Ridderturnering

En ridderturnering var en konkurranseform mellom riddere i middelalderen og renessansen, særlig fra 12. til 16. århundre. Turneringene bestod av krigslignende leker hvor ridderne kunne vise sin dyktighet og sitt mot. Premiene kunne være verdifulle og man kunne vinne mye ære, men det var også fare forbundet med flere av grenene. Kostnadene var også store for deltagerne, og under turneringer ble formuer både vunnet og tapt.

Mêlée under ridderturnering, fra Codex Manasse.

Ved kong Hans' kroning i 1483 ble det avholdt en ridderturnering i København - en av de få gangene vi vet at en slik er blitt holdt i Norden.

Opphav

Krigsleker som en form for trening og oppvisning er kjent langt tilbake i tid, men formaliserte turneringer oppstod ikke før i det 11. århundre. I middelalderen fantes det myter om turneringenes opphav. En krønikeskriver i Tours på slutten av det 12. århundre skrev at baron Geoffroi de Preulli som døde i 1066, fant opp turneringer, mens Rüxners Thurnierbuch