Freden i Breda

Freden i Breda var en fredsavtale som England, De forente Nederlandene, Frankrike og Danmark-Norge undertegnet i den nederlandske byen Breda den 31. juli 1667, og som førte til en brå, men uavklart avslutning på den andre anglo-nederlandske krig (1665–1667).

Avlutningen på fredskongressen i Breda; (samtidig stikk)

Andre anglo-nederlandske krig (1665–1667)
Slaget ved Lowestoft – Slaget på Bergens våg – Firedagersslaget – Slaget ved North Foreland – Holmes’ Bonfire – Raidet på Medway – Freden i Breda

Bakgrunn

Etter nederlendernes vellykkede raid på Medway i krigens siste fase, kontrollerte de havet omkring sørkysten av England, noe som gjorde engelskmennene svært motivert til å forhandle om fred. De langtrukne forhandlingene hadde pågått en stund, men da forhandlingene ble tatt opp igjen etter raidet tok det bare ti dager å komme til enighet.

Vilkår

Vilkårene i fredsavtalen ble moderate. Det ble lettet på bestemmelsene i Navigasjonsakten, så nederlandske handelsskip fikk tillatelse til å føre handelsvarer nedstrøms på Rhinen for leveranse i England. England gav opp støttepunktet Poeloe Run i Indonesia og anerkjente nederlandsk overhøyhet i Surinam, som en liten nederlandsk ekspedisjon hadde erobret i 1667. Til gjengjeld beholdt England koloniene New York og New Jersey. Ved at Nederlandene trakk seg tilbake fra Nord-Amerika, og England forlot Surinam og Indonesia, inntrådte det en reell avspenning.

Den historiske utviklingen i krigens kjølvann

Traktaten lot mange territorielle konflikter ligge urørt, og slik sett var det en typisk uti possidetis traktat. Den politiske utviklingen etter krigen viste også at Nederlandene og England både hadde sammenfallende og motstridende interesser.

Ludvig IV angrep kort tid etter fredsslutningen i Breda De spanske Nederlandene. Det førte til at De forente Nederlandene, England og Sverige i januar 1668 inngikk en trippelallianse for å tvinge Ludvig IV til å trekke seg tilbake fra De spanske Nederlandene, og 2. mai 1668 endte devolusjonskrigen ved freden i Aachen.

Den franske kongen rettet deretter sin ekspansjonstrang mot Nederlandene som han mente hadde forrådt ham. Karl II av England inngikk et hemmelig forbund med Ludvig IV (Dovertraktaten 1670), og med forenede krefter gikk de til angrep på De forente Nederlandene i 1672 (→ Den fransk-nederlandske krig). En delkonflikt av denne, den tredje anglo-nederlandske krig, endte i 1674 før England i 1678 igjen støttet Nederland i krigen mot Frankrike. Hensikten var selvsagt å demme opp for Frankrikes dominerende stilling i Europa.

Litteratur

• Heinz Neukirchen: Seemacht im Spiegel der Geschichte, Berlin 1982. ISBN 3-8112-0368-1