Pinsebevegelsen i Sverige

Pinsebevegelsen i Sverige (Pingströrelsen) hadde sin begynnelse i 1906, som en karismatisk vekkelse. Den var en del av den større pinsevekkelsen, som hadde sitt utspring i USA. Men den ble snart etablert som en bevegelse med flere menigheter over hele Sverige. I 2004 hadde pinsebevegelsen i Sverige omtrent 500 menigheter og ca. 90 000 medlemmer.^{[trenger referanse]}

Til å begynne med var den svenske pinsebevegelsen stemplet som sekt. Etterhvert ble sektstempelet borte, dette skjedde særlig på slutten av 1950-tallet og under den karismatiske vekkelsen på 1960 og 1970-tallet. I dag er pinsebevegelsen akseptert som et trossamfunn.

Bakgrunn

Åndsdåpen (dåpen i Den hellige ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet. Den 1. januar 1901 falt Den hellige ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham.

Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Den afroamerikanske pastoren William J. Seymour startet vekkelsesmøtene i april 1906 under navnet Apostolisk trosmisjon der tusener opplevde åndsdåpen. Pinsebevegelsen er en del av den større pinsevekkelsen.

Pinsevekkelsen skilte seg fra andre frikirker ved å vektlegge de åndelige nådegaver (åndelige gaver). Tungetale, som regnes som en kommunikasjon mellom Gud og mennesket (bønn i ånden). Navnet Pinsebevegelse kom naturlig, som følge av at tungetalen var sentral i pinsevekkelsen. Det var i den første pinsen, etter Jesus Kristus himmelfart, at Den hellige ånd falt på apostlene.^[1]

Pinsevekkelsen er blant verdens raskest voksende religiøse bevegelser og det er anslått at det er 600 millioner medlemmer i verden.^[2]

Historie

Pinsevekkelsen kom til Sverige med den svensk-amerikanske Andrew G. Johnson. Han var blant de første misjonærene som ble utsendt fra Azusa Street. Egentlig skulle han til Palestina, men havnet på sitt hjemsted Skövde hvor han begynte med møter i november 1906. I desember 1906, kom den norske metodistpresten Thomas Ball Barratt tilbake fra Amerika og begynte med vekkelsesmøter i Kristiania. Nyheten om pinsevekkelsen spredte seg raskt over hele Norge og Sverige, mye fordi den fikk mye negativ og positiv medieomtale. Mennesker strømmet til møtene for å oppleve vekkelsen på nært hold. Andrew G. Johnson og mange evangelister, særlig fra Örebromissionen, reiste rundt og holdt møter. Leder i Örebromissionen var John Ongman, mange av evangelistene i Örebromissionen, var kvinner, og ble kalt Ongmansystrar. Det ble etter hvert små sentrum for pinsevekkelsen i Skövde og Örebro.

Det neste sted vekkelsen fikk fotfeste var i Göteborg, med møter i Torghallen på Kungstorget. Her ble det første tidsskriftet utgitt, Glöd från altaret.

Fra 1911 ble sentrum for vekkelsen flyttet til Stockholm, med den unge baptist pastoren Lewi Pethrus som leder. I 1919 kom Kölingaredsdeklarasjonen, og pinsevekkelsen ble mer likt et trossamfunn med Filadelfiamenigheten i Stockholm som midtpunkt og pastor Lewi Pethrus som uoffisiell leder. Men til å begynne med var det ingen bevegelse, men en vekkelse, særlig blant baptister og metodister. Betania Adelöv ble etablert som menighet i 1907, året etter kom pinsemenigheter i Skärhamn og Luleå. Forholdet til andre baptistmenigheter var fortsatt godt, og mange av de nyetablerte menighetene kalte seg fortsatt baptistmenigheter. Mange steder var det ikke etableringer av menigheter, men heller bønnegrupper eller bønnefellesskap. I Skövde, hvor vekkelsen begynte ble det ikke noen menighet før i 1912. På vestkysten, ved Göteborg, ble det ikke etablert pinsemenigheter før enn på 1920-tallet.

Filadelfia Stockholm ble ledet av Lewi Pethrus fra 1911 til 1958. Men alt i 1913 kom det til et brudd med baptistsamfunnet i Sverige. Det var tolkning og lærespørsmål omkring nattverden som var grunnen. Noen mener at baptistsamfunnets grunn til bruddet var å bli kvitt den energiske Pethrus som leder. Etter bruddet opplevde baptistene en tilbakegang, mens pinsebevegelsen kom til å vokse.

Fra 1911 var Lewi Pethrus den svenske pinsebevegelsens «leder» helt til sin død i 1974. Sven Lidman har hatt stor betydning for pinsebevegelsen, helt til bruddet med Pethrus. Lidman ble medlem i Östermalms Fria Församling.

Pethrus etablerte eller hadde ideer til mange etableringer.

