Dekapolis

Dekapolis («Ti byer», gresk: deka, ti + polis, by) var en gruppe på ti byer på den østlige grensen av det romerske riket i Judea og Syria. De ti byene var ikke en offisiell politisk enhet, men de ble gruppert sammen på grunn av språk, kultur, beliggenhet og politiske status. Byene var sentre for gresk og romersk kultur i en region som ellers var semittisk (nabatisk, arameisk og jødisk). Alle byene, med unntak av Damaskus, Hippos og Skytopolis, befant seg i det som i dag er Jordan, men en av dem var lokalisert vest for Jordanelven. Hver by hadde et visst selvstyre.

Kart over området i Midtøsten som viser de viktigste byene, inkludert de i Dekapolis. markert i svart.

Byene

Navnene på de tradisjonelle ti byene i Dekapolis kommer fra den romerske historikeren Plinius den eldre i hans verk Naturalis Historia:

1. Gerasa (Jerasj) i Jordan
2. Skytopolis (Bet-Sjean) i Israel, den eneste byen vest for Jordanelven
3. Hippos (Hippus eller Sussita) i Israel
4. Gadara (Umm Qais) i Jordan
5. Pella (vest for Irbid) i Jordan
6. Philadelphia, dagens Amman, hovedstaden i Jordan
7. Capitolias (Beit Ras) i Jordan
8. Canatha (Qanawat) i Syria
9. Raphana i Jordan
10. Damaskus, hovedstaden i dagens Syria; Damaskus ble betraktet som nord av de andre byene og tidvis også tenkt på som et «æresmedlem».

I henhold til andre kilder kan det ha vært så mange som 18 eller 19 gresk-romerske byer som ble regnet sammen som en del av Dekapolis. For eksempel er Abila svært ofte sitert som tilhørende bygruppen.

Hellenistisk tid

De ovale forum og cardo i Gerasa (Jerasj)

Med unntak av Damaskus var byene i Dekapolis i de store og hele grunnlagt i den hellenistiske perioden, i tiden mellom Aleksander den stores død i 323 f.Kr. og den romerske erobring av Koilesyria, inkludert Judea i 63 f.Kr. En ble etablert under det egyptiske Ptolemeerdynastiet som styrte over Judea fram til 198 f.Kr. Andre ble grunnlagt senere da Selevkide-dynastiet hersket over regionen. En del byer inkluderte «Antiokia» eller «Selevkia» i deres offisielle navn, eksempelvis Antiokia Hippos, noe som vitner om deres opprinnelse under selevideene. Byene var gresk (hellenistiske) deres opprettelse, og de modellerte seg selv på den greske polis.

Dekapolis var en region hvor to ulike kulturer sameksisterte og hadde gjensidig påvirkning: kulturen til de greske kolonistene og den stedegne semittiske kulturen. Det var også konflikter. De greske innbyggerne var sjokkerte over den semittiske praksisen med omskjæring mens ulike elementer av semittisk motstand mot den dominerende og assimilerende vesenet til den hellenistiske sivilisasjon kulminerte gradvis i tilpasning.

På samme tid var det også en del kulturell blanding og lån i regionen til Dekapolis. Byene fungerte som sentre for spredning av gresk kultur. En del lokale guddommer begynte å bli omtalt under deres greske navn samtidig som en del grekere begynte å dyrke den lokale «Zevs» side ved side av deres egen Zevs Olympios. Det er bevis på at kolonistene adopterte dyrkelsen av andre semittiske guder, inkludert fønikiske guddommer og den fremste nabatisk guden Dushara, skjønt dyrket under hans hellenistiske navn Dusares. Dyrkelsen av disse semittiske gudene er bevitnet på mynter og inskripsjoner i byene.

I løpet av hellenistisk tid var disse byene åpenbart særskilte fra den omgivende regionen ved deres greske kultur og språk. Den romersk-jødiske historikeren Josefus nevner flere av dem i en liste over gentile (ikkejødisk) byer i Judea før den romerske erobringen. Begrepet «Dekapolis» kan allerede ha vært i bruk for identifisere disse byene allerede i hellenistiske tid. Begrepet er imidlertid hovedsakelig knyttet til perioden etter den romerske erobringene i 63 f.Kr.

