

Den Gode Vandreren, eller Lansebæreren

I den Vediske litteraturen er Bjørnevokteren forbundet med det 13. Månehuset – Nakshatra – Svati, den Gode Vandreren, eller mulig Sverdet, men framstilt det som et kjede av korall, en juvel, lapis lazuli eller perle, men det er også kjent som Nishtya, utkastet. Araberne kjente han som Lansebæreren, eller bæreren av skjebnesverdet: Al Simak al Ramih [6], nå hovedsakelig knyttet til Arkturus, alfa stjernen. Men det er interessant fordi sverdet knytter seg til Arthur Pendragon, og sverdet Excalibur.

Kineserne kalte figuren for Ta Kio, Det store hornet, og kalte konstellasjonens Gamma stjerne Heuen Ko, det himmelske spydet.

Eksterne lenker

• (en) Boötes (constellation) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Boötes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) penelope.uchicago
• (en) philipcoppens.com