Klassisismen

Se også: Klassisisme (musikk)

Klassisismen, eller også nyklassisismen, er betegnelsen på en periode i kunst, arkitektur og litteratur på 1700-tallet. Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstiden, men strekker seg egentlig fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske revolusjonen i 1789. Begrepet neoklassisisme eller nyklassisisme blir også brukt om en musikalsk stilretning i mellomkrigstiden.

Horatiernes ed, 1785 Jacqes-Louis David i Louvre, Paris

Sentralt for klassisismen er troen på fornuften. På 1700-tallet blomstret handelen, og førte til økonomisk oppgang i flere europeiske land. I kjølvannet av denne oppgangen vokste det fram en ny samfunnsklasse som ble kalt handelsborgerskapet. Det var blant disse at tradisjonen med bl.a. teselskaper startet. Her kunne borgerne diskutere politikk, kunst og litteratur. Handelsborgerskapet ble raskt en maktfaktor i samfunnet. På denne tiden begynte folk å rette kritikk mot stat og kirke. De nye filosofene hevdet at folk måtte mene og tro hva de selv ville. Toleranse var en av de viktigste kampsakene til filosofene, samtidig som de kjempet for tanke-, tros- og ytringsfrihet. De franske filosofene Voltaire og Rousseau var blant de mest kjente. De kalte seg for opplysningsmenn.

De støttet seg på naturvitenskapen og la vekt på erfaring og fornuft. Det ble lagt mer vekt på sanser og følelser, og de fant forklaringer på ting uten at det var bundet opp mot noen Gud. Gudsoppfatningen endret retning mer mot deismen.

Litteratur

Klassisistene var inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og ved hjelp av særlig Aristoteles fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives. Slik kom de fram til de tre enhetene i dramatisk diktning: det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. Ble disse reglene fulgt, mente man at man kunne få et fullkomment stykke.

Dramaet hadde særlig utvikling i Frankrike, der Ludvig XIV var dets øverste beskytter. Siden den franske kongen hadde mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke, ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om Molière med sine komedier jobbet hardt for å få det til. Som i stykket Tartuffe, der han behandler tema som skinnhellighet. Da var heller Racine mer populær blant de kongelige da han tok opp igjen antikke myter, som i stykket Fedra, som regnes som en av de største dramaene om kvinneskjebner gjennom tidene.

I denne perioden oppstod det også nye prosasjangere. De viktigste var epigram, epistel, essay og romanen. Romanen blir av mange hevdet å være borgerskapets viktigste sjanger.

Musikk

Utdypende artikkel: Klassisisme (musikk)

Wienerklassisismen er symfonisk musikk fra andre halvdel av 1700-tallet med sentrum for komponister i Wien i Østerrike.

Mange komponister tilhørte Wienerklassisismen, men det er spesielt tre navn som knyttes til og definerer epoken:

• Ludwig van Beethoven (1770–1827)
• Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791)
• Joseph Haydn (1732–1809)

Billedkunst

Innen billedkunsten gikk klassisistene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede. Nå ble et enklere og mindre følelsesladet uttrykk dominerende. En grunn til interessen for antikken var utgravningene i Italia og Hellas, spesielt i Pompeii.

Sentrale malere er:

• Nicolas Poussin 1594–1665
• Antonio Canova 1757–1822
• Jacques-Louis David 1748–1825
• Jean Auguste Dominique Ingres 1780–1857

Arkitektur

Utdypende artikkel Klassisistisk arkitektur

Klassisistisk arkitektur

I arkitekturen er «klassisisme» brukt om alle de retninger og perioder som har brukt gresk og romersk arkitektur som inspirasjon.

Klassisismen gjenoppsto inspirert av utgravingene i Pompeii i 1748. En hadde da funnet byggverk rett fra antikken som ikke hadde gått veien via renessanse og barokk. En variant er den revolusjonære klassisismen; en periode i Frankrike på slutten av 1700-tallet.

En variant av klassisisme er empire, som er oppkalt etter Napoleons keiserdømme. Kona hans, Joséphine, fikk arkitektene Charles Percier og Pierre-François-Léonard til å fornye slottet Malmaison i årene 1800–1802 i empire. Et plansjeverk bidro til å spre empire-stilen internasjonalt også til Norge. Den finnes både i puss- og panelarkitektur fra perioden mellom ca. 1810 og ca. 1850.

I Norge underviste en i klassisisme ved Krigsskolen Den Frie Mathematiske Skole i Christiania, som ble opprettet i 1750 og var den første norske institusjon for arkitektutdannelse.

Eksterne lenker

• (en) Classicism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Nasjonal digital læringsarena om klassismen Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
• Klassisisme, arkitektur
• Klassisime og empire, arkitektur
• Arkitekturmuseet
• Designhistorie
• Klassisismen (hovedsakelig om litteratur); fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)