Bysants

Denne artikkelen omhandler oldtidsbyen Bysants; for den østlige delen av Romerriket ofte referert til som «Bysants», se Det bysantinske rike.

Bysants (gresk: Βυζάντιον; Byzántion) var en antikk gresk by som ble opprettet på det sted som senere ble Konstantinopel (dagens Istanbul). Den ble opprettet av greske kolonister fra Megara på det greske fastlandet i 657 f.Kr. Byen ble ombygd og innviet som den nye hovedstaden i Romerriket av keiser Konstantin den store i 330 e.Kr. og omdøpt til Konstantinopel. Byen forble hovedstaden i Det bysantinske riket (Østromerriket) fram til 1453 da den ble erobret og ble omgjort til hovedstaden i det muslimske osmanske riket. Siden etableringen av den moderne staten Tyrkia i 1923 har det tyrkiske navnet Istanbul erstattet det gamle navnet Konstantinopel i Vesten. I middelalderen ble byen kalt for «Miklagard» av norrøne folk.

Navnet

Navnet Bysants (Βυζάντιον; Byzántion) er antatt å være av opprinnelig trakisk eller illyrisk opprinnelse^[1] og være avledet fra et trakisk eller illyrisk personnavn, Byzas.^[2] Antikke greske kilder viser til en legendarisk konge av dette navnet som lederen av kolonistene fra Megara og den eponymiske grunnleggeren av byen.^[3] Vanligvis oppstår legender som forklaringer for å forklare fenomener; det vil si at ritualene kommer først og legendene deretter. Formen Byzantium er en latinisering av det greske Byzántion.

Historie

Venstre side: Aleksander den stores hode med Amuns horn. Høyre: Sittende Athene som holder Nike med krans, ΒΑΣΙΛΕΩΣ / ΛΥΣΙΜΑΧΟΥ; monogram (ΠΩΛΥΒ); ΒΥ (Bysants) nedenfor tronen; trefork i eksergue. Sølv tetradrakme preget i Bysants 150 - ±100 f.Kr. Det ble preget mynter i navnet til Lysimakhos selv nær 200 år etter hans død.

Opprinnelsen til Bysants er innhyllet i legendens mørke. Den tradisjonelle legenden hevder at Byzas fra Megara (en by i nærheten av Athen) grunnla Bysants i år 657 f.Kr. da han seilte nordøst over Egeerhavet. Byzas skal ha rådført seg med orakelet i Delfi for hvor han burde opprette en ny by. Orakelet fortalte ham at han måtte finne det «motsatt den blinde». På den tiden forsto han ikke hva det betydde, men da han kom over Bosporos, stredet som skiller kontinentene Europa og Asia, forsto han det: på motsatt side, den østlige siden, lå den greske byen Khalkedon, og grunnleggerne av denne byen ble det sagt hadde oversett den overlegne beliggenheten som lå kun 3 km unna. Det var en handelsby grunnet dens beliggenhet ved Svartehavets eneste inngang. Bysants erobret senere Khalkedon tvers over Bosporos på den asiatiske siden.

Etter å ha alliert seg med Pescennius Niger mot den seierrike Septimius Severus, ble byen beleiret av romerske styrker og ble omfattende ødelagt i 196 e.Kr.^[4] Bysants ble ombygd av Septimius Severus, nå keiser, og fikk raskt tilbake sin tidligere framgang og velstand. Beliggenheten til Bysants tiltrakk seg oppmerksomheten til den vestlige romerske keiser Konstantin den store som i 330 e.Kr. grunnla den som en keiserlig residens inspirert av Roma. Etter hans død ble byen kalt for Konstantinopel (Κωνσταντινούπολις; «Konstantins by»). Den forble hovedstaden til Østromerriket (Det bysantinske riket).

Denne kombinasjonen av imperialisme og beliggenhet fikk betydning for Konstantinopels rolle som knutepunktet mellom Europa og Asia. Det var et kommersielt, kulturelt og diplomatisk senter. Med sin strategiske posisjon kontrollerte Konstantinopel sjøveien mellom Asia og Europa, foruten ankomsten til og fra Svartehavet. Den 29. mai 1453 ble byen erobret, etter å ha stått imot mange angrep, fra muslimske tyrkere, og den ble hovedstaden i Det osmanske rike. Tyrkerne kalte byen for Istanbul, skjønt den ble ikke offisielt omdøpt før i 1930. I dag (pr. 2023) er den fortsatt den største og mest folkerike byen i Tyrkia, men det er Ankara som er hovedstaden.

Emblem

Bysants slik den framsto i bysantinsk tid.

