Eduard von Simson
Martin Eduard Sigismund Simson, fra 1888 von Simson (1810–1899) var en prøyssisk og tysk jurist og liberal politiker. Han var blant de fremste tyske parlamentarikere både i Frankfurtparlamentet, Det nordtyske forbund og i riksdagen i 1871. Han bidro vesentlig til å organisere det representative demokratiet i Tyskland, sto for rettsstaten og for demokratiets forankring i forfatningen.[7]
| Eduard von Simson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. nov. 1810[1][2][3][4] Königsberg | ||
| Død | 2. mai 1899[2][3][4][5] (88 år) Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, dommer, universitetslærer, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Albertus-Universität Königsberg Humboldt-Universität zu Berlin Collegium Fridericianum | ||
| Barn | August von Simson | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Gravlagt | Berlin | ||
| Utmerkelser | Den sorte ørns orden Æresborger av Frankfurt an der Oder Honorary citizen of Leipzig (1883–)[6] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerSimson ble født i en jødisk familie, konverterte i 1823 til protestantismen og lot seg døpe. Fra 1826 til 1829 studerte han jus ved Albertina-universitetet i Königsberg, hvor han var medlem av Corps Littuania. Han tok til slutt den juridiske doktorgrad. Etter lengre studiereiser i Europa (Berlin, Bonn, Paris) avtjente han militærtjenesten.
Akademisk karriere
redigerHan ble i 1831 privatdosent og 1833, 23 år gammel, professor i romerrett ved Albertina.[7] Fra 1846 fulgte en karrière som dommer i Königsberg og Frankfurt an der Oder, og fra 1869 var han president for appellasjonsretten i Frankfurt, og fra 1879 til 1891 første president for den tyske riksretten i Leipzig.
Politisk karriere
redigerFra 18. mai 1848 til 20. mai 1849 tilhørte Simson Frankfurtparlamentet, som representant for Königsberg. Han satt i en rekke komitéer og var fra desember 1848 til mai 1849 president for parlamentet. Han var formann for keiserdeputasjonen, som tilbød den tyske keiserkronen til den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm IV, som imidlertid avslo tilbudet. Avslaget var et personlig nederlag for Simson.[7]
Mellom 1849 og 1867 var han med enkelte avbrudd medlem av det prøyssiske parlamentet. Fra 1867 til 1877 var han så medlem av Riksdagen i Det nordtyske forbund og deretter den tyske Riksdagen. I 1867 ble han valgt til den første presidenten for Det nordtyske forbunds riksdag, og i 1871 til den første presidenten for den tyske Riksdagen.
I 1870 var han formann for keiserdeputasjonen til Vilhelm I i Versailles. Vilhelm aksepterte å bli tysk keiser, og dermed ble Tyskland samlet til en nasjonalstat.
Med tildelingen av Den sorte ørns orden ble Simson i Charlottenburg opphøyet i den arvelige prøyssiske adelstanden 18. mars 1888 av den liberale Fredrik III, med våpenbrev av 28. mai samme år. Han var æresborger av Leipzig, hvor en gate, en bro og en plass ble oppkalt etter ham. Fra 1885-1899 var han president for Goethe-selskapet. Hans yngre bror Georg Bernhard Simson var også jurist og medlem av Frankfurtparlamentet. Eduard von Simsons sønn Bernhard von Simson var historiker. Eduard von Simson ble gravlagt på gravlundene ved Halleporten i Berlin.
Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[7]
Referanser
rediger- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Frankfurter Personenlexikon, oppført som Eduard (von) Simson, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 14446156k[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Eduard Martin Simson, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id simson-eduard-martin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Eduard Martin Simson, Find a Grave-ID 6820733, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.leipzig-lexikon.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.
Litteratur
rediger- Genealogisches Handbuch des Adels, Adelslexikon, bd. XIII, bd. 128 i hele verket, C. A. Starke Verlag, Limburg (Lahn) 2002