Den tyske bondekrigen

Den tyske bondekrigen (eller «Bondeopprøret») (1524–1525) var en blodig oppstand blant bøndene i det sydlige og midtre Tyskland, med sin bakgrunn i både sosiale og religiøse forhold. I samtiden mente man at 100 000 liv gikk tapt, senere historieforskning mener at dødstallene var noe lavere og ikke oversteg 75 000. Krigen endte med tap for bøndene.

Krigens bakgrunn

Til tross for at den knyttes så nært til reformasjonshistorien, var de dypereliggende årsaker til bondekrigen sikkert av økonomisk art.

Frem til slutten av 1300-tallet var den tyske bonde i det store og hele i en fordelaktig posisjon, også de som ikke eide sitt eget jordbruksland hadde relativt gode kår. Men forholdene ble gradvis verre. Samtidig som den alminnelige velstand økte, steg også befolkningen, og dette sammenfalt i tid med at pengeøkonomien ble utviklet og ble mer dominerende. Befolkningsveksten førte til at byene overskygget landsbyene, og byene utøvde også til tider herredømmet over store omliggende landområder.

De internasjonale økonomiske forhold virket også negativt inn på landbefolkningens kår. Nå kom det store mengder edle metaller fra gruvene i Mexico, Peru og Tyskland, slik at myntverdien på kort tid ble halvert samtidig som prisene steg. I Thüringen ble prisen på markedsvarer som ull fordoblet, men handelsvarenes pris ble femdoblet. Men jordleien ble ikke billigere, og lønningene ble ikke øket. Fyrster og landherrer tapte penger og prøvde å bøte på det med hardere skattlegging. De utvidet sin myndighet, økte leilendingenes arbeidsplikt, prøvde å avskaffe markedsforeningene og bøndenes nedarvede landrettigheter, og begynte å ta seg høyt betalt for bruk av skog, vann og beitemark.

De klasser som på sett og vis levde av bøndenes arbeidskraft, ble også mer omfattende: Fyrster, adel, embedsmenn, patrisiere (byborgere) og klerus fikk en vesentlig grad av sin inntekt fra bøndene ved tiender, skatter, toll, renter, leie og arbeidsplikt. Rettsvesenet kunne ikke stanse denne utpressingen. Økte utgifter til det militære og til lokale styringsorganer presset også skattene i været.

Dette førte til sterk forbitrelse, særlig i Württemberg og Bayern. I tillegg kom nye keiserlige skatter. Bøndene hadde det verst særlig i de mindre småstatene, der landherren også var statsoverhode og ønsket å leve fyrstelig.

Ikke bare bønder, men også byboere og lavadel tok del i det store opprøret som kalles «bondekrigen». Det var bare de mindre byene som delte bøndenes kår, og dermed må man søke tildels andre forklaringer på at større byer som Frankfurt, Würzburg og Mainz også sluttet seg til oppstanden. Økonomiske forhold strekker ikke til som forklaring. Det må antas at byene og adelen hadde sine egne grunner, og at årsakene til misnøyen varierte fra tilfelle til tilfelle.

Fra slutten av 1500-tallet hadde store politiske reformbevegelser vokst frem, men på grunn av landsherrenes selviskhet slo alle forsøk på å styrke sentralmakten feil. Riksdagen i Nürnberg hadde fullstendig paralysert den keiserlige administrasjon.

Noen av opprørerne ønsket å reformere keiserdømmet. Den politiske uro ble forsterket av den religiøse. I syv år hadde Luthers bevegelse skaket folkets religiøse overbevisninger i deres grunnvoller. Hans tale om kristenmenneskets frihet hadde bidratt til gjæringen, selv om Luther hadde ment noe annet med ordene. Motstanderne av den nye lære betraktet Luther som den som instigerte opprøret, og bøndene selv vendte seg til ham i den overbevisning at de bare fulgte hans lære.

Det er ikke overraskende at opprøret brøt ut rett før utgangen av 1524. Håpet om en nasjonal forsoning og kirkelig reform hadde fått en knekk, keiseren hadde avlyst riksrådet som var blitt innkalt til møte i Speyer den 1. september 1524.

Allerede mellom 1492 og 1500 hadde det vært sporadiske opprør i Allgäu, Elsass og i bispedømmet Speyer, men de var blitt forrådt og slått ned. «Fattig-Konrads» opprør mot hertug Ulrich av Württembergs brutale skattlegging av bøndene, og konføderasjonen av vendiske bønder i Kärnten, Krain og Steiermark var også blitt knust av herskerne der.

«De tolv artikler»

Den store bondeoppstanden ble innledet i den sydlige delen av Schwarzwald. Det var den klarsynte Hans Müller av Bulgenbach som ledet det, og som opprøret spredte seg til Schwaben, Franken og Elsass ble opprørerne sterkere og sterkere. De ansporet til uroen ved å vise til løfter gitt i de såkalte «tolv artikler».

Hvor disse artiklene kom fra, er uklart. Man har foreslått at forfatteren var enten pastor Schappler i Memmingen (se kart), i så fall den 20. mars 1525, eller Sebastian Lotzer, eller sognepresten i Waldshut, Balthasar Hubmaier, som var under Thomas Müntzers innflytelse.

I disse artiklene ble bøndenes krav for første gang enhetlig formulert. Kravene var økonomiske, sosiale og religiøse. Rentesatsene, pliktarbeidet for landherren og rettsbøtene måtte mildnes, gamle tyske økonomiske ordninger gjeninnføres (som fri rett til beitemark, fiske og jakt). Ettersom Kristus hadde skapt alle mennesker frie måtte livegenskap avskaffes, men lydighet til myndighet innsatt av Gud måtte respekteres. På religionens område krevde artiklene at folket måtte ha rett til å velge sine egne hyrder og at prestene skulle forkynne det rene og sanne evangelium.