Selv om det er knyttet til det persiske sasanide-dynastiet og Mitridates VI av Pontos (som for en tid la byen inn under sitt rike),^[5] ved sen hellenistisk eller tidlig romersk tid, ble motivet med stjernen og halvmåne (sigden) til en viss grad assosiert med Bysants. Eksempelvis ble en del mynter fra Bysants fra 100-tallet f.Kr. og senere vist med hodet til gudinnen Artemis med en bue og kogger, og hadde også en halvmåne med hva som synes å være en stjerne med seks stråler på den motsatte myntsiden. I henhold til redegjørelser som er noe ulike i detaljene, ble Bysants og deres allierte, athenerne, beleiret av soldatene til Filip II av Makedonia. På en særlig mørk og våt natt skal Filip ha forsøkt med et overraskende angrep, men ble forhindret av et skinnende lys på himmelen. Dette lyset er tidvis beskrevet av senere fortolkere som en meteor, tidvis som månen, og noen redegjørelser nevner også bjeffingen til hunder. Imidlertid nevner de opprinnelige redegjørelsene kun et lys i himmelen uten å spesifisere månen.^[6]^[7]

For å minnes denne hendelsen reiste folket i Bysants en statue av Hekate lampadephoros («Hekate lysbæreren»). Denne fortellingen har blitt bevart i verkene til Hesykhios fra Miletos som antagelig levde på tiden til keiser Justinian I den store (483–565). Hans tekster er kun bevart i fragmenter hos Fotios og deretter i det bysantinske leksikonet Suda fra 900-tallet. Fortellingen ble også referert til av Stefan og Eustathios.

Hengivelse til månegudinnen Hekate ble særlig æret av folket i Bysants for hennes hjelp i å beskytte dem mot angrepene til Filip fra Makedonia. Hennes symboler var halvmånen og stjernen, og murene på hennes by var hennes opphav.^[8]

Det er uklart om symbolet på en særskilt gudinne (en av mange)^[9] ville ha blitt overført til byen i seg selv.

Senere under romerne fortsatte byene i Romerriket ofte å utgi sine egne mynter. «Av de mange temaer som ble benyttet på lokale mynter, ble himmel- og stjernesymboler ofte benyttet, hovedsakelig stjerner eller halvmåner.»^[10] Det store mangfoldet av disse myntene og de ulike forklaringene for betydningen av stjernen og halvmånen på romerske mynter skal ikke diskuteres i denne artikkelen. Det er imidlertid åpenbart at på romersk tid var mynter med stjerner og/eller halvmåner i en form for kombinasjon ikke lenger sjeldent.

Kjente personer fra Bysants

Homeros fra Bysants, tragedieforfatter, tidlig på 200-tallet f.Kr.
Filon fra Bysants, ingeniør, levde i tiden ca 280–220 f.Kr.
Epigenes fra Bysants, astrolog, på 200-tallet f.Kr.
Aristofanes fra Bysans, grammatiker og lærd som blomstret i Alexandria på 200-tallet f.Kr.

Se også

Referanser

^ Janin, Raymond (1964): Constantinople byzantine. Paris: Institut Français d'Études Byzantines. s. 10f.
^ Georgacas, Demetrius John (1947): «The Names of Constantinople» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association (The Johns Hopkins University Press) 78, s. 347–367. doi:10.2307/283503. JSTOR 283503.
^ Room, Adrian (2006): Placenames of the World: Origins and Meanings of the Names for 6,600 Countries, Cities, Territories, Natural Features, and Historic Sites (2. utg.). Jefferson, N.C.: McFarland & Company. ISBN 978-0-7864-2248-7.
^ Bator, Robert (2000): Daily Life in Ancient and Modern Istanbul, Lerner Publications, s. 8
^ Traver, Andrew G. (2002): From Polis to Empire, The Ancient World, ca. 800 B.C.-A.D. 500, Greenwood Publishing Group, s. 257
^ Holmes, William Gordon (2003): The Age of Justinian and Theodora, s. 5-6. Sitat: «In 340 BC, however, the Byzantines, with the aid of the Athenians, withstood a siege successfully, an occurrence the more remarkable as they were attacked by the greatest general of the age, Philip of Macedon. In the course of this beleaguerment, it is related, on a certain wet and moonless night the enemy attempted a surprise, but were foiled by reason of a bright light which, appearing suddenly in the heavens, startled all the dogs in the town and thus roused the garrison to a sense of their danger. To commemorate this timely phenomenon, which was attributed to Hecate, they erected a public statue to that goddess [...]»
^ Limberis, Vasiliki (1994): Divine Heiress, Routledge, s. 126-127
^ Limberis, Vasiliki (1994): Divine Heiress, Routledge, s. 15
^ Limberis, Vasiliki (1994): Divine Heiress, Routledge, s. 48. Sitat: «In 324 Byzantium had a number of operative cults to traditional gods and goddesses tied to its very foundation eight hundred years before. Rhea, called "the mother of the gods" by Zosimus, had a well-ensconced cult in Byzantium from its very foundation. [...] Devotion to Hecate was especially favored by the Byzantines [...] Constantine would also have found Artemis-Selene and Aphrodite along with the banished Apollo Zeuxippus on the Acropolis in the old Greek section of the city. Other gods mentioned in the sources are Athena, Hera, Zeus, Hermes, and Demeter and Kore. Even evidence of Isis and Serapis appears from the Roman era on coins during the reign of Caracalla and from inscriptions.»
^ Molnar, Michael R. (1999): The Star of Bethlehem, Rutgers University Press, s. 48

