El (guddom)

El (ʾĒl, hebraisk אל) er det nordvestsemittiske ordet for «guddom» eller «Gud», tilsvarende akkadisk ilum. I kanaanittisk religion, eller Levantens religion som helhet, var Eli eller Il øverste gud, menneskehetens og alle skapningers far, og ektefelle til gudinnen Asjera, slik det fortelles på leirtavler i Ugarit (dagens Ras Shamra) i Syria.

El (muligens) avbildet med to løver på baksiden av håndtaket på Gebel el-Arak-kniven.

I Ras Shamra-tekstene opptrer gudenavnet El med grunnbetydningen «styrke», og gjenkjennes også i bibelske navn som IsraEL, ELieser, ELisabeth, SamuEL, BetEL m.fl. Lokale guder hadde navn som El-Berit («paktens El» i Jerusalem), El-Eljon («El den høyeste», av eljon = «der oppe») og El-Sjaddai («El den allmektige»). Israelittene identifiserte disse som Jahve, men i de historiske tekstene i Det gamle testamente endres «El» ofte til «Elohim» som er et flertallsord, «gudene».

Ordet El ble øverst i en liste med guder som far av alle guder i ruinene av det kongelige arkiv i Eblasivilisasjonen på det arkeologiske funnstedet Tell Mardikh i Syria, datert til rundt 2300 f.Kr. El kan ha vært en ørkengud på et tidspunkt, ettersom mytene forteller at han hadde to hustruer og bygde en helligdom sammen med dem og sine nye barn i ørkenen. El ble far til mange guder, men de viktigste var Hadad, Yam og Mot.

Lingvistikk

Beslektete former av dette gudenavnet er funnet i samtlige semittiske språk. De omfatter ugarittisk ʾil, flertall ʾlm; fønikisk ʾl, flertall ʾlm; hebraisk ʾēl, flertall ʾēlîm; arameisk ʾl; akkadisk ilu, flertall ilānu.

Semittisk

I nordvestlig semittisk ble ʾl brukt både som et generisk ord for en hvilken som helst «gud», og det spesielle navnet på en bestemt gud som adskilte seg fra andre guder ved være «guden», eller i en monoteistisk bruk, Gud. Ēli er listet som overhodet for mange gudeverdener, også blant kanaanittene.

Ettersom ordet imidlertid noen ganger refererte til en gud framfor den store guden Ēli er det ofte tvetydig og uklart om hvorvidt Ēli ble etterfulgt av et annet navn som betydde den store guden Ēli med en særskilt epitet knyttet til eller referert til en helt annen gud over hode. I ugarittiske tekster har ʾil mlk underforstått betydningen «Ēli kongen», mens ʾil hd betydde «guden Hadad».

Det semittiske rotordet ʾlh (arabisk ʾilāh, arameisk ʾalāh, ʾelāh, hebraisk ʾelōah) kan være ʾlu med en parasittisk h. I ugarittisk flertallsform i betydningen «guder» er ʾilhm, likestilt med hebraisk ʾelōhîm (guder). Men i hebraisk er dette ordet også i bruk som semantisk entall «Gud» eller «gud».

Forstavelsen ʾl er funnet fremtredende i de tidligste språklagene av østsemittiske, nordvestsemittiske, og nordsemittiske grupper. Personnavn inkluderte forstavelsen ʾl har blitt funnet med lignende mønstre i både amorittisk (tidlig nordsemittisk språk) og i sørarabisk, noe som antagelig indikerer at det allerede eksisterte i ursemittisk ʾl som både en generisk begrep for «gud» og det vanlige navnet eller tittelen for en særskilt «gud» eller «Gud».

Også i nordvestlig semittisk ble El oppfattet som hersker over månen og solen. I mytene kjempet de ofte om å være favoritten hans. Døgnets forløp ble forklart slik at når det er dag, har solen seiret over månen, og når det er natt, har månen seiret over solen.

Ursinaittiske, fønikiske, arameisk og hettittiske tekster

En inskripsjon i en gruve på ur-sinaittisk fra Sinaifjellet leses lḏ'lm, forstått som å bli vokalisert som 'il ḏū 'ôlmi, «El Evig» eller «Gud den evige».

