Fremmedarbeider

En fremmedarbeider, gjestearbeider eller arbeidsinnvandrer, er en arbeidstaker som velger å forlate sitt hjemland for å arbeide i et annet land, ofte på grunn av misnøye med sosial situasjon og mangel på anstendige jobbmuligheter.

Migrantarbeidere i California 1935.

Arbeidstakere som holder til utenfor sine hjemland kan også bli kalt vandrende arbeidstakere, utenlandske arbeidstakere, eller innvandrere. Migrantarbeiderne har vanligvis ikke hatt en intensjon om å være permanent i landet eller regionen de jobber i - målet har derimot vært å arbeide i en begrenset periode eller per sesong, men kan i noen tilfeller etablere seg og forbli i landet. Begrepet fremmedarbeider må skilles fra begrepet flyktning, da forhold og motivasjon for forflytning er av andre grunner, se også årsaker til migrasjon.

I den internasjonale konvensjonen for beskyttelse av alle arbeideres rettigheter og deres familiemedlemmer, defineres arbeidsinnvandrere som følger av FN: «Betegnelsen «fremmedarbeider» viser til en person som er engasjert eller har vært engasjert i lønnet virksomhet i en stat hvor han eller hun ikke er statsborger» Konvensjonen er ratifisert av Mexico, Brasil og Filippinene (blant mange andre nasjoner som leverer utenlandsk arbeidskraft), men den er ikke ratifisert av USA, Tyskland og Japan blant flere land.

Begrepet etter 1970

Utover 1970-årene, gikk ordet fremmedarbeider ut av bruk i Norge. Begrepet ble misvisende etter hvert som en stadig større andel av innvandrere som kom til Norge, var kommet til landet av familiegrunner, og vektleggingen av det fremmede sto i kontraster til målet om integrering i det norske samfunnet. Ordet arbeider ga også uheldig kobling mellom hudfarge og klassetilhørighet, som ikke var representativt for innvandrere som kom til landet.

Antall fremmedarbeidere i verden

Mange fremmedarbeidere i verden jobber i landbruk.

I en rapport utarbeidet av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen utgitt i 2017, eksisterer det i dag mer enn 232 millioner internasjonale innvandrere over hele verden, som har vært utenfor hjemlandet i minst 12 måneder. Omtrent halvparten av disse er økonomisk aktive - det vil si å være ansatt i en eller annen form, eller i jobbsøking og cirka 207 millioner er personer i arbeidsalder . 20 % prosent av den totale arbeidinnvandringen I verden, anslås å komme fra land i Nord-Amerika og Nord-, Sør- og Vest-Europa. Andelen migrerende er høyest i arabiske land, 35,6 prosent, mens tallene for Øst-Europa og Sørøst-Asia er vesentlig lavere, henholdsvis under 9 og 8 prosent.

Siden 1970-tallet har nye innvandringsgrupper gjort seg gjeldende i Europa, både høykvalifiserte arbeidere fra industriland, illegale innvandrere fra land i den tredje verden og flyktninger og asylsøkere fra konfliktområdet i og utenfor Europa. I Norge har utenlandsk ekspertise utgjort en betydelig andel av innvandringen på 1990-tallet, men det er primært flyktninger og asylsøkere som har preget den siste innvandringsfasen siden 70-tallet.

Fremmedarbeidere i Norge

Året 1967 er blitt pekt på som et skille i Norge innvandringshistorie. Det var det første året siden 1930-årene med en betydelig nettoinnflytting. Samtidig begynte den langvarige nedgangen i naturlig tilvekst, slik at innvandringen også av den grunn fikk større betydelighet rent demografisk. Det som først og fremst kjennetegner perioden etter 1970, er den raske økningen i antallet arbeidsinnvandrere fra Asia i løpet av noen få år. Antallet yrkesaktive asiater ble nær seksdoblet fra 1970 til 1973. Arbeidsinnvandringen til Norge sto i kontrast til mange andre nordeuropeiske land, fordi omfanget av innvandringen var liten og fordi det ikke ble av myndighetenes side organisert import av arbeidskraft fra spesifikke land, slik tilfellet var i Sverige.

