Londinium

Londinium var bosetningen som ble etablert på det nåværende stedet for City of London i tiden rundt år 43. Det er det romerske navnet på London fra denne tiden og til romernes tilbaketrekning fra De britiske øyer på 400-tallet. Dets bro over elven Themsen gjorde byen til et viktig veikryss og en betydelig havn, og fungerte som et betydelig kommersielt senter i romersk Britannia inntil romerne oppga stedet.

Et generelt omriss av romerske London i senantikken med den moderne elvebredden av Themsen inntegnet. Oppdagete veier har blitt tegnet som doble linjer; antatte veier er enkeltlinjer.

Som følge av dens opprettelse på midten av 100-tallet, utgjorde begynnelsen av Londinium et relativt lite område på rundt 1,4 km², grovt tilsvarende dagens Hyde Park, og med en befestet garnison på en av dens åser. I året 60 eller 61 førte opprøret til den britonske stammen ikenerne, ledet av den rasende og hevntørstige dronning Boudicca, til at den romerske garnisonen oppga bosetningen, som deretter ble rasert, massakrert og brent. Etter ikenernes påfølgende nederlag i slaget ved Watling Street, ble byen gjenoppbygd som en planlagt romersk by og gjenvant seg selv i løpet av det neste tiåret. I de sist årene av 100-tallet ekspanderte Londinium raskt og ble en av de største byene på De britiske øyer. Ved århundreskiftet hadde Londinium vokst til rundt 60 000 innbyggere og hadde ganske sikkert erstattet Camulodunum (Colchester) som provinshovedstad. I løpet av 200-tallet var Londinium på sitt største. På denne tiden var dets forum og basilika de største nord for Alpene. Keiser Hadrian besøkte byen i 122. Utgravninger har avdekket vitnemål på en stor brann som hadde ødelagt det meste av byen etterpå, men byen ble gjenoppbygget på nytt. I den andre halvparten av 200-tallet synes det som om Londinium har minsket i både størrelse og befolkning.

Selv om Londinium forble et viktig sentrum for resten av den romerske perioden, synes det ikke som den vokste opp slik den hadde vært før nedgangen, ettersom arkeologene har avdekket mye av byen etter denne datoen var dekket av mørk jord, og som hadde vært urørt i århundrer. En del tid mellom 190 og 255 bygget romerne en forsvarsmur rundt den siden av byen som var vendt mot landsiden. Sammen med Hadrians mur og veinettverket med romerske veier i Britannia, var denne bymuren en av de største byggeprosjektene som ble utført i romersk Britannia. Londons bymur overlevde ytterligere 1 600 år og i store og hele definerer omkretsen av det gamle City of London.

Grunnleggelsen

Londinium ble grunnlagt som by etter at romerne hadde invadert Britannia i år 43. Arkeologer mener at grunnleggelsen fant sted omkring år 50, men året 47 brukes ofte fordi et tresluk som ble funnet under en arkeologisk utgravning ved 1 Poultry har blitt datert til det året.^{[trenger referanse]}

Før romernes ankomst var området høyst sannsynlig åpen landsbygd.^{[trenger referanse]} Man har tradisjonelt ment at Londinium ble grunnlagt som et fort for å forsvare et krysningssted i Themsen, og at den senere utviklet seg til en by.^{[trenger referanse]} Men nyere arkeologiske undersøkelser fortatt av Department of Urban Archaeology of the Museum of London (senere kalt MOLAS) siden 1970-årene har ikke avdekket noen spor etter en større militær tilstedeværelse, og den vanligste oppfatningen blant arkeologer er nå at byen ble grunnlagt som en sivil bosetning.^{[trenger referanse]} Plasseringen ved krysningsstedet var perfekt for de som ønsket å drive handel med store deler av området.

Opprinnelsen til navnet Londinium antas å ha et førromersk opphav, og antagelig også førkeltisk, men det er ingen konsensus om hva den opprinnelige betydningen var.^{[trenger referanse]} Richard Coates har hevdet at navnet er fra et prekeltisk europeisk språk, og er sammensatt av de to røttene plew og nejd, som betyr omtrent «den rennende elven» eller «den brede rennende elven».^{[trenger referanse]} Han mener også at Themsen ble kalt Plowonida i den nedre delen hvor den var for bred til å krysse.^{[trenger referanse]} Mange andre forslag har også kommet.

Innskrifter og graffiti viser at latin var det offisielle språket. Det antas at mange talte brytonisk, mens Stephen Oppenheimer har kommet med en påstand om at mange i området allerede talte en tidlig form for engelsk, det vil si gammelengelsk.

Utvikling

100-tallet

London Stone i Cannon Street skal ha vært punktet romerne målte alle avstander i Britannia fra.