Den egyptiske guden Ptah hadde tittelen ḏū gitti, «herre av Gat», i en prisme fra Laḫiš (Lakisj) som på sin motsatte side har navnet til farao Amenhotep II (ca. 1435–20 f.Kr.). Tittelen ḏū gitti er også funnet i serābitṭ-tekst 353. Forskeren Frank Cross har påpekt at Ptah ofte kalles «herren» av evigheten», og mener at denne identifikasjonen av El med Ptah førte til at epitetet ’olam («evig») ble tilkjent El så tidlig og så konsekvent. Men i ugarittiske tekster ser Ptah ut til å bli identifisert med håndverksguden Kothar-wa-Khasis.

En fønikisk amulett med en inskripsjon fra 600-tallet f.Kr. fra Arslan Tash (oldtidens Hadātu) i Syria, kan referere til El. Den oversatte teksten er:

Et evig bånd har blitt fastslått for oss. Ashshur har fastslått (det) for oss, og alle guddommelige vesener og de fleste fra gruppen av de hellige, via himmels og jordens bånd for evig...

Frank Moore Cross Jr. (13. juli 1921 – 16. oktober 2012) som var Hancock-professor i hebraisk og andre orientalske språk ved Harvard University , har imidlertid oversatt teksten noe annerledes:

Den evig ene (olam) har avlagt en bindende ed med oss,

Asjera har avlagt (en pakt) med oss

og alle Els sønner,

alle de helliges store råd.

med eder til himmelen og den gamle jord.

I en del inskripsjoner har navnet Ēl qōne 'arṣ betydningen «El jordens skaper», som i en sen inskripsjon ved Leptis Magna i Tripolitania (Libya) datert til 100-tallet e.Kr. (KAI. 129). I hettittiske tekster ble dette forvansket til Ilkunirsa, ektefellen til Asherdu (Asjera) og far til 77 eller 88 sønner.

I en hurrittisk hymne til El (utgitt i Ugaritica V, tekst RS 24.278) er han kalt ’il brt og ’il dn, noe som fikk Cross til å tolke som henholdsvis «Paktens El» og «dommeren El».

Se Ba'al Hammon for muligheten at Eli var identifisert med Ba‘al Hammon (kjent i Bibelen som Baal) som ble dyrket som den øverste gud i Kartago.

Amorittiske tekster

Amoritternes inskripsjoner fra Zinčirli i Kappadokia henviser til tallrike guder, enten med navn eller tittel, særlig slike titler som ilabrat («folkets gud» (?)), il abīka («din fars gud»), il abīni («vår fars gud»), og videre. Ulike familieguder er nedtegnet, guddommelige navn oppført som tilhørende en særskilt familie eller stamme, enten med tittel eller navn, inkludert navnet Il, «gud». I amorittiske personnavn er de vanligste guddommelige elementene Il ('Gud'), Hadad/Adad og Dagan. Trolig er Il også ofte guden som i akkadiske tekster kalles Amurru eller Il Amurru.^{[trenger referanse]}

Ugarittiske tekster

For kanaanittene var Eli eller Il øverste gud, far til menneskeheten og alle vesener. El var far til mange guder, men de viktigste var Hadad, Yam, og Mot, som alle hadde likhetstrekk med de gresk-romerske gudene Zevs, Poseidon og Hades.

Tre lister over gudeverdener er funnet i Ugarit. De begynner med de fire gudene ’il-'ib (som ifølge Cross er navnet på en generisk form for guddom, kanskje folkets guddommelige stamfar), Ēl, Dagnu (Dagon), og Ba’l Ṣapān (Haddu eller Hadad). Selv om Ugarit hadde et stort tempel innviet til Dagon og et annet til Hadad, fantes det ikke noe eget tempel for Ēl.

Ēl er kalt på nytt og på nytt for Tôru ‘Ēl («Okse Ēl» eller «okseguden»). Han er bātnyu binwāti («Skaperen av alle vesener»), ’abū banī ’ili («far av gudene»), og ‘abū ‘adami («menneskets far»). Han er qāniyunu ‘ôlam («Den evige skaper»), entitet ‘ôlam opptrer i hebraisk form i det hebraiske navnet for Gud, ’ēl ‘ôlam, «evige Gud», i Første Mosebok 21.33. Han er ḥātikuka («din patriark»). Ēl er den gråskjeggete gamle, full av visdom, malku («konge»), ’abū šamīma («årenes far»), og ’ēl gibbōr («Ēl krigeren»). Han er også navngitt som lṭpn som man ikke har funnet noen betydning i, ulikt gjengitt som Latpan, Latipan, eller Lutpani.

