Dominatet
| Vanlige uttrykk under Romerriket | |
 Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
| Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
| Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
| Principatet | Dominatet |
| Vestromerriket | Østromerriket |
| Magistrat | |
|---|---|
| Konsul | Pretor |
| Kvestor | Promagistrat |
| Aedil | Tribun |
| Censor | Guvernør |
| Ekstraordinære magistrater | |
| Diktator | Magister equitum |
| Triumvirat | Decemviri |
| Vanlige titler og betegnelser | |
| Pontifex Maximus | Legatus |
| Dux | Officium |
| Prefekt | Vicarius |
| Vigintisexviri | Liktor |
| Magister militum | Imperator |
| Princeps senatus | Keiser |
| Augustus | Caesar |
| Tetrarki | Ridder |
| Politiske institusjoner | |
| Senatet | Cursus honorum |
| Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
| Romerretten | Romersk borger |
| Imperium | Concilium Plebis |
Dominatet (284-476 e.kr), det sene Romerriket, var den siste av de to fasene av Romerriket og en sentral del i utviklingen av europeisk rettshistorie. Den første fasen var principatet og dominatet var den «despotiske» senere regjeringsfasen. Historiske perioder er konstruksjoner fremmet av historikere, og dominatet er forstått som å ha begynt med styret til keiser Diokletian i 284 etter krisen i det tredje århundret (235–284) og endte med Vestromerrikets sammenbrudd i 476, eller med styret til Justinian I den store (527 til 565) eller med Herakleios (610 til 641). I den østlige halvdelen av Romerriket, og særlig fra tiden med Justinian I, utviklet systemet dominatet seg til autokratisk enevelde.[1]
Begrepet Dominatet er avledet fra latinske dominus, som betyr herre. Denne formen for tiltale, allerede benyttet av slaver for sine eiere og herrer, ble benyttet på keisere fra det julo-claudiske dynasti (det første dynasti), men ikke konsekvent. Tiberius i særdeleshet er sagt å ha rakket ned på det som spyttslikkeri. Det ble derimot vanlig under Diocletian, som derfor er et logisk valg som den første hersker av det «tidlige» dominatet ettersom han oppga de tidligere titlene Imperator Caesar for de nye Dominus Noster.
Referanser
rediger- ^ Goldsworthy, Adrian Keith (2009): How Rome Fell: Death of a Superpower. New Haven, Conn.: Yale University Press. ISBN 0-300-13719-2. OCLC 262432329. s. 405–415.