Julián Besteiro
Julián Besteiro Fernández (født 21. september 1870, død 27. september 1940) var en spansk sosialistisk politiker og universitetsprofessor.
| Julián Besteiro | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Julián Besteiro Fernández 21. sep. 1870[1][2][3][4]  Madrid[1][2][4][5] costanilla de Santiago[6] | ||
| Død | 27. sep. 1940[1][2][3][4] (70 år) Carmona[1][2][4] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, fagforeningsperson, politiker, gymnaslærer (1897–), professor | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Madrid Universitetet i Paris, Sorbonne Universidad Complutense de Madrid | ||
| Ektefelle | Dolores Cebrián Fernández de Villegas (1913–1940) | ||
| Parti | Partido Socialista Obrero Español | ||
| Nasjonalitet | Spania[5] | ||
| Gravlagt | Cementerio Civil de Madrid[7] | ||
| Medlem av | Real Academia de Ciencias Morales y Políticas[8] Unión General de Trabajadores | ||
| Signatur | |||
 | |||
Biografi
redigerBesteiro ble født i Madrid og ble utdannet på Libre de Enseñanza-institusjonen og studerte senere på Universitetet i Madrid og også ved Sorbonne og ved universitetene i München, Berlin og Leipzig i 1909 og 1910. I 1908 ble han med i Partido Republicano Radical – det radikale republikanerpartiet, som hadde blitt grunnlagt av Alejandro Lerroux.
I 1912 ble han et medlem av Agrupación Socialista Madrileña (den madridske sosialistsirkelen) og samme år ble han tilbudt en stilling ved universitetet. Kort tid senere ble Besteiro medlem av Unión General de Trabajadores-fagforeningen (UGT) og av Partido Socialista Obrero Español (PSOE) – det spanske arbeidersosialistpartiet. I 1913 giftet han seg med Dolores Cebrián, en fysikk- og naturvitenskapsprofessor ved lærerskolen i Toledo.
Etter generalstreiken i 1917 ble han dømt for å ha vært et medlem av streikekomiteen og ble dømt til livsstraff. Besteiro ble så valgt til et medlem av Madrids byråd i amnestikampanjen. Det følgende året ble han valgt for å representere Madrid i Cortes Generales – det spanske parlamentet.
Under Miguel Primo de Riveras diktatur var han for å samarbeide med diktatoren, som hadde tilbudt UGT deltagelse i styringen av landet. Til en viss grad ble dette en suksess i midten av 1920-årene, men deler av PSOE gikk imot ham, og Primo de Rivera-regimet ble enda mer upopulært etter det økonomiske sammenbruddet. I midten av 1930-årene ble Besteiro alene i sitt ønske om å samarbeide i opposisjon til fronten grunnlagt i San Sebastián-pakten. Han var også imot UGTs deltagelse i 5. desember 1930-generalstreiken. På et samlemøte for både UGT og PSOE gikk han av som president for både partiet og fagforeningen i februar 1931. Samme år hadde han blitt valgt inn i Madrids byråd.
Etter den andre spanske republikk hadde blitt opprettet ble Besteiro valgt som talsmann for velger-cortesen. I hans periode som cortes' president virket det som om han ble mer politisk konservativ. I januar 1934 gikk han av som UGTs president. Siden han var imot den økende radikaliseringen av sosialistbevegelsene, støttet han ikke sosialistenes deltagelse i de voldelige opptøyene i oktober 1934. I februar 1936 var han den kandidaten som fikk flest stemmer i Madrid i folkefrontvalget.
Da borgerkrigen brøt ut fortsatte Besteiro med sin jobb på universitetet og med sine plikter som parlamentsmedlem og byrådsrepresentant for Madrid. Til tross for at hans venner prøvde å overtale ham, nektet han å forlate Madrid for å søke eksil.
Den spanske republikkens president, Manuel Azaña, valgte Besteiro som representant til den nye britiske monarken Georg Vs kroning i London 12. mai 1937. Besteiro så på dette som et fredsærend, og i London møtte han Sir Anthony Eden, men møtet fikk ingen merkbare resultater. Etter at hans London-oppdrag hadde mislyktes, dro han tilbake for å jobbe for Madrids byråd og trakk seg tilbake fra det offentlige. Han endte sin deltagelse i Agrupación Socialista Madrileña og på parlamentsgruppemøtene.
Med nyhetene om Barcelonas fall 26. januar 1939 og Azañas avgang som republikkens president bestemte Besteiro seg for å prøve å finne en måte å oppnå fred på og å stoppe motstanden mot nasjonalistene. Han kontaktet oberst Segismundo Casado og erklærte 5. mars opprettelsen av en nasjonal forsvarsjunta (Junta de Defensa Nacional). Dette førte til at omtrent 2000 mennesker ble drept i opprøret mot regjeringa til Juan Negrín og dens kommunistparti-allierte.
Etter Madrids fall til nasjonalistene 28. mars 1939 ble Besteiro arrestert av francoiststyrker. 8. juli ble han dømt av en krigsrettsdomstol til livsvarig fengsel. Han ble først sendt til Monasterio de Dueñas, hvor han ble til slutten av august 1939, og så til fengselet i Carmona, hvor han døde det følgende året.
Referanser
rediger- ^ a b c d www.congreso.es, besøkt 20. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d www.congreso.es, besøkt 20. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Diccionario Biográfico del Socialismo Español, oppført som Besteiro Fernández, Julián, DBSE ID besteiro-fernandez-julian, besøkt 15. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Enciclopedia universal ilustrada europeo-americana, side(r) 189, bind Apéndice 2[Hentet fra Wikidata]
- ^ books.google.es, side(r) 39[Hentet fra Wikidata]
- ^ ccaa.elpais.com, besøkt 30. oktober 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.racmyp.es, besøkt 10. februar 2019[Hentet fra Wikidata]