Fylke (norsk historie)
Før den norske rikssamlingen på 800-tallet og inn i høymiddelalderen var landet inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki som er avledet fra ordet folk. De historiske fylkene var småriker med en egen småkonge og hadde gjerne navn etter folket som bodde der, andre etter landskapet det lå i eller etter kongen som grunnla småriket.
Bakgrunn
redigerFør rikssamlingen på 800-tallet var det ca. 30 slike småriker på det senere norske riksområdet, hver med en egen konge og et eget ting. Det er få holdepunkter til utstrekningen av disse fylkene, og hvor konstante de var over tid. Det er mulig at noen av dem overlappet i utstrekning.
Snorre Sturlason forteller i Heimskringla at da Harald Hårfagre la under seg Norge, var det følgende inndeling (småkongedømmer):
- 8 i Trøndelag
- Namdal
- Nordmøre
- Romsdal
- Sunnmøre
- Fjordane
- Hordaland
- Rogaland
- Agder
- 2 i Telemark
- Vingulmark
- Alvheim
Kongerikene Sogn, Vestfold, Romerike, Hadeland (med Toten og Land) og Ringerike hadde han arvet etter sin far Halvdan Svarte, sammen med halvparten av Hedemarken, som han derpå underla seg helt sammen med Gudbrandsdalen.[1]
Før rikssamlingen var fylkene selvstendige riker med egne småkonger, men etter rikssamlingen ble disse fylkene omgjort til jarledømmer med en jarl oppnevnt av kongen i hvert fylke, som igjen hadde herser og lendmenn under seg med ansvar for ulike delområder innenfor fylket.
Størstedelen av Norge ble gradvis delt inn i 4 tingkretser, med hver sine årlige tingsamlinger og egne lover. Disse var i kronologisk rekkefølge Gulatinget på Vestlandet, Frostatinget i Trøndelag, Eidsivatinget i Opplandene og Borgartinget i Viken. Hver tingkrets var i sin tur oppdelt i fylker, som i de fleste tilfeller var identisk med smårikene før rikssamlingen. I Hålogaland og andre områder av Norgesveldet som falt utenfor de kjente tingkretsene fortsatte man med de gamle fylkestingene, eller man hadde status som skatteland.
Ved nasjonalmonumentet for rikssamlingen, Haraldshaugen i Haugesund, står det en 17 meter høy bauta over kong Harald Hårfagres grav omkranset av 29 mindre bautaer som hver og en symboliserer ett av de gamle fylkene som kongen underla seg. Hver bauta har en inskripsjon med navnet på det historiske fylket bautaen er hentet fra.
De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1600-tallet også ble deler av større amter, en benevnelse som i 1919 ble erstattet av ordet fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser.
De historiske fylkene i Norge
redigerIfølge Peter Andreas Munchs Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen (1849)[2] var Norge inndelt i følgende fylker:
Fylkene under Borgartingsloven, med tingsted i Sarpsborg, var følgende: [3]
- Álfheimar (området mellom Glomma og Gøtaelva), senere Ranafylke fra Svinesund til Gøtaelva (Båhuslen).
