Den hvite armé

Den hvite armé (russisk: Белое движение, Beloye dvizheniye) var en løs sammenslutning av anti-kommunistiske militære styrker som bekjempet de kommunistiske bolshevikenes den røde armé, også omtalt som «de røde» i den russiske borgerkrigen (1917–1923). Den hvite armé ble således omtalt som «de hvite) (Бѣлые / Белые, Beliye) og som som oppstod i 1917 i kjølvannet av den russiske revolusjon. De fortsatte i mindre grad fortsatte å operere som militariserte sammenslutninger av opprørere mot det kommunistiske styret både utenfor og innenfor russiske grenser i Sibir fram til omtrent andre verdenskrig (1939–1945).

Lavr Kornilovs 8. arme («Sjokkløsrivelse»), som senere ble den russiske frigjøringsarméens eliteregiment.

Den russiske hærens kvinner (praporshiki) 1917.

Bakgrunn

Under den russiske borgerkrigen fungerte den hvite bevegelsen som en politisk paraplybevegelse som representerte en rekke politiske meninger i Russland forent først og fremst i deres opposisjon til bolsjevikene – fra de republikansk-tenkende liberale og sosialdemokrater tilknyttet Aleksandr Kerenskij på venstresiden gjennom monarkister og støttespillere av et forent multinasjonalt Russland til de ultranasjonalistiske og reaksjonære De svarte hundre] på høyresiden. Generaler og hærførere i den hvite armé var for det meste tidligere tsargeneraler som tok kontroll over anti-bolsjevikiske styrker i bestemte regioner. Bortsett fra deres motstand mot bolsjevikene, hadde de hvite hærene lite til felles og hadde ulik sammensetning, ledelse og metoder.

Propagandaplakat fra de hvite, ca. 1932

Hæren ble dannet – som motrevolusjon – av admiral Aleksandr Koltsjak, befalshaver av Svartehavsflåten. Hæren besto av frivillige og styrkene til generalene Michail Aleksejev, Lavr Kornilov, Nikolaj Judenitj og admiral Koltsjak. Hæren spilte en viss rolle under den russiske borgerkrigen i årene 1918–1921. Koltsjak ble tatt til fange av Den røde armé og henrettet i 1919. Aleksejev døde i 1918, og Kornilov ble i løpet av sommeren 1919 erstattet av general Anton Denikin, men bortsett fra spredte kamper var borgerkrigen og hvitegardistene over ved årets slutt. Aleksandr Ivanovitj Gutjkov organiserte finansieringen fra sitt eksil i Tyskland. Den hvite armé fikk støtte fra utlandet, blant annet med tropper fra Storbritannia, etter initiativ fra Winston Churchill. Mange tilhengere av de hvite gikk frivillig i eksil i Frankrike, USA og andre land da nederlaget var anerkjent.

Det var også uavhengige grupper som den grønne armé og Nestor Makhnos den svarte armé, som erklærte seg som fiender av både de hvite og de røde, skjønt stundom søkte de allianser med den ene siden mot den andre.

I begynnelsen hadde de hvite framgang grunnet fordelene med at de kontrollerte enorme områder i Russland og omringet bolsjevikene. De hadde aktiv støtte fra fremmede land, som grep inn i borgerkrigen på deres vegne. Derimot hadde de hvite en rekke svakheter som førte til deres nederlag. De hadde delt lederskap og manglet en stor, samlende lederfigur slik bolsjevikene hadde med Lenin. Det var mangel på et klart mål eller plan som førte til lav moral. De hvite ble også hatet og fryktet for brutaliteten de viste mot lokale områder, stjal avlinger og husdyr og torturerte sivile som protesterte. Etter hvert som borgerkrigen utviklet seg, begynte imidlertid de hvite hærene å møte store problemer og vanskeligheter. Mot bolsjevikenes drivkraft og hensynsløse energi vaklet deres krigføring. Mot slutten av 1920 var bolsjevikene nær ved å oppnå total seier.

Resultatene av borgerkrigen var enorme. Den sovjetiske demografen Boris Urlanis estimerte det totale antallet menn drept i borgerkrigen og den polsk-sovjetiske krigen til rundt 300 000 (125 000 i den røde hæren, 175 500 i hvite hæren og polakker) og det totale antallet militært personell døde av sykdom (på begge sider) som rundt 450 000. Under den røde terroren utførte Tsjeka (det hemmelige politi) minst 250 000 summariske henrettelser av «folkets fiender» tilknyttet de hvite, også med anslag som nådde over en million. Etter det militære nederlaget til de hvite i borgerkrigen, forble rester og fortsettelser av bevegelsen i flere organisasjoner, hvorav noen bare hadde smal støtte, og fortsatte i blant i større grad blant de hvite som emigrerte til utlandet.

Se også

• Den russiske frigjøringsarméen
• Den røde armé

Litteratur

• Kenez, Peter (1980): «The Ideology of the White Movement», Soviet Studies. 32 (32): 58–83. doi:10.1080/09668138008411280.
• Kenez, Peter (1977): Civil War in South Russia, 1919–1920: The Defeat of the Whites. Berkeley: University of California Press.
• Kenez, Peter (1971): Civil War in South Russia, 1918: The First Year of the Volunteer Army. Berkeley: University of California Press.

Eksterne lenker

• (en) White movement – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Anti-bolsjevikisk Russland i bilder
• Museum og arkiver for den hvite bevegelsen