Brostein

Brostein er naturlig eller tilhogd stein som brukes til å lage brolegning, en renslig, solid og slitesterk overflate på veier, fortau, torv og andre plasser. Som regel er brostein hugget av granitt, men diabas, sandstein, basalt og gneis har også vært brukt. Navnet «brostein» kommer av at «broer» eller brolegning av trevirke ble lagt over sølete gater i middelalderbyene. Etterhvert ble trebrolegning erstattet av steinbrolegning, først av naturlig strandstein eller morenestein, kalt «kampestein», i 1800-årene av huggen stein.

Brostein lagt i buemønster, en type brolegning som ble oppfunnet i Tyskland i 1885, Kleinpflaster eller chaussébrolegning. Brukt i Oslo fra 1910.

I veibygging har brostein så å si helt blitt erstattet av asfalt, men den brukes fremdeles i begrenset omfang, spesielt på torv og gågater i bysentra.

Eldste bevarte brolegning i Oslo er kantbrosteinen ved slottsparken, av stein brutt ut av Wergelandsgrotten.

1,3 meter dypt i Kong Oscarsgate i Bergen ligger den eldste bevarte brolegning i Norge. Det er lys stein fra strendene på Nordnes, mens den hvite sanden steinene lå i, kan ha vært ballastsand fra Holland.

I den eldste tiden brukte man «kuppelstein», rundt stein som ble funnet i naturen og lagt i løs sand. Dette veidekket var svært humpete både for fotgjengere og kjørende. Hensikten var at brosteinene skulle være lette å ta opp, siden det stadig måtte foretas reparasjoner av vannrørene som ofte var i ustand. Derfor forkastet man i København et forslag om tilhugne brostein nedlagt med asfalterte fuger. Hovedstadens verste brolegging fant man på Kongens Nytorv som det tok 20 år å brolegge.

Latrinevognene som hentet innholdet i byenes utedoer, var pålagt å være tette. Pga kuppelsteinene i datidens brolegging fikk disse vognene bare føres i skrittgang gjennom gatene. Men begge bestemmelser ble ignorert, og mye kloakk skvalpet over ved tømming og transport.

Litteratur

• Roede, Lars: Gatelangs i Oslo gjennom 400 år. I Byminner nr.1-2008, s.2-23