Den romerske generalen Pompeius erobret Judea i dette året. Folket i byene til Dekapolis ønsket Pompeius velkommen som en liberator, frigjører, fra det jødisk hasmoneiske dynasti som hadde hersket over mye av regionen. I århundrer hadde byene basert deres kalender på denne erobringen: 63 f.Kr. var det epokegjørende året for Pompeius' tid, benyttet for telle årene gjennom både den romerske og bysantinske periodene. Det er fra denne tiden at historikerne identifiserer regionen og byene under fellesbetegnelsen «Dekapolis».

Romerske Dekapolis

Romersk cardo i Jerasj (Jordan)

De romerske myndighetene ønsket at romersk kultur skulle blomstre selv i de fjerneste delene av riket, noe som på den tiden omfattet østlige Palestina. Romerne oppmuntret til framgang for byene i Dekapolis, og tillot en del politisk selvstyre innenfor Romas beskyttende sfære. Hver by fungerte som en polis eller bystat med jurisdiksjon over området som omga byene. Hver by preget også sine egne mynter. Mange mynter fra byene i Dekapolis identifiserte seg selv som «selvstyrte», «frie», «suveren» eller «hellige», begreper som innebærer en form for selvstyre og selvstendighet.

Romerne etterlot i stor grad deres kulturelle preg på alle byene. Hver av dem ble etter hvert ombygd med romersk gatenett rundt en sentral cardo og/eller decumanus. Romerne støttet, finansierte og bygde tallrike templer og andre offentlige bygninger. Keiserkulten, dyrkelsen av den romerske keiser, var en meget vanlig praksis i alle byene innenfor Dekapolis og var et av de typiske trekkene som knyttet de ulike byene sammen. Et lite friluftstempel eller fasade kalt for en kalybe for unik for regionen.

Byene kan også ha hatt sterke kommersielle bånd, fostret av et nettverk av nye romerske veger. Det kan ha ført til deres felles identifisering som en «føderasjon» eller «liga». Dekapolis var antagelig aldri en offisiell politisk eller økonomisk økonomi, men heller betegnet det samlingen av bystater som hadde særlig autonom status under tidlig romersk styre. Det er dog en gåte at det ikke finnes en eneste referanse til Dekapolis fra inskripsjoner eller andre historiske kilder fra innenfor området til Dekapolis selv, og selv om de preget sine egne penger, ikke en av dem nevner Dekapolis.

Derimot finnes det andre kilder, blant annet tidlige referanser til Dekapolis i Bibelen og romersk historie: de nytestamentlige evangeliene Matteus, Markus, og Lukas nevner at i regionen til Dekapolis var en lokalisering for Jesus' embete. Dekapolis var en av de få regioner hvor Jesus reiste hvor ikkejøder var i flertall. Det meste av Jesu lære fokuserte på å undervise jødene. Markusevangeliet framhevet at Dekapolis ikkejødiske vesen da Jesus sto overfor en flokk med griser, et dyr som var forbudt av Kasjrut, de jødiske matlovene. Matteusevangeliet nevner «Store folkemengder fulgte ham fra Galilea og Dekapolis, fra Jerusalem og Judea og fra landet bortenfor Jordan.» Den romersk-jødisk historikeren Josefus nevner Dekapolis fire ganger i sine verker. Han snakket om «innbyggerne i Dekapolis» og nevner Skytopolis, dagens Bet-Sjean, i forbindelse med Dekapolis. I begge disse tidlige referansene har Dekapolis en ren geografisk betegnelse. En inskripsjon fra 100-tallet e.Kr. som er funnet i dagens Tyrkia og blitt tolket som referanse til kavalerioffiser som en gang tjenestegjorde i «Dakapolis i Syria». Den romerske forfatteren Plinius den eldre har etterlatt den lengste teksten om Dekapolis i verket Naturalis Historia og hvor han lister opp ti byer. Geografen Klaudios Ptolemaios i verket Geografike hyfegesis lister hele 18 byer.