Den mystiske ugarittiske teksten Sjakar og Sjalim forteller om hvordan (kanskje i begynnelsen av alle ting) hvordan Ēl kom til kysten og så to kvinner som bevegde seg støtvis opp og ned. Ēl begjærte dem begge og tok dem med seg, drepte en fugl ved å kaste en stang på den, og stekte den over et ildsted. Han ba kvinnene om å si fra til ham når fuglen var helt stekt, og deretter til å kalle ham enten som ektefelle eller som far, for han ville fra den tid av oppføre seg slik som de kalte ham. De hilste ham som ektefelle, og han lå da med begge, og de satte til verden Sjakar (daggry) og Sjalim (skumring). Igjen lå Ēl med sine hustruer som satte til verden «de nådige guder», «havenes kløyver», «havets barn». Navn på disse kvinnene er direkte gjengitt, men en del forvirrende titler i innledningen nevner gudinnen Asjera som ellers err Ēls fremste hustru og gudinnen Rahmaj («nådefulle»), ellers ukjent.

I den ugarittiske Baal-syklusen introduseres El som bosatt på (eller i) fjellet Lel (Lel kan muligens bety «natt») ved to elvers utspring. Han bor i telt. ifølge flere tolkninger av teksten, noe som kan forklare hvorfor han ikke hadde noe tempel i Ugarit. De to elvene kan referere til virkelige elver, eller til de mytologiske kildene til saltvann og ferskvann, eller vannene over himmelen og vannene under jorden.

I episoden «Baals palass» inviterte Baal/Hadad «Athirats (Asjeras) 70 sønner» til et gjestebud i sitt nye palass. Antagelig er disse sønner av El, da de i de neste avsnittene synes å være guder (’ilm). De eneste sønnene til Ēl som er nevnt enkeltvis, er Yamm («hav»), Mot («død») og Ashtar, som kan være høvding for de fleste av Ēls sønner. Baal/Hadad er noen ganger kalt for «Ēls sønn» i stedet for som ellers «Dagans sønn», muligens på grunn av Ēls posisjon som gudenes stamfar.

Den fragmentariske teksten RS 24.258 beskriver et gjestebud hvor El inviterte alle andre guder, men vanæret seg selv ved å bli stupfull og besvime i spy og ekskrementer, etter å ha konfrontert en ellers ukjent Hubbaj, «han med horn og hale».

Den hebraiske bibelen

I standardisert transkripsjon fra hebraisk til engelsk er den hebraiske formen (אל) gjengitt med latinske bokstaver som «El», et generisk ord for «gud» som ble benyttet for en hvilken som helst gud, inkludert Baal, Molok og Jahve.

I Tanákh (det jødiske navnet for Det gamle testamente) er ’elōhîm det normale ordet for «gud» eller den øverste gud (eller gudene, gitt at endelsen -im gjør ordet til flertall). Men formen ’ēl opptrer også, hovedsakelig i poetiske avsnitt og de patriarkalske fortellingene tilskrevet Presteskriftet. Det blir gjentatt 217 ganger i den masoretiske bibelteksten: 73 ganger i Salmenes bok og 55 ganger i Jobs bok, og ellers hovedsakelig i poetiske avsnitt eller avsnitt skrevet i opphøyd prosa. Tidvis framstår det i bestemt artikkel som ha'El («Gud»), slik som i Andre Samuelsbok 22,31 og 33-48.

Det er også steder hvor ’ēl særskilt viser til en utenlandsk gud, som i Salmenes bok 44,20 og 81,9 Femte Mosebok 32,12 og i Malakis bok 2,11

Tanákhs syn er at navnene El og Elohîm benyttet i entall viser til Jahve, Israels gud, foruten en hvilken som helst annen gud. Om dette var en langvarig oppfatning eller en relativt ny, har lenge vært omdiskutert. I Presteskriftet sies det i 2. Mosebok 6,2–3 om YHVH:

«Gud talte til Moses og sa: «Jeg er Herren. Jeg åpenbarte meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud den allmektige (hebraisk El Sjaddai), men navnet Herren gjorde jeg ikke kjent for dem.»