1912 – bokforlaget Filadelfia.
1915 – tidsskriftet Evangelii Härold.
1942 – Kaggeholms folkhögskola.
1945 – den kristne dagsavisen Dagen.
1955 – IBRA Radio, den svenske stats radiomonopol ble brutt.
1952 – Spar- och Kreditkassan (i dag: Samspar)
1964 – det politiske partiet, Kristen Demokratisk Samling (i dag: Kristdemokraterna).
1965 – Pingstmissionens U-landshjälp, (i dag: PMU InterLife)
1954 – Lewi Pethrus Stiftelse för Filantropisk verksamhet (LP-stiftelsen, i dag: LP-verksamheten) som har oppnådd gode resultat i behandlingen av rusmisbrukere.

Etter Pethrus' bortgang er tre folkhøgskoler etablert i Mariannelund, Viebäck og Dalkarlså. Bibelskolen ICBI i 1976, og TV-produksjonsselskapet TV Inter i 1983. I 1985, MissionsInstitutet PMU og i 1999, en høgskoleutdanning for pastorer Pingstförsamlingarnas Teologiska Seminarium (PTS).

På midten av 1980-tallet var pinsebevegelsen på sitt høydepunkt i Sverige med omtrent 100 000 medlemmer.

Hver menighet i bevegelsen har hatt stor frihet og vært svært selvstendige. Etter drapene 2004 i menigheten i Knutby, har bevegelsen sett nødvendigheten av en mer ordnet organisasjon. I 2001 ble riksföreningen Pingst - Fria Församlingar i Samverkan etablert, og pinsebevegelsen ble 2005 ett samfunn i tradisjonell betydning. I 2004 var de nesten 90 000 medlemmer i 485 menigheter, av disse var 251 organisert i Riksföreningen Pingst - fria församlingar i samverkan (Pingst FFS). Etter medlemstall er pinsebevegelsen det største frikirkelige samfunn i Sverige. De største menighetene er Filadelfia Stockholm, med ca. 6 200 medlemmer, Smyrna Göteborg med ca. 3 000 medlemmer, Pingstförsamlingen Jönköping med ca. 2 500 medlemmer og Sion Linköping med ca. 1 800 medlemmer.

Organisasjon

Pinsebevegelsen er et organisert samarbeid mellom selvstendige frikirkelige menigheter, en del av den større pinsevekkelsen. Helt til å begynne med var pinsebevegelsen og pinsevekkelsen to sider av samme sak. I dag er det etablert mange, litt ulike, retninger, menigheter og samfunn av «pinsevenner». Hver pinsemenighet (pinsekirke) er selvstendige kirkesamfunn (trossamfunn), og er ikke underlagt noen overordnet biskop, stiftelse eller organisasjon. Den lokale menighet har vanligvis egne prosjekter lokalt og internasjonalt. Men alle menigheter deltar frivillig i bevegelsens fellesforetak.

Medlemmer opptas i den lokale menighet gjennom dåpen (troende dåp), men det er fri adgang for ikke-døpte. Det er barnevelsignelse, dåp ved full neddykking i vann, på den døptes personlige bekjennelse av tro på Jesus Kristus. Menighetene utfører vielse og begravelse. Barne- og ungdomsarbeide er vanlig i de enkelte menigheter.

Økonomien kommer fra medlemmenes gaver og bidrag. Ledelse av den enkelte menighet kan være lokalt forskjellig, men består ofte av forstander, et eldsteråd og menighetens medlemmer (medlemsmøte). Den daglige ledelsen utgjøres av forstander og eldsterådet i fellesskap.

Møtene (gudstjenesten) kan foregå på forskjellige måter, men forbildet ligger hos gudstjenestepraksisen i den tidlige nytestamentlige menighet. Møtene preges av forkynnelse, et rikt musikkliv og bønn. Segertoner er pinsebevegelsens sangbok.

Pinsebevegelsen er kjent for sitt store misjonsengasjement og humanitære hjelpearbeid, særlig i den tredje verden. Hjelpearbeidet skjer i samarbeid med svenske SIDA.

Se også

Referanser

^ Bibelen: Apostlenes gjerninger 2. kapittel.
^ Johansen, O. 2007.

Litteratur

Johansen, Oddvar; Hagen, Kjell; Nyen, Astrid Neema; Kolbjørnsrud, Paul og Filberg, Trond. 2010. I all verden. Pinsemisjon i 100 år. PYM 100 år 1910-2010 (jubileumsskrift) De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM).
Johansen, Oddvar. 2007. Sterk vekst for pinsevekkelsen i 2006. Korsets Seier. 5. januar 2007 side 2-3.
Korsets Seier 2006 – 2007. Artikelserien: Pinsebevegelsen 100 år.

Eksterne lenker

Autoritetsdata

[1] Bibelen: Apostlenes gjerninger 2. kapittel.

[2] Johansen, O. 2007.

[1]

[2]