- Vingulmǫrk (Østfold vest for Glomma, Hurumlandet og Indre Oslofjord)
- Vestfylda (Vestfold, Sandsvær, Eiker, Drammen og Lier)
- Grænafylki (Grenland)
Fylkene under Eidsivatingsloven, med tingsted på Eidsvoll, var følgende: [3]
- Raumafylki (Romerike og Glåmdalen)
- Haðafylki (Toten, Land, Hadeland og Ringerike som også omfattet Hole, Sigdal, Krødsherad og Modum)
- Heinafylki (Hedmarken og Biri)
- Guðbrandsdalir (Gudbrandsdalen)
- Eystridalir (Østerdalen med Idre og Særna)
- Herjárdalr (Herjedalen)
- Jamtaland (Jemtland)
Fylkene under Gulatingsloven, med tingsted i Gulen, var følgende: [trenger referanse]
- Egðafylki (Agder)
- Rygjafylki (Rogaland)
- Hórdafylki (Hordaland)
- Haddingjadalr (Hallingdal, lå opprinnelig under Gulatinget)
- Valdresfylki (Valdres, lå opprinnelig under Gulatinget)
- Sygnafylki (Sogn)
- Firðafylki (Nordfjord og Sunnfjord)
- Sunnmœrafylki (Sunnmøre)
Fylkene under Frostatingsloven, med tingsted på Frosta, var følgende:
- Raumsdœlafylki (Romsdal)
- Norðmœrafylki (Nordmøre og det opprinnelige Fosen, dvs. ytre deler av Sør-Trøndelag)
- Orkdœlafylki (Orkdalen, Oppdal, Skaun og Byneset)
- Gauldœlafylki (Gauldalen og Leinstrand, Klæbu, Bratsberg og Tiller)
- Strindafylki (Trondheim, Malvik, Frosta, Åsen og Leksvik)
- Stjórdœlafylki (Stjørdalen og Neadalen)
- Skeynafylki (Skogn, Ytterøy og Mosvik)
- Verdœlafylki (Verdal)
- Eynafylki (Beitstad, Inderøy og Verran)
- Sparbyggjafylki (Sparbu, Egge, Kvam, Stod og Snåsa)
- Naumdœlafylki (Namdalen i Nord-Trøndelag)
Ikke underlagt noen av de tradisjonelle tingene, var opprinnelig:
- Háleygjafylki (Nordland og Troms opp til Malangen)
Senere (uvisst når) ble landsdelen inndelt i to fylker, hvilket det sydligste igjen ble delt i to halvfylker:
- Hereyja halvfylke: (Helgeland fogderi)
- Rauðeyar halvfylke: (Lofoten fogderi, Salten fogderi)
- þrándarnessfylki: (Senjen og Tromsø fogderi)
Skattland
redigerOmråder som var regnet som norske skattland og tilhørte følgelig ikke noen av de kjente fylkene og lagtingsområdene. Disse besittelsene var gjennom årtidene i vekslende grad underlagt den norske kongemakten.
Senere historiske høydepunkter
rediger- Slutten av 1100-tallet: landet deles inn i sysler.
- 1308: Landet deles inn i len.
- 1662: Landet deles inn i amter og fogderier, som blir fellesbetegnelse for flere landkommuner (distrikter) som sammen måtte bære en del utgifter til visse samfunnsinteresser.
- 1837: Formannskapslovene blir vedtatt. De ga bestemmelser om amtskommunen og etablering av en folkevalgt representasjon: Amtstinget.
- 1919: Betegnelsene amt og amtsting blir endret til fylke og fylkesting.
- 1961: Stortinget vedtar en egen lov om fylkeskommuner.
- 1964: Kommunestyrene (og bystyrene) får velge representanter til fylkestinget i forhold til kommunenes innbyggertall. Fylkesordføreren blir leder for fylkestingsmøtene. Fylkesmannen er fremdeles fylkestingets rettslige representant.
- 1972: Bergen fylke (fylke nummer 13) opphører og inngår i Hordaland fylke.[4]
- 1976: Fylkeskommunen får en helt ny plass og funksjon i det lokale selvstyret. Det blir innført direkte valg til fylkestinget. Fylkesmannen trer ut av fylkestinget og blir fritatt ansvaret for å forberede saker for fylkestinget. De folkevalgte overtar styret. Fylkesordføreren blir fylkeskommunens rettslige representant.
- 2017: Regionreformen ble vedtatt av Stortinget den 8. juni 2017.
- 2018: Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag slås sammen til Trøndelag fylke.
- 2020: Seks nye fylker ble opprettet gjennom sammenslåing av 13 fylker fra 1. januar 2020: Viken (tidligere Buskerud, Akershus og Østfold), Innlandet (tidligere Oppland og Hedmark), Vestfold og Telemark (tidligere Vestfold og Telemark), Agder (tidligere Vest- og Aust-Agder), Vestland (tidligere Sogn og Fjordane og Hordaland) og Troms og Finnmark (tidligere Troms og Finnmark).
- 2024: 7 gamle fylker ble gjennopprettet gjennom oppsplitting av 3 fylker fra 1. januar 2024: Akershus, Buskerud og Østfold (tidligere Viken), Vestfold og Telemark (tidligere Vestfold og Telemark), Troms og Finnmark (tidligere Troms og Finnmark).