Dette tyder på at Jahve identifiseres med El Sjaddai, eller med en gud kalt Sjaddai, og at navnet Jahve er av nyere opprinnelse. Før El viste seg med navnet Jahve, sies i 1. Mosebok 14:18-20 at Abraham aksepterte Els velsignelser fra Melkisedek, konge av Salem og yppersteprest for guddommen El Eljon. En forskningsposisjon er at identifikasjonen av Jahve med Ēl er av sen dato, at Jahve var tidligere antatt å ha vært en av mange guder, og ikke normalt identifisert med Ēl. En del steder, som i Salmenes bok 29 fremstilles Jahve som en stormgud, noe som ikke er tilfellet med El, men derimot hans sønn Ba'al/Hadad. Merk at El avledes fra sumerisk Enlil, vindens gud. Det er Jahve som bekjemper sjøuhyret Leviatan i Jesajas bok 27,1; Salmenes bok 74.14; Job 3.8 & 40.25/41.1; en dåd tilskrevet både Ba'al/Hadad og Anat i ugarittiske tekster, men ikke El. Slike mytologiske motiver kan være enten sene overleveringer fra en tid da Jahve hadde en posisjon tilsvarende Hadads i Ugarit; eller som en sen henoteistisk/monoteistisk overføring til Jahve av bragder som ellers ble tilskrevet Hadad; eller som eksempler på gjenbruk av samme motiver, slik Sargon I, Moses og Romulus og Remus alle ble funnet i kurver som spedbarn, drivende på en elv. Tilsvarende er det uvisst om El Sjaddaj, El Olam, El Eljon m.fl. opprinnelig var selvstendig guddommer. Albrecht Alt fremla sine teorier om deres opprinnelige forskjeller i Der Gott der Väter («Fedrenes gud») i 1929, men andre mener at fra patriarkalsk tid ble ulike navn oppfattet som henvisning til den samme, enkeltstående store gud, El, et synspunkt som deles av Frank Moore Cross (1973). Hva som er sikkert, er at formen El opptrer i israelittiske navn fra hver periode, inkludert Yiśrā’ēl («Israel»), i betydningen «El streber» eller «strid med El».

Ifølge David Adams Leeming (født 26. februar 1937) som er professor emeritus i engelsk og sammenlignende litteratur ved University of Connecticut, og spesialist i komparativ mytologilitteratur synes det «bortimot sikkert at jødenes Gud utviklet seg gradvis fra den kanaanittiske El, som trolig var «Abrahams Gud»...Om El var Abrahams øverste gud - Elohim, prototypen for Jahve - var Asjera hans hustru, og det er arkeologiske indikasjoner på at hun ble oppfattet slik, før hun effektivt ble «utskilt» i den framvoksende jødedommen på 600-tallet f.Kr. (Se Andre Kongebok 23:15)».

Flertallsformen ’Ēlîm eller ’Ēlim («gudene») opptrer kun fire ganger i Tanákh. Salmenes bok 29, forstått som en innsettelsesalme, begynner:

En Davids-salme.

Gi Herren ære, gudesønner (b^ênê ’Ēlîm),

gi Herren ære og makt!

I salme 89, vers 7 står det:

For hvem i det høye kan lignes med Herren,

hvem er som Herren blant gudesønner (b^ênê ’Ēlîm)?

Tradisjonelt har b^ênê ’ēlîm blitt fortolket som «sønner av den mektige», «de mektige», ettersom el betyr «styrke», skjønt bruken kan være metaforisk. Det er mulig at uttrykket ’ēlîm begge steder kommer fra en arkaisk fast strofe hvor ’lm var entallsform med m-enklitisk og derfor skal bli oversatt som «sønner av Ēl», eller som i overensstemmelse med den norske bibeloversettelsen, «gudesønner». M-enklitisk opptrer andre steder i Tanákh og i andre semittiske språk. Dets mening er ukjent, muligens en enkel uthevelse. Den opptrer i tilsvarende sammenhenger i ugarittiske tekster hvor uttrykket bn ’il alternerer med bn ’ilm, men i begge må bety «sønner av Ēl». Frasen med m-enklitisk opptrer også i fønikiske inskripsjoner så sent som 400-tallet f.Kr.

