Cellofan

Cellofan er en tynn gjennomsiktig, plastlignende folie lagd av regenerert cellulose. Folien har lav permeabilitet for luft, oljer og bakterier, noe som gjør den anvendelig i mange forpakningsformål. Den er 100 % bionedbrytbar.

Trykt cellofanpose med sjokoladejherter og glassklar cellofanforpakning med pepperkaker

Produksjon

Fremstillingsmåten er lik som for viskose frem til ekstruderingen, men det ektruderes gjennom en slisse i stedet for en dyse (spinrette).

Cellulose blir oppløst i kaustisk soda.

(C₆H₁₀O₅)_n + nNaOH → (C₆H₉O₄ONa)_n + nH₂O

Løsningen blir presset mellom valser for å få ut overskudd av væske og danner ark. Arkene hakkes eller kuttes opp til pulver. Pulveret «eldes» i kontakt med oksygen. Deretter blir pulveret blandet med karbondisulfid og temperaturen holdes på 20 – 30 °C for å få en kontrollert reaksjon. Det dannes da cellulosexantat.

(C₆H₉O₄ONa)_n + nCS₂ → (C₆H₉O₄O-SC-SNa)_n

Pulveret skifter farge til gult. Det gule pulveret blir løst i lut og det dannes viskose. Viskoseløsningen får stå å «modne».

(C₆H₉O₄O-SC-SNa)_n + nH₂O → (C₆H₁₀O₅)_n + nCS₂ + nNaOH

Etter modningen blir viskoseløsningen filtrert for å fjerne eventuelle forurensninger. Løsningen blir så avgasset for å fjerne luftbobler. Detter går løsningen til ekstrudering gjennom en slisse inn i et syrebad av svovelsyre.

(C₆H₉O₄O-SC-SNa)_n + ½nH₂SO₄ → (C₆H₁₀O₅)_n + nCS₂ + ½nNa₂SO₄

Det dannes da en film som går videre gjennom flere bad for å vaske bort restkjemikalier, bleking og behandling med glyserol for å gjøre filmen mindre sprø.

Anvendelse

Cellofan anvendes mye til forpakninger. Særlig egnet til matvarer siden permeabiliteten er lav. Det anvendes i tape. Anvendes som et slippmiddel under produksjon av glassfiber og gummi, som halvgjennomtrenglig membran i enkelte typer batterier.

Bruken av cellofan har gått ned siden 1960-årene, på grunn av at plastprodukter har overtatt applikasjonene. Siden det er 100 % biodegraderbart har det fått økt popularitet i matvareforpakninger.

Historie

Cellofan ble oppfunnet av den sveitsiske kjemikeren Jacques E. Brandenberger da han var ansatt i en restaurant. I 1900 ble han inspirert av vinsøl på en duk og fant ut at han skulle lage en duk som var væskeavstøtende i stedet for absorberende. Etter litt prøving med viskose­beleggninger på tøy kom han frem til cellofan. Det tok enda ti år innen han hadde perfeksjonert cellofanfilmen. I 1912 konstruerte han en maskin for fremstillingen og kalte produktet «Cellophane» fra cellulose og diaphane (gjennomsiktig). Året etter ble produksjonen industrialisert.