Artiklene hadde altså en viss moderasjon, man søkte ikke å omkalfatre alle sosiale forhold. Men som i så mange andre store opprør ble ikke den moderasjon som var uttrykt i teori gjennomført i praksis.

Det første store slaget i bondekrigen stod ved Leipheim (se kart) den 4. april, hvor bøndene led nederlag. Etterhvert skulle imidlertid krigslykken snu seg til bøndenes fordel.

Overgrep griper om seg

De opprørere som ble anført av vertshusverten Georg Metzler, ridderen Florian Geyer, Wendel Hipler, Jäcklein Rohrbach eller ridderen Götz von Berlichingen hengav seg ofte til mord og ødeleggelser. Blant overgrepene var det grufulle drapet av greven av Helfenstein den 16. april 1525.

Fyrstene på defensiven

Tidlig i mai seiret bøndene overalt hvor det kom til sammenstøt med adelen. Biskopene av Bamberg og Speyer, abbedene av Hersfeld og Fulda, kurfyrsten av Pfalz og andre kom alle sammen med alle mulige slags konsesjoner. Men opprøret var på høyden, og lederne beruset av fremgangen. Flere byer sluttet seg til, og et felles kanselli med dyktige og velorganiserte bønder ble etablert i Heilbronn. De planla å styrte sine politiske motstandere fyrstene, og ville reorganisere hele riket.

Planen var å styrke keisermakten og svekke fyrstenes makt. Kirkens eiendommer skulle sekulariseres og benyttes for å kompensere føydalherrene. Reformene skulle gjennomførs under keiserens myndighet, man skulle få fellesnormer for vekt og mynt, avskaffelse av toll, gjeninnføring av tysk rett i domstolene, og så videre.

Martin Luther, malt av Lucas Cranach den eldre, 1529 (Uffizigalleriet, Firenze)

Luther oppildner fyrstene

Men småfyrstene forente nå sine krefter og Luther oppmuntret dem i deres forehavende å slå ned opprøret. I april hadde han gått inn for fred og skjelnet mellom berettigede og uberettigede krav. Nå forandret han mening. Thomas Münzers og Heinrich Pfeifers fanatiske horder spredte ødeleggelse i Thüringen med ild og sverd, og la øde klostrene i Harz-området og i Thüringer Wald (Michaelstein, Ilsenburg, Walkenried, Kelbra, Donndorf, Rossleben, Memleben, og Reinhardsbrunn).

Luther så for seg at stat, kirke, eiendom og familie stod i fare, og den 6. mai oppfordret han fyrstene i skriftet «Mot bøndenes myrdende og røvende bander» til å gjøre sin plikt og slå opprørerne ned som gale hunder. «Stikk, slå, drep .. Dør du, så vel deg! En saligere død kan du aldri få, for du dør i lydighet mot Guds ord og befaling (Rom 13,1) og i kjærlighetens tjeneste for å redde din neste ut av helvetes og djevelens bånd.»

Opprøret nedkjempes

Müntzers horder ble beseiret den 15. mai nær Frankenhausen (se kartet) av en konføderasjon av fyrstene av Sachsen, Braunschweig, Hessen og Mansfeld. Müntzer ble henrettet. Omtrent samtidig ble oppstanden sør i Tyskland nedkjempet. I Elsass ble bøndene beseiret den 17. mai i slaget ved Zabern (se kart) av hertug Anton av Lothringen. Opprørerne fra Odenwald og Rothenburg ble knust den 2. og 4. juni ved Ingolstadt), og den 7. juni måtte Würzburg kapitulere. I Württemberg ble nedkjempet i slagene ved Sindelfingen og Böblingen (se kart) den 12. juni av den schwabiske liga. Ved Rhinen tok det lenger tid; det siste slaget under bondekrigen stod ved Pfeddersheim (se kart) den 24. juni 1525.

Etter nederlaget ble bøndenes situasjon til å begynne med vesentlig dårligere, fordi det ble innført krigsrett og mange ble henrettet (60 i Würzburg, og 211 til i det øvrige Franken). Men på lengre sikt ble forholdene stabilisert.

Men opprøret hadde gitt seierherrene noe å tenke på. Bøndenes kår ble ikke forverret, men de ble heller ikke vesentlig bedre. Bare unntaksvis ble det innført noen av de reformene som bøndene hadde kjempet for, som i Baden og i Tirol.

Litteratur

Zimmermann, Wilhelm: Der große deutsche Bauernkrieg Köhler Stuttgart 1841-43, Dietz Stuttgart 1891, Dietz Berlin 1952, deb Berlin 1980, Berlin 1993 ISBN 3-320-01829-9
Engels, Friedrich: Der deutsche Bauernkrieg Hamburg 1850, Marx-Engels-Werke Bd.7, Dietz Berlin 1960, ISBN 3-320-00291-0 (På norsk: Den tyske bondekrigen, 1524-25. Nisus Forlag, 2017.)
Blickle, Peter: Der Bauernkrieg. Die Revolution des Gemeinen Mannes, C.H. Beck 1998, ISBN 3-406-43313-8
Blickle, Peter: Die Revolution von 1525, München 2004, 4. Auflage, ISBN 3-486-44264-3
Buszello, Horst o. a. (red.): Der deutsche Bauernkrieg, Paderborn u. a. 1995, 3. Auflage, ISBN 3-8252-1275-0

Eksterne lenker

Übersicht Arkivert 24. april 2005 hos Wayback Machine.
Friedrich Engels: Der deutsche Bauernkrieg