En av de andre to forekomstene i Tanákh er i Moses' sang i Andre Mosebok kapittel 15, vers 11:

Hvem er som du blant gudene (’ēlim), Herre?

Det siste forekomsten er i Daniels bok 11:36:

Kongen skal fare fram som han vil. Han er hovmodig og gjør seg større enn alle guder (’ēl), og mot Den Høyeste Gud (gudenes Gud; ’ēl ’ēlîm) taler han uhørte ord. Han har fremgang inntil forbannelsen tar slutt. For det som er fastsatt, må fullføres.

Det er noen få tilfeller i Tanákh hvor det er mulig at El viser til den store gud Ēl som ikke er likestilt med Jahve. Et av disse tilfellene er Esekiels bok 28,2

Menneske, si til fyrsten av Tyrus: Så sier Herren Gud: Hovmodig er ditt hjerte, når du sier: «Jeg er en gud (’ēl ) og sitter på et gudesete (’elōhîm) i havet.» Du er bare et menneske og ikke en gud (’ē), likevel føler du deg som en gud (’elōhîm).

Her kan El muligens referere til en generisk gud, eller den høyeste gud, El. Når det leses som om det handler om kongen av Tyrus, tenkte kongen neppe på Jahve. Når det leses som en generell hån av enhver som gjør krav på guddommelighet, kan det menes Jahve, avhengig av sammenhengen.

I Dommernes bok kapittel 9, vers 46 finnes ’Ēl Bêrît, «paktens gud» tilsynelatende det samme som Ba‘al Bêrît, «paktens herre» hvis dyrkelse hadde blitt fordømt noen vers tidligere.

I Salmenes bok kapittel 82, vers 1 står det:

Gud (elohim) står fram i gudenes (El) forsamling,

blant guder (elohim) holder han dom.

Dette kan bety at Jahve er dommer blant mange andre guder under den øverste guden El. Det kan også bety at Jahve står i et himmelsk råd, der El dømmer blant andre i rådet. De følgende versene hvor Gud fordømmer dem han sier tidligere ble kalt for guder (elohim) og sønner av «den høyeste», kan leses som at Gud er El som dømmer mindre guder.

En arkaisk frase opptrer i Jesaja 14,13, kôkkêbê ’ēl («Guds stjerner») viser til fiksstjerner som aldri går ned, kanskje spesielt de syv stjernene i Store bjørn. Frasen opptrer også i Pyrgi-tavlene som hkkbm ’l (foruten av bestemt artikkel h og fulgt av m-enklitisk). To andre åpenbare fossiliserte uttrykk er arzê-’ēl, «Guds sedrer» (vanligvis oversatt som «mektige sedrer», «gode sedrer») i Salmenes bok 80,11 og kêharrê-’ēl, «Guds fjell» (vanligvis oversatt til noe som «store fjell» eller «mektige fjell») i Salmenes Bok 36:7

Anvendelse i kristendommen

Kristne aksepterer Tanákh som en del av Bibelen, og oversetter El (אֱל) som «gud» eller «Gud». Kristne har feilaktig tatt Tanákhs bruk av flertallsformen «Elohim» (אֱלהִים) for Gud som en bekreftelse på Treenigheten.

I henhold til kirkefedrene i tidlig kristendom var El det første hebraiske navnet på Gud. Dante Alighieri i hans latinske essay De vulgari eloquentia foreslo at navnet var den første lyden som Adam ga fra seg: Mens de første ytringer fra mennesker etter fødselen er smertegråt, antok Dante at kunne bare ha gitt et utrop av glede som på den samme tid var adressert sin skaper. I Divina commediahevder Dante at Gud i «Adams språk» ble kalt for I, og senere fikk navnet El på hebraisk, men før den babelske forvirring (Paradiso, 26.134).

I motsetning til jødene og den kristne hovedstrømningen, identifiserer De siste dagers hellige Elohim som en egen guddom adskilt fra Jahve, identifisert som Kristus.^{[trenger referanse]}

Sanchuniathon

Eusebius av Caesarea.