Byen dekket først et lite område i dagens City of London. Roach Smith anslo i det 19. århundre at den strakk seg omtrent fra Tower of London til Ludgate, omtrent halvannen kilometer, og fra bymuren til Themsen, noe i underkant av en kilometer.

Arkeologer har funnet artefakter som var importert fra mange steder i Romerriket, hvilket antyder at Londinium raskt ble et handelssenter.

Omkring år 60 ble byen angrepet av ikenerne, ledet av dronning Boadicea. Byen ble brent ned. Den rødlige asken danner et distinkt lag under City, og man har i dette funnet spor etter et militært område som kan ha vært det romerske hovedkvarteret under opprøret.

Tacitus forteller at romerne svarte på opprøret med å slakte ned så mange som 80 000 briter. Ifølge gamle legender skjedde dette ved King's Cross, tidligere kjent som Battle Bridge. Boadicea skal ha begått selvmord ved å ta gift, og legenden forteller også at hun ble gravlagt der plattformene på King's Cross stasjon nå ligger.

Byen ble raskt bygget opp igjen som en planlagt romersk by, og etter omkring ti år hadde den kommet seg igjen etter katastrofen. Londinium ekspanderte raskt i den siste delen av århundret, og ble raskt den største byen i Romersk Britannia. Innen slutten av århundret hadde den tatt over for Colchester som provinshovedstad.

100- og 200-tallet

Londinium var på høyden 100- og 200-tallet. Keiser Hadrian besøkte byen i 122. Flere store offentlige bygninger ble reist på den tiden, antagelig som følge av hans besøk. Det ser ut til at en betydelig del av byen ble ødelagt av brann like etter, ettersom det er funnet store mengder brent materiale fra perioden. Klassiske forfattere nevner ikke noen slik brann, og man er derfor ikke kjent med hva som skjedde.

Også etter denne brannen ble byen gjenoppbygget, og innen 140 hadde den sitt høyeste befolkningstall i perioden, mellom 45 og 60 000. Londinium fikk den største basilikaen nord for Alpene, et guvernørpalass, templer, badehus og et stort fort.

Utgravninger i 1980-årene blottla et stort romersk portkompleks nær dagens London Bridge og på den andre siden av elven i Southwark. Dette bekrefter at byen var et handelssentrum.

I andre halvdel av 200-tallet ser det ut til at det var en nedgang i størrelse og befolkningstall. Det er ikke kjent hva årsaken er, men det var pestepidemier på kontinentet i 165 og 190, og dette kan være årsaken. En annen forklaring kan være at Hadrians beslutning om å ikke ytterligere utvide imperiet førte til økonomisk nedgang.

Bymuren

Statue av Trajan foran en del av bymuren.

Bymuren London Wall ble reist mellom 190 og 225 som en forsvarsmur på landsiden av byen. Ved siden av Hadrians mur og veinettverket var den et av de største byggeprosjektene i provinsen. Den var omkring tre kilometer lang, seks meter høy og 2,5 meter tykk.

Selv om den utløsende årsaken til at muren ble reist ikke er kjent, kan den være knyttet til skottenes invasjon av det nordlige Britannia i 180-årene. Alternativt kan den være knyttet til den politiske krisen i 190-årene da Septimius Severus, som var guvernør i Britannia, og Clodius Albinus begge fremmet seg selv om etterfølgere til keiseren. Muren ble da i så fall påbegynt av Albinus, som måtte beskytte sin hovedstad. Severus gikk seirende ut av striden i 197.

Sikkerheten bymuren gav stimulerte til økonomisk vekst, og det samme gjorde Severus' erobringer i begynnelsen av det 3. århundre. Arkeologiske funn viser at det var ny konstruksjonsvirksomhet i perioden.

Omkring år 200 gjennomførte Severus en betydelig reform i provinsen. Han delte den i Britannia Superior og Britannia Inferior. Londinium ble hovedstad i øvre Britannia og Eboracum (York) i nedre.

Muren ble stående i 1600 år, og definerte Londons grenser i flere århundrer. City of Londons grenser følger stort sett muren.

I andre halvdel av 200-tallet ble byen raidet flere ganger fra elvesiden av saksiske sjørøvere. Dette førte til at man fra omkring 255 begynte konstruksjonen av en mur mot Themsen.

Carausiusopprøret

Utdypende artikkel: Carausiusopprøret

Mynt slått i London av Carausius.

I 286 gjorde usurpatoren Carausius opprør mot Roma og erklærte seg som keiser av Britannia. Han styrte i syv år, inntil han ble myrdet av sin skattmester Allectus som tok over.

I 296 invaderte Constantius Chlorus Britannia for å ta provinsen tilbake. Allectus hadde leid inn frankiske soldater, som begynte å plyndre Londinium. De ble stoppet da en romersk flåtestyrke seilte opp Themsen. Ifølge forfatteren Eumenius forsøkte leiesoldatene å flykte, men de romerske soldatene drepte dem.