Senere år

De romerske provinsene Syria, Palestina, og Arabia

Skulptur av Pompeius' hode.

Begrepet «Dekapolis» falt ut av bruk etter at keiser Trajan hadde lagt provinsen Arabia Petraea til Romerriket. Dekapolis kan ha eksistert som en formell enhet for 170 år inntil Trajan annekterte byen Petra og nabaternes kongedømme i sørlige Jordan og nordlige Arabia i år 106 e.Kr. De nye provinsene var øst for Palestina og Dekapolis var således ikke lenger den gresk-romerske kulturelle frontlinjen. I tillegg til ble byene innenfor den tidligere enheten gruppert i de ulike romerske provinsene: Syria, Palestina Secunda, og Arabia. Likevel forble Dekapolis fortsatt en betydningsfull kulturell region den østlige delen av Romerriket, selv om begrepet ikke lenger ble benyttet. Byene fortsatte hver for seg å være betydningsfulle, særskilte ved eksempelvis deres bruk av den pompeiske kalender. Dagens historikere og arkeologer henviser ofte til «dekapolis-byer» og «regionen Dekapolis» selv i referanse til disse byene for senere tidsepoker.

Romerske og bysantinske region Dekapolis var påvirket av og gradvis overtatt av kristendommen. En del byer var mer mottagelig enn andre for den nye religionen. Pella var et sentralt sted for en del av de tidligste kirkelederne. Kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea rapporterte at apostlene flyktet dit for å unnslippe den første jødisk-romerske krig. I andre byer vedvarte førkristne religiøse forestillinger langt inn i bysantinsk tid. Til sist ble imidlertid hele regionen kristen, og de fleste av byene fungerte som bispeseter.

De fleste av byene fortsatt inn i sen romersk (senantikken) og bysantinske perioder. En del ble forlatt og avbefolket i årene som fulgte ved den islamske erobringen av Palestina ved umajjadene i 641, men andre byer fortsatt å være befolket langt inn i islamsk periode.

Arkeologi

Gerasa (Jerasj) i Jordan og Bet-Sjean (Skytapolis) eksisterer som byer den dag i dag, og Damaskus og Amman (Philadelphia) har blitt betydningsfulle hovedsteder. Arkeologi på 1900-tallet har identifisert de fleste av de andre byene, og de fleste har blitt undersøkt arkeologisk.

Se også

• Heptapolis (syv byer)
• Det doriske hexapolis (sammenslutning av seks doriske byer)
• Pentapolis (fem byer)
• Syriske tetrapolis (fire byer)
• Tripolis, se også Tripoli (tre byer)

Litteratur

• Chancey, Mark A. & Porter, Adam (Desember 2001): «The Archaeology of Roman Palestine» i: Near Eastern Archaeology, Vol. 64, No. 4. s. 164–198.
• Epstein, Claire (1993): «Hippos (Sussita)» i: The New Encyclopedia of Archaeological Excavations in the Holy Land. Vol. 2. Ephraim Stern (red.). Jerusalem: Israel Exploration Society & Carta.
• Mare, W. Harold (2000): «Decapolis» i: Eerdman's Dictionary of the Bible. David Noel Freedman (red.). Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdman's Publishing Company.
• Parker, S. Thomas (September 1999): «The Byzantine Period: An Empire’s New Holy Land» i: Near Eastern Archaeology, Vol. 62, No. 3. s. 134–171.
• Segal, Arthur: «The 'Kalybe' Structures» (PDF), Zinman Institute of Archaeology, Haifa University.

Eksterne lenker

• (en) Decapolis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Decapolis – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «The Decapolis» hos BibArch
• «The Decapolis» hos Catholic Encyclopedia
• Forskningsomtale (PDF) av boken Kulte und Kultur der Dekapolis (Cults and Culture of the Decapolis) (2003). Omtalen inneholder informasjon om den religiøse synkretisme i hellenistiske og romerske Dekapolis.