En eldre fønikisk forfatter kalt Sanchuniathon var etter sigende forfatter av et mytologisk verk som kan ha inneholdt betydelige spor av fønikisk mytologi. Verket er tapt, men er delvis bevart i sitater hos Herennius fra Byblos (ca 64-141 e.Kr.), en fønikisk forfatter som skrev på gresk, ifølge biskop Eusebius av Caesarea (ca. 260-340 e.Kr.) som har bevart hva vi vet om Sanchuniathon for ettertiden. Ēl (gjengitt som Elus eller kalt ved hans standardiserte motpart Kronos) er ikke skaperguden eller den første gud. Ēl er isteden sønn av Himmelen og Jorden. Disse er i seg selv barn av Eljon, «den aller høyeste». Ēl er bror til gudene Betel og Dagon, og til en ukjent gud likestilt med den greske Atlas, og til gudinnene Afrodite/Astarte, Rhea (trolig Asjera) og Dione som i gresk mytologi er datter av Uranos og Gaia, her likestilt med Baalat Gebal, «Byblos' frue», gudinne for byen Byblos i dagens Libanon, av grekerne kjent som Baaltis. Els søstre eller halvsøstre Afrodite, Rhea og Dione er også hans hustruer. Ēl er far til Persefone som dør (antagelig en ellers ukjent semittisk gudinne for de døde) og av Athene (antagelig gudinnen Anat, en betydelig nordvestsemittisk gudinne).

Himmel og jord skiltes i fiendskap, men Himmelen insisterte på tvinge seg på Jorden og forsøkte å ødelegge deres felles barn inntil til sist Ēl, sønn av himmel og jord, etter råd fra guden Tot (fra egyptisk mytologi) og Ēls datter Athene, angrep sin far Himmelen med en sigd og et spyd av jern, og fordrev ham for alltid. Deretter overtok han, og hans allierte eloimene Himmelens rike. I et senere avsnitt er det forklart at Ēl kastrerte Himmelen. Men en av Himmelens friller, gitt til Ēls bror Dagon, var allerede gravid med Himmelen, og en sønn ble født, kalt for Sanchuniathon Demarûs eller Zevs, men straks kalt Adodus av ham. Dette er opplagt Hadad, Ba‘al fra ugarittiske tekster, som nå ble en alliert med sin bestefar Himmelen og gikk til krig mot Ēl.

Sanchuniathon var kjent av Eusebius av Caesarea, som imidlertid ikke har gjengitt hele teksten. Men han forteller at Ēl drepte sin egen sønn Sadidus (et navn som kan være en korrupsjon av Sjaddaj, ett av Ēls tilnavn), og at Ēl ble halshogd av en av sine døtre. Senere, kanskje fordi Sadidus led samme skjebne, ble det fortalt at:

Men om forekomstene av en pestsmitte og dødelighet tilbød Kronos sin eneste sønn som et brennoffer til sin far Himmelen, og omskar seg selv og tvang sine allierte til å gjøre det samme.

En mer fyldig redegjørelse av offeret opptrer senere:

Det var en skikk i oldtiden i store kriser at herskerne av en by eller nasjon, for å unngå felles ødeleggelse, å gi opp sine mest avholdte barn som offer for å løse ut de onde djeveler; og de som ble gitt opp ble ofret med mystiske ritualer. Kronos, som fønikerne kalte Elus, var da konge av landet og deretter, etter hans død, ble opptatt som gud som stjernen Saturn, hadde fått en eneste sønn med en nymfe fra landet kalt Anobret, [og] som de i denne årsak kalte Iedud, den eneste avkom som fortsatt så ble kalt av fønikerne; og da meget store farer fra krigen hadde besatt landet, han innkalte sin sønn i kongelig kledning, og forberedte et alter, og ofret ham.

Redegjørelsen forteller også at Tot:

... også tenkte ut [eller lot arve] for Kronos som kongelig verdighetstegn fire øyne foran og bak... men to av dem var stille lukket, og på hans skuldre fire vinger, to som var spredt for å fly, og to som var foldet. Og symbolet betydde at Kronos kunne se mens han sov, og sove mens han var våken: og tilsvarende i tilfellet med vingene, at han fløy mens han hvilte, og vilte mens han fløy. Men til hver av de andre gudene ga han to vinger på skuldrene, som betydde at de kunne følge Kronos på hans lufttur. Og til Kronos selv ga han to vinger på hans hode, en som representerte en allstyrende sinn, og en fornemmelse.

