Evolusjonspsykologi

Evolusjonspsykologi er en tilnærming innenfor psykologien. Dette er en av flere biologisk informerte tilnærminger til moderne psykologi og undersøker psykologiske strukturer fra et moderne evolusjonært perspektiv. Evolusjonspsykologien bygger på antakelsen om at menneskets psykologi er et resultat av evolusjon, og at mennesket har en «natur» som på sin side er et resultat av naturlig utvalg og seksuell seleksjon. Evolusjonspsykologi er både en del av psykologien og en del av moderne evolusjonsteori.

Evolusjonspsykologi utgjør ikke ett enkelt felt innen psykologien, men tar sikte på å være en grunnleggende metateoretisk tilnærming som kan integrere teorier fra hele psykologifaget på samme måte som evolusjonsbiologi har innen biologien. Det meste av den evolusjonspsykologiske forskningen skjer imidlertid innen kognitiv psykologi og sosialpsykologi.

Evolusjonspsykologien vokste frem fra 1980-årene. Evolusjonære tilnærminger til menneskets psykologi har møtt motstand i deler av psykologifaget, men fra 1990-årene ble evolusjonspsykologi en del av hovedsporene i moderne psykologisk forskning.

Evolusjonspsykologien legger til grunn at deler av menneskers adferd påvirkes av våre gener. Geners påvirkning på adferd betyr samtidig ikke at gener determinerer adferdsmønstre. Man må heller forestille seg at vår genetiske arv er én av flere faktorer som påvirker tilbøyeligheter, motivasjonen, disposisjoner eller «drifter», som i sin tur kan – men ikke trenger å – resultere i en gitt adferd. Gener kan for eksempel påvirke vår hormonbalanse, slik at vi får lyst- eller lykkefølelse av noen hendelser eller stimuli, men ikke av andre. Også vår evne til å lære visse forhold kan være genetisk betinget.

Genetisk påvirkning kan altså ikke sies å stå i motsetning til kulturell påvirkning, eller til læring, men påvirker tvert imot hvilken effekt kultur kan ha (og motsatt) på aggregert nivå, og hva vi er i stand til å lære. Det betyr at evolusjonspsykologiske teorier og forklaringsmodeller egner seg best til å forstå eller forklare menneskelig atferd på overordnet nivå, men er mindre egnet til å belyse eller forklare atferd på individnivå.

Evolusjonspsykologien viser i stedet hvordan nedarvede tilbøyeligheter medfører at mennesker – i gjennomsnitt – utfører og/eller lærer noen aktiviteter oftere enn andre. Evolusjonspsykologer antar også at det ikke er tilfeldig hvilke typer av aktiviteter vi har enklest for å lære. Et bærende premiss for nærmest alle evolusjonspsykologiske teorier og forklaringsmodeller er at menneskelig atferd kan forklares i lys av hva man antar hadde overlevelsesverdi for menneskers forfedreog -mødre. Det er derfor evolusjonspsykologiens oppgave å identifisere ulike former for antatt universelle menneskelige trekk eller atferder, og vurdere hva tilpasningsverdien til dagens adferdsmønstre kan ha vært i vår evolusjonære forhistorie.

Evolusjonspsykologien har møtt kritikk for å være en forklarende, ad hoc teori som ikke lar seg falsifisere og teste på samme måte som andre retninger innen samfunnsvitenskapene.

En annen sentral kritikk handler om at evolusjonspsykologien hviler på et grunnleggende premiss om betydningen av seksuell seleksjon som ikke alltid lar seg reprodusere. Evolusjonspsykologien har blant annet begrenset forklaringsverdi når det gjelder å forstå seksuelle relasjoner mellom likekjønnede dyr eller likekjønnede mennesker. Tidligere antatte forskjeller i orgasmeforekomst mellom kjønn, har eksempelvis blitt tilbakevist gjennom studier som inkluderte likekjønnedes seksualliv og sexlyst.