De tre landene som oftest forbindes med arbeidsinnvandring til Norge er Pakistan, Marokko og Tyrkia. Disse landene har stått for en betydelig andel av arbeidsinnvandringen til Norge, og er ofte skilt ut i statistikken siden begynnelsen av 1970-årene.

Etter oljekrisen i 1973 og tiltagende bekymring for de sosiale rammene rundt arbeidsinnvandringen, vedtok de nordvesteuropeiske landene svært restriktive innvandringsbetemmelser i årene 1973—1975. Etter at de fleste land i regionen hadde innført strenge begrensninger på innvandringen, ble vedtaket om innvandringsstopp i Norge gjort gjeldende fra 1. februar 1975. Deretter fulgte en periode da innvandringen fra Sør-Europa og den tredje verden ble dominert av familiegjenforening, hovedsakelig gjenforening med de mannlige arbeidsinnvandrerne som hadde kommet til landet før innvandringsstoppen.

Innvandringsstoppen 1975 – «En hvilepause»

Innvandringsstoppen i 1975 var et ønske om å tilstrebe å stoppe innvandringen av ufaglært arbeidskraft fra land i sør, for å kunne legge forholde bedre til rette for de innvandrerne som allerede hadde slått seg til i mottakerlandene, kunne etablere seg. Innvandringsstoppen innebar en generell stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse for arbeidsinnvandrere.

Norske myndigheter hadde spilt en svært beskjeden rolle i organiseringen av arbeidsinnvandringen, sammenliknet med andre europeiske land. I all hovedsak dreide det seg i hovedsak om individuell innvandring og nettverksinnvandring, altså innvandring motivert og støttet av tidligere innvandrere.

Hovedbegrunnelsen for innvandringsstoppen var ifølge Kommunal- og arbeidsdepartementet «å gi et pusterom for å bedre forholdene for de utlendinger som allerede var i landet, og for å legge forholdene bedre til rette for fremtidige innvandrere». Innvandringstoppen ble presentert som en midlertidig ordning for ett år, men allerede året etter ble stoppen forlenget med ytterligere et halvt år, til 1. august 1976, fordi regjeringen mente arbeidet med å bedre forholdene for vanskeligstilte utlendinger ikke hadde kommet langt nok. I mai 1975 samme år ble så innvandringstoppen forlenget på ubestemt tid. En ny debatt om ordningen ble ikke tatt opp før sent på 1990-tallet.^{[trenger referanse]}

Litteratur

• Brochmann, Grete (2006). Hva er innvandring? Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215016726
• Carling, Jørgen. (1999) Arbeidsinnvandring og familiegjenforening 1967–1980. Bergen: Norges forskningsråd. ISBN 9788279580041
• Kjeldstadli, Knut (2003). Norsk innvandringshistorie Bind 1-3. Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253025414
• Karlsen, Jørgen og Åke Dalin (1983). Fremmedarbeidere I Norge - En debattbok. Oslo: Universitetsforlaget.
• Grønhaug, Reidar. (1980). Migrasjon, utvikling og minoriteter - Vandring fra Asia og Middelhavsorådet til Nord-Europa og Norge I 1950-70 årene. Oslo: Universitetsforlaget.
• Tvedt, Terje. (2017). Det internasjonale gjennombruddet. OSLO: Dreyers forlag.

Eksterne lenker

• Den nye innvandringen - Norgeshistorie.no
• Norsk innvandringshistorie - Store norske leksikon
• International Labour Standards on migrant workers - International labour organization
• Fns bærekraftsmål (Mål 8 om anstendig arbeid og økonomisk vekst)
• Innvandring på 1970- og 80-tallet - Kildenett. Arkivert 10. mai 2018 hos Wayback Machine.
• Innvandring og integrering - regjeringen.no
• UDI.no
• Innvandring til Oslo på 1970-tallet