Dette er den form eller bilde som Ēl/Kronos ble framstilt på mynter fra byen Byblos fra styret til Antiokos IV Epifanes (175-164 f.Kr.): fire spredte vinger og to sammenfoldete vinger, lenende mot en stolpe. Slike bilder fortsatte å opptre på mynter selv etter tiden til den romerske keiser Augustus.

Poseidon

En tospråklig inskripsjon fra Palmyra i dagens Syria datert til det første århundret f.Kr., likestilte Ēl-skaperen-av-jorda med den greske guden Poseidon. En tospråklig inskripsjon fra 700-tallet f.Kr. ved Karatepe i Taurus-fjellene likestilte Ēl-skaperen-av-jorda med luviske hieroglyfer som er lest som da-a-ś, Dette var den luviske formen av navnet til den babylonske guden Ea, herre av avgrunnens vann under jorden. Denne inskripsjonen listet Ēl på andreplass i den lokale gudeverden, fulgte Ba'al Shamîm og etterfulgt av Den evige sol.

Poseidon er kjent for å ha vært dyrket i Beirut, hans bilde opptrer på mange mynter fra denne byen. Poseidon av Beirut ble også dyrket på Dilos, en gresk øy i Kykladene, hvor det var en sammenslutning av handelsmenn, skipsbyggere, og varehusmenn som ble kalt for Poseidoniastæ av Berytus som ble grunnlagt i 110 eller 109 f.Kr. Tre av de fire kapellene ved dets hovedkvarter på åsene i nordvest for Det hellige vannet var dedikert til Poseidon, byens Tyche (gresk skjebnegudinne) var likestilt med Astarte og til Esjmun.

Også ved Delos var en sammenslutning av menn fra Tyr, skjønt hovedsakelig religiøst underlagt Herakles-Melkart, valgte et medlem til å bære en krone hvert år da ofringene til Poseidon skjedde. En bankmann kalt Filostratos donerte to altre, et til Afrodite-Urania (Astarte) og et til Poseidon «av Ashkelon».

Selv om Sanchuniathon skiller Poseidon fra hans Elus/Kronos kan dette være en adskillelse av en særskilt aspekt av Ēl i en euhemeristisk redegjørelse. Identifikasjonen av et aspekt av Ēl med Poseidon framfor den med Kronos kan ha bli følt bedre tilpasset med hellenistisk religiøs praksis, om denne fønikiske Poseidon faktisk er Ēl som bor i kildene til to vann i ugaritiske tekster, men ytterligere forskning trengs for å bli sikker.

Litteratur

Primærkilder

• Binger, Tilde (1997): Asherah: goddesses in Ugarit, Israel and the Old Testament, Continuum International Publishing Group
• Kugel, James L (2007): How to Read the Bible: A Guide to Scripture, Then and Now, Simon and Schuster.
• Matthews, Victor Harold (2004): Judges and Ruth, Cambridge University Press
• Smith, Mark S. (2001): The origins of biblical monotheism: Israel's polytheistic background and the Ugaritic texts, Oxford University Press US
• K. van der Toorn, Bob Becking, Pieter Willem van der Horst, (red.) (2002): Dictionary of deities and demons in the Bible
• Wyatt, Nick (2002): Religious texts from Ugarit, Continuum International Publishing Group

Ytterligere lesning

• Bowker, John (2003): Gud. En historisk fremstilling. Andresen & Butenschøn, ISBN 978-82-769-4131-9. Sidene 178-181 gir et kort sammendrag av diskusjonen av forholdet mellom El og Jahve.
• Bruneau, P. (1970): Recherches sur les cultes de Délos à l'époque hellénistique et à l'époque imperiale. Paris: E. de Broccard.
• Cross, Frank Moore (1973): Canaanite Myth and Hebrew Epic. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 0-674-09176-0.
• Fontenrose, Joseph Eddy (1974): Python: A Study of Delphic Myth and Its Origins, Biblo & Tannen Publishers.
• Rosenthal, Franz (1969): «The Amulet from Arslan Tash». Overs. i Ancient Near Eastern Texts, 3. red. utg., s. 658. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-03503-2.
• Teixidor, James (1977): The Pagan God Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-07220-5

Eksterne lenker

• Bartleby: American Heritage Dictionary: Semitic Roots: ʾl Arkivert 28. juni 2004 hos Wayback Machine.
• Pronunciation (Audio) of El, uttale av ordet (audio)