300-tallet

Bastion i bymuren

Begynnelsen av 300-tallet ser ut til å ha vært en fremgangsrik tid for Britannia. Villaene rundt Londinium blomstret, og byen fikk sin første biskop innen 314.

Innen midten av århundret hadde situasjonen endret seg. Barbarinvasjoner ble hyppigere, og fra 340 angrep piktere og skotter. I 360 sendte Julian apostaten en stor styrke får å sikre regionen. I London styrket man forsvarsverkene, blant annet ved å bygge minst tyve bastioner i bymuren.

I 367 kom den store konspirasjonen, en stor piktisk, skotsk og saksisk invasjon. Grev Theodosius ble sendt for å gjenopprette kontroll, og valgte Londinium som sin base.

Omkring 368 ble byen omdøpt til Augusta. Noe senere ble Britannia delt igjen, og byen ble hovedstad for Maxima Caesariensis.

Problemene i imperiet fortsatte, og i 382 gjorde tropper i Britannia opprør og valgte sin egen keiser, Magnus Maximus. Han samlet alle de styrker han kunne i Britannia og krysset kanalen. Usurpatoren lyktes i å ta kontroll over den vestlige delen av imperiet før han ble slått av Theodosius I i 388. På grunn av dette var det svært få romerske soldater igjen i Britannia.

Innen slutten av århundret var mange byer i Britannia inne i en nedgangsperiode. Mange av Londiniums offentlige bygninger hadde begynt å forfalle.

Nedgangstid og forfall

Tidlig på 400-tallet fortsatte forfallet i Romerriket. Mellom 407 og 409 ble Gallia og Hispania invaderte av store barbarstyrker, noe som svekket kommunikasjonen mellom Roma og Britannia. De britiske soldatene valgte sine egne ledere. Den siste av dem, Konstantin III, erklærte seg som keiser av det vestlige riket, og tok med seg en styrke over kanalen. Dermed ble troppene i Britannia enda en gang svekket. I 410 valgte de lokale myndighetene å vende seg bort fra Konstantin III, og henvendte seg i stedet til Honorius. Hans svar var at Britannia måtte se til sitt eget forsvar; dette betydde at Britannia de facto ikke lenger var en romersk provins. I perioden som fulgte ble Britannia i stadig sterkere grad angrepet av germanere – anglere, saksere, jyder og frisere.

Det finnes lite arkeologisk bevis fra Londinium i denne perioden. Men man vet at handelen brøt sammen, noe som førte til et dramatisk forfall i byen.

Ifølge tidlige historikere som Beda den ærverdige og Gildas ble anglere og saksere i 449 invitert av Vortigern som leiesoldater for å beskytte Britannia mot piktere og skotter. Beda skrev på 700-tallet at hyder slo seg ned i Kent, og i 457 slo de under Hengist og Horsas ledelse britene i slaget ved Crecganford. Britene skal ha flyktet til Londinium.

Et lite antall rike familier klarte å opprettholde en romersk livsstil i byen inntil midten 400-tallet, men innen slutten av århundret var ikke London så mye mer enn en ubebodd ruin.

Litteratur

• Billings, Malcolm (1994): London: A Companion to its History and Archaeology, ISBN 1-85626-153-0
• Brigham, Trevor (1998): «The Port of Roman London» i Roman London Recent Archeological Work, red B. Watson, s. 23–34. Michigan: Cushing–Malloy Inc. Forelesning ved The Museum of London, 16. november 1998.
• Hall, Jenny; Merrifield, Ralph (1986): Roman London. London: HMSO Publications.
• Haverfield, F. (1911): «Roman London» i: The Journal of Roman Studies 1, s. 141–172.
• Inwood, Stephen (1998): A History of London, ISBN 0-333-67153-8.
• Wacher, John (1997): The Towns of Roman Britain, London/New York, s. 88–111. ISBN 0-415-17041-9
• Gordon Home (1948): Roman London: A.D. 43–457 Illustrated with black and white plates of artefacts. diagrams and plans. Utgitt av Eyre and Spottiswoode (London) uten ISBN.
• Milne, Gustav (1985): The Port of Roman London. London: B.T. Batsford.
• Timbs, John (1867): «Roman London» i Curiosities of London, 2. utg., J.C. Hotten, OCLC 12878129

Eksterne lenker

• (en) Londinium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Roman London, History of World Cities
• Et kart over kjente og antatte romerske veier rundt Londinium, fra London: A History
• «The eastern cemetery of Roman London: excavations 1983–90» Arkivert 3. august 2020 hos Wayback Machine., Museum of London Archive

Autoritetsdata