Pariskommunen

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie

Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

Pariskommunen var det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjering ved slutten av Den fransk-prøyssiske krig. Kommunen ble opprettet 18. mars og eksisterte i 72 dager frem til 28. mai 1871. Man hadde hatt noe tilsvarende også i 1792. Pariskommunen av 1871 bygget blant annet på anarkistiske, blanquistiske, marxistiske og jakobinske ideer.

Bakgrunn

I Frankrike hadde Napoleon III (Ludvig Bonaparte III) utropt seg til keiser i 1852. Han var interessert i at Frankrike skulle gjenvinne grensene landet hadde tapt i oppgjøret etter Napoleonskrigene i 1814. Samtidig forsøkte Preussens statsminister Otto von Bismarck å samle de tyske statene til ett rike, mens han i tillegg arbeidet for å vinne innflytelse i Spania ved å fremme prins Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen som kandidat til landets konge. I 1870 førte denne potensielle utvidelse av tysk maktsfære til at Napoleon III gikk til angrep.

Den påfølgende fransk-prøyssiske krigen gikk imidlertid svært dårlig for Frankrike. Napoleon III måtte kapitulere efter slaget ved Sedan og ble tatt til fange, og med dét falt det franske keiserdømmet.

Revolusjonen

Vendôme-søylen ble ødelagt under Pariserkommunen.

I selve Paris var de regulære troppene blitt avvæpnet og dimittert, men efter råd fra den franske utenrikministeren Jules Favre, som hadde vært med på å fremforhandle kapitulasjonsbetingelsene, bestemte Bismarck at nasjonalgarden fikk beholde sine våpen. Siden 60 bataljoner hadde forlatt byen, fikk den mer revolusjonære nasjonalgarden overtaket, og den benyttet anledningen til å plyndre politistasjoner natt til 4. mars 1871.^[1] Den utgjorde nå en reell trussel mot Frankrikes parlament, hvor rojalistene fortsatt hadde et flertall.^[2] Derfor vedtok parlamentet å etablere seg i Versailles utenfor, ikke i, den gamle hovedstaden.

Derved hadde lederne av det som skulle bli kommunen ryggdekning for å organisere den. Både ledelsen og medlemmene sognet til forskjellige ideologier og bakgrunner, som strakte seg fra et venstreliberalt borgerskap over tilhengere av en utopisk proto-sosialisme som bygget på Pierre-Joseph Proudhons tanker til enda mer radikale opprørere, som den sterkt anti-borgerlige Louis Auguste Blanqui. Den 28. september offentliggjorde han en artikkel i sin avis La Patrie en Danger (Fedrelandet i fare) hvor han fullstendig avfeide behovet for nasjonalforsamlingen, «ikke bare i krisetid, ikke bare i krigstid, men til enhver tid.»^[3]

Kommunen gjennomførte en rekke sosiale reformer, som blant annet

stemmerett for alle
åtte timers arbeidsdag
maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
kirken ble skilt fra staten, alle kirkens bygninger tilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet
fabrikkene ble overtatt av arbeiderne
gjeld ble slettet, og husleier senket

Man oppfordret derfor andre deler av Frankrike til å opprette liknende kommuner. Dette ble gjort i Lyon og Marseille, men disse ble raskt nedkjempet av den franske regjeringen.

Angrepet

Døde kommunarder etter at opprøret har blitt knust

Men det var ikke bare den franske regjeringen som var bekymret over den mulige revolusjonen; også Tyskland så på revolusjonen som en trussel. Otto von Bismarck besluttet derfor å løslate 100 000 franske krigsfanger, slik at den franske hæren ville få nok soldater til å knuse Pariskommunen. Disse styrkene rykket inn i Paris 2. april, og på få dager ble 20 000–30 000 mennesker drept. I tillegg ble 40 000 arrestert, og senere deportert til franske kolonier.

Pariskommunens to måneder lange levetid var dermed over, og Frankrike gikk inn i epoken kjent som «den tredje franske republikk», som skulle vare helt til den tyske invasjon under den annen verdenskrig, 10. juli 1940.

Referanser

^ Ludwig Reiners (1957). Bismarck gründet das Reich (på tysk). München: C.H. Beck. s. 495. ISBN 3-423-01574-8.
^ Wilhelm Oncken (1890). «Das Zeitalter des Kaisers Wilhelm». Allgemeine Geschichte in Einzeldarstellungen (på tysk). Bind 2 (4. hovedavdeling, sjette del). Berlin: C.H. Beck. s. 353. ISBN 978-3-8460-3638-9.
^ Wilhelm Oncken (1890). «Das Zeitalter des Kaisers Wilhelm». Allgemeine Geschichte in Einzeldarstellungen (på tysk). Bind 2 (4. hovedavdeling, sjette del). Berlin: C.H. Beck. s. 191. ISBN 978-3-8460-3638-9.

Eksterne lenker

(en) Paris Commune – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Commune de Paris – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Litteratur

Butterworth, Alex (2010) The World That Never Was. A True Story of Dreamers, Schemers, Anarchists & Secret Agents Vintage Books ISBN 978-0-099-55192-8
Stewart Edwards: 'The Paris Commune 1871' (1971) ISBN 081296277X
George Douglas Howard Cole: 'Den sosialistiske tenkningens historie. Bind II. Marxismen og anarkismen* (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612102
Prosper Olivier Lissagaray: 'History of the Paris Commune of 1871' (1876/2007) ISBN 9780979181344 (Norsk oversettelse: Pariserkommunen 1871. ISBN 9788291612294.)

[1] Ludwig Reiners (1957). Bismarck gründet das Reich (på tysk). München: C.H. Beck. s. 495. ISBN 3-423-01574-8.

[2] Wilhelm Oncken (1890). «Das Zeitalter des Kaisers Wilhelm». Allgemeine Geschichte in Einzeldarstellungen (på tysk). Bind 2 (4. hovedavdeling, sjette del). Berlin: C.H. Beck. s. 353. ISBN 978-3-8460-3638-9.

[3] Wilhelm Oncken (1890). «Das Zeitalter des Kaisers Wilhelm». Allgemeine Geschichte in Einzeldarstellungen (på tysk). Bind 2 (4. hovedavdeling, sjette del). Berlin: C.H. Beck. s. 191. ISBN 978-3-8460-3638-9.

[1]

[2]

[3]