Klotar III
Klotar III[5] (født 652, død 673) var den eldste sønnen til Klodvig II, konge av Neustria og Burgund og hans hustru Balthild. Da Klodvig døde i 658 ble han etterfulgt av Klotar, da rundt seks år gammel, med sin mor som regent. Han hadde to yngre brødre som alle ble konger: Childerik II og Teoderik III.
| Klotar III | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 650[1] | ||
| Død | 673[2][3][4] | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Far | Klodvig II[1] | ||
| Mor | Bathilde[1] | ||
| Søsken | Teoderik III[1] Childerik II[1] | ||
| Barn | Klodvig III (kildekvalitet: omstridt) | ||
| Nasjonalitet | Frankerriket | ||
| Gravlagt | Klosterkirken Saint-Denis | ||
Liv og virke
redigerMoren styrte som regent i overensstemmelse med hennes tidligere herre, Erchinoald, som var rikshovmester (maior domus). Hans etterfølger som rikshovmester var den mektige Ebroin. Som dronningregent i sin sønn navn var hun en dyktig politiker. Hun gjorde praksisen med å selge kristne slaver forbudt og strebet etter å få satt fri barn som hadde blitt solgt i slaveri.[6] Hun ble fjernet fra makten og gikk i kloster i Chelles en gang rundt 665 under omstendigheter som den forsiktige stilen i hennes helgenbiografi Vita S. Bathildis etterlatt i uklarhet. På den tiden hun ble antagelig fjernet var Klotar blitt myndig.[7]
Tiden da Klotar formelt var konge, men fullstendig dominert av Ebroin, var generelt en fredelig tid, uten krigføring.[8] Likevel forteller Historia Langobardorum at tidlig på 660-tallet invaderte en frankisk hær Provence og deretter Italia. Denne styrken kom på leiren til den langobardiske kongen Grimuald ved Rivoli i nærheten av Asta. Grimuald lot som han flyktet, frankerne plyndret leiren og feiret, og etter midnatt angrep langobardene og jaget frankerne tilbake til deres eget land.[9]
En gang mellom 657 og 661 ble han frankernes enehersker gjennom fjerningen av tronraneren Childebert den adopterte, men austrasianerne ba om en egen konge og en gang mellom 660 og 662 gav Ebroin Austrasia til en annen sønn av Klodvig II, Klotars bror Childerik II. Klotar beholdt Neustria og Burgund til han døde våren 673.
Etter at den hellige Eligius døde i 661 forteller hans helgenbiografi (Vita Sanci Eligii), skrevet kort tid etter Klotars død, at en pest reduserte befolkningen i Frankerrikets byer.[10] En pest på de britiske øyer gjorde det samme der i 664, i henhold til Beda.[11]
Erchinoald døde i 658 og et frankisk rådsmøte valgte Ebroin som ny rikshovmester. I 668, i henhold til Beda, hadde Ebroin full kontroll over landets utenrikspolitikk og den innenlandske sikkerheten. Beda fortalte om en reise fra Roma til Canterbury hvor erkebiskop Theodore og abbed Hadrian ble overvåket under hele reisen av Ebroins menn, noe som indikerer graden av hans makt og innflytelse under Klotar.[12] Gitt at Liber historiae Francorum har beregnet fire år av Klotars styre, er det en mulighet for at han begynte å utvise større autoritet da han ble myndig rundt 669.
Klotar døde i 673, rundt tjue år gammel og ble begravd i Klosterkirken Saint-Denis i Paris. Selv om Ebroin forsøkte å forhindre det, kom den frankiske adelen sammen til et rådsmøte og valgte Klotars yngre bror Teoderik III som hans etterfølger. Med unntak av kanskje de aller siste årene, Klotar har blitt beskrevet som den første roi fainéant, «gjør–ingenting–konge», en betegnelse som går tilbake til Einhard, biografen til Karl den store, som beskrev merovingerkongene som konger «i ingenting annet enn i navnet.»[13]
Referanser
rediger- ^ a b c d e La Préhistoire des Capétiens, side(r) 112-113[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 137341148, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00199479, oppført som Chlotar III[Hentet fra Wikidata]
- ^ British Museum person-institution thesaurus, oppført som Clotaire III, King of Neustria, British Museum-ID 105815, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Transkribert ulikt som Chlotar, Clothar, Clotaire, Chlotochar, eller Hlothar, sistnevnte ga opphav til navnet Lothair/Lothar
- ^ Schulenburg, Jane (1998): Forgetful of their Sex: Female Sanctity and Society, ca. 500–1100, Chicago: University of Chicago Press
- ^ Murray, Alexander Callander (1999): From Roman to Merovingian Gaul: A Reader, University of Toronto Press, kapittel 14
- ^ Rogers, Clifford J., red. (2010): The Oxford Encyclopedia of Medieval Warfare and Military Technology: Vol. 1, Oxford University Press, s. 128
- ^ Historia Langobardorum, bok 5, kap. 5
- ^ The Life of St. Eligius, 588-660, Medieval Sourcebook
- ^ Maddicott, J.R. (1. august 1997): «Plague in Seventh-Century England», Past & Present, 156 (1), s. 7–54
- ^ Fouracre, Paul; McKitterick, Rosamond (1995): The New Cambridge Medieval History: Volume 1, C.500-c.700, Cambridge University Press, s. 338
- ^ Hen, Y. (2007): Roman Barbarians: The Royal Court and Culture in the Early Medieval West, Springer, s. 12
Eksterne lenker
rediger- Oxford: Merovingerside (engelsk)