Fastlandssperringen
Fastlandssperringen også benevnt kontinentalblokaden eller kontinentalsperren (fransk blocus continental) var en økonomisk blokade av Storbritannia som Napoléon Bonaparte forsøkte å etablere under Napoleonskrigene (1801–1815). Blokaden ble kunngjort den 21. november 1806 i det franskokkuperte Berlin, og vedvarte inntil Frankrikes nederlag i 1814.
Bakgrunn
redigerMålet med blokaden var å stenge hele det europeiske kontinentet for handel med Storbritannia, både gjennom å forhindre britene i å selge varer i Europa og ved å forhindre britene i å få forsyninger fra kontinentet. Slik ville Napoléon tvinge britene i kne, og fastlandssperringen ble hans fremste utenrikspolitiske mål i perioden frem til 1812.
En rekke land ble tvunget av Napoléon til å slutte seg til fastlandssperringen. Da Sverige nektet å slutte seg til fastlandssperringen ble landet angrepet av Frankrikes forbundsfelle Russland i 1808 og den såkalte finskekrigen endte med at Sverige mistet Finland til Russland i 1809.[1]
Storbritannia ble hardt rammet av blokaden, og var på randen av økonomisk sammenbrudd i 1811–1812. Samtidig var det stor etterspørsel i det kontinentale Europa etter varer som sukker, kakao og tobakk, som kun britene leverte, og de franske myndighetene var nødt til å overse en del av smuglingen, så noe import fant sted.[2]
Storbritannias svar på blokaden var dels å forsøke å unngå den gjennom å handle med nøytrale land, dels ved å straffe de land som sluttet seg til blokaden. Danmark-Norge ble tvunget til å slutte seg til fastlandssperringen i 1807, etter å ha mistet det meste av krigsflåten i Slaget om København og Norge ble sterkt rammet, med sterkt redusert kornimport og hungersnød som resultat. Det kjente diktet Terje Vigen av Henrik Ibsen beskriver nettopp forholdene rundt den britiske «motblokaden».
Referanser
redigerKilder
rediger- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6