Litteratur

Harris, Jonathan (2007): Constantinople: Capital of Byzantium, Hambledon/Continuum, London. ISBN 978-1-84725-179-4
Jeffreys, Elizabeth & Michael, og Moffatt, Ann (1979): Byzantine Papers: Proceedings of the First Australian Byzantine Studies Conference, Canberra, 17–19 May 1978, Australian National University, Canberra.
Istanbul Historical Information - Istanbul Informative Guide To The City.
The Useful Information about Istanbul Arkivert 15. mars 2007 hos Wayback Machine..
The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991. ISBN 0-19-504652-8

Eksterne lenker

www.byzantium.ac.uk Society for the Promotion of Byzantine Studies
Vasilief, A History of the Byzantine Empire, hyperlenker med notater og ytterligere ressurser, hos Elpenor
History of money FAQs Arkivert 16. mai 2011 hos Wayback Machine. – beskrivelse av bysantinske pengesystem, 400-tallet f.Kr.
Byzantine & Christian Museum

[1] Janin, Raymond (1964): Constantinople byzantine. Paris: Institut Français d'Études Byzantines. s. 10f.

[2] Georgacas, Demetrius John (1947): «The Names of Constantinople» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association (The Johns Hopkins University Press) 78, s. 347–367. doi:10.2307/283503. JSTOR 283503.

[3] Room, Adrian (2006): Placenames of the World: Origins and Meanings of the Names for 6,600 Countries, Cities, Territories, Natural Features, and Historic Sites (2. utg.). Jefferson, N.C.: McFarland & Company. ISBN 978-0-7864-2248-7.

[4] Bator, Robert (2000): Daily Life in Ancient and Modern Istanbul, Lerner Publications, s. 8

[5] Traver, Andrew G. (2002): From Polis to Empire, The Ancient World, ca. 800 B.C.-A.D. 500, Greenwood Publishing Group, s. 257

[6] Holmes, William Gordon (2003): The Age of Justinian and Theodora, s. 5-6. Sitat: «In 340 BC, however, the Byzantines, with the aid of the Athenians, withstood a siege successfully, an occurrence the more remarkable as they were attacked by the greatest general of the age, Philip of Macedon. In the course of this beleaguerment, it is related, on a certain wet and moonless night the enemy attempted a surprise, but were foiled by reason of a bright light which, appearing suddenly in the heavens, startled all the dogs in the town and thus roused the garrison to a sense of their danger. To commemorate this timely phenomenon, which was attributed to Hecate, they erected a public statue to that goddess [...]»

[7] Limberis, Vasiliki (1994): Divine Heiress, Routledge, s. 126-127

[8] Limberis, Vasiliki (1994): Divine Heiress, Routledge, s. 15

[9] Limberis, Vasiliki (1994): Divine Heiress, Routledge, s. 48. Sitat: «In 324 Byzantium had a number of operative cults to traditional gods and goddesses tied to its very foundation eight hundred years before. Rhea, called "the mother of the gods" by Zosimus, had a well-ensconced cult in Byzantium from its very foundation. [...] Devotion to Hecate was especially favored by the Byzantines [...] Constantine would also have found Artemis-Selene and Aphrodite along with the banished Apollo Zeuxippus on the Acropolis in the old Greek section of the city. Other gods mentioned in the sources are Athena, Hera, Zeus, Hermes, and Demeter and Kore. Even evidence of Isis and Serapis appears from the Roman era on coins during the reign of Caracalla and from inscriptions.»

[10] Molnar, Michael R. (1999): The Star of Bethlehem, Rutgers University Press, s. 48

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]