Luigi Cadorna
Luigi Cadorna (født 9. april 1850, i Piemonte, død 21. desember 1928 i Liguria) var en italiensk general som er mest kjent som sin kommando over de italienske styrkene ved den italienske fronten under første verdenskrig.
| Luigi Cadorna | |||
|---|---|---|---|
 Luigi Cadorna | |||
| Født | 9. april 1850 Verbania, Piemonte | ||
| Død | 21. desember 1928 Bordighera Provinsen Imperia, Liguria | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, offiser  | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Scuola militare «Teulié» (1860–1865) Det kongelige akademi i Torino (1865–1868) | ||
| Far | Raffaele Cadorna | ||
| Barn | Raffaele Cadorna | ||
| Parti | partiløs | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1928) | ||
| Gravlagt | Pallanza | ||
| Medlem av | Senate of the Kingdom of Italy | ||
| Utmerkelser | Utnevnt til Maresciallo d'Italia (marskalk av Italia) i 1924 Order of the Bath | ||
| Troskap | Kongedømmet Italia | ||
| Våpenart | Regia Aeronautica | ||
| Tjenestetid | 1868–1917 | ||
| Militær grad | Marskalk av Italia | ||
| Enhet | .svg){kind=small} Regio Esercito | ||
| Deltok i | Første verdenskrig *Den italienske fronten | ||
Bakgrunn og virke
rediger
Cadorna var sønn av den italienske generalen Raffaele Cadorna og gikk inn i den kongelige italienske hæren i 1868.
I 1870, som offiser i 2. artelleriregiment, var Cadorna med på i okkupasjonen av Roma som del av en styrke kommandert av hans far. Som major ble han gjort til general Pianells stab, og ble deretter stabssjef for divisjonskommandoen i Verona. Som oberst og leder av 10. bersaglieriregiment fra 1892 ble Cadorna kjent for den strikte disiplin og harde strafferegime. Han fordattet en håndbok om infanteritaktikk som la stor vekt på å stadig være på offensiven. Han ble forfremmet til generalløytnant i 1898 og innehadde deretter en rekke ledende kommandoer på divisjons- og korpsnivå. Nå da Cadorna hadde kommet seg høyt opp i den italienske armé, begynte han å propagere for å forsterke og forbedre den.
Han ble tilbudt posten som sjef for generalstaben første gang i 1908, men avslo på grunn av spørsmålet om politisk kontroll over militære disposisjoner i krigstid.
I 1914 var arméen ineffektiv, sliten og dårlig motivert. Under opptakten til første verdenskrig ble han i juni 1914 - tre uker før krigsutbruddet - tilbudt sjefsposten igjen (skjønt han egentlig nærmet seg militær pensjonsalder), da trippelententen og sentralmaktene forberedte krig. Casorno visste at den italienske hæren trengte ytterligere forsterkning. På ti måneder klarte han å forvandle den til en slagkraftig hær; selv om den ikke var fullgod skulle den være tilstrekkelig god til å kunne gå inn i krigen.
Da Italia gikk inn i krigen i mai 1915 på de alliertes side, hadde Cadorna kommandoen over en hær som omfattet 36 infanteridivisjoner med tilsammen 875 000 mann, men kun 120 moderne artillerienheter.[1]
Cadorna fikk ansvaret for det fryktelige italienske nederlaget under Caporetto-offensiven i oktober-november 1917, og måtte trekke seg som italiensk øverstkommanderende. Dette skyldes også at han var kjent for å ha hatt dårlige samarbeidsrelasjoner til de andre generalene i staben.[2] I tillegg ble han avskydd av sine underordnede og de menige soldatene da han var altfor streng.[3] Cadorna ble erstattet av Armando Diaz[4] og Pietro Badoglio, og disse sørget for stabiliseringen langs Piave. Cadorna var i mens blitt fjernet fra de krigsnære omgivelser ved det at han var blitt utnevnt til den italienske representant i de allierte makterst øverste krigsråd, som satt i Versailles. Cadornas avsettelse fra overkommandoen hadde vært en betingelse fra Frankrike og Storbritannia for å komme italienerne til unnsetning.
Cadorna blir av historikere beskrevet som en rå og hensynsløs offiser mot sine soldater og tok heller ikke hensyn til de politiske myndighetene. I løpet av krigen sparket han 217 offiserer, og under Caporetto-offensiven beordret han summariske henrettelser av offiserene i de avdelingene som trakk seg tilbake.[5] Hans hensynsløshet er av en historiker blitt beskrevet som følger:
En av hver 17. italiensk soldat fikk en disiplinærsak mot seg, og 61 % av disse ble funnet skyldige. Rundt 750 ble henrettet, det høyeste antallet i noen av hærene under krigen, og Cadorna gjeninnførte den romerske praksisen om desimering – henrettelse av tiende mann – for enheter som ikke lyktes i felt.[6]
Etter krigen satte den italienske regjering ned en undersøkelseskommisjon for å bringe klarhet i årsakene til nederlaget ved Caporetto. Denne ble publisert i 1919 og var sterkt kritisk til Cadorna, som på dette tidspunktet var en bitter mann som skrev sine memoarer hvor han fraskrev seg alt ansvar for nederlaget.
Cadorna støttet i den følgende tid Benito Mussolinis fascistiske bevegelse. Mussolini utnevnte ham til æresposisjonen Maresciallo d'Italia (marskalk av Italia) i 1924 da han kom til makten.
Referanser
rediger- ^ Marshall, 108. Keegan mener det var 25 divisjoner. Se også Keegan, 227.
- ^ Townley, Edward (2002). Collier, Martin, red. Mussolini and Italy. Heinemann. s. 16235. ISBN 0435327259.
- ^ Morselli, Mario (2001). Caporetto, 1917: Victory Or Defeat?. Routledge. s. 133171. ISBN 0714650730.
- ^ Marshall, 215.
- ^ Keegan, 227.
- ^ Hew Strachan (2003) The First World War
Kilder
rediger- John Keegan: The First World War, New York: Alfred A. Knopf, 1999 ISBN 0-375-40052-4.
- Marshall, S. L. A.: The American Heritage History of World War I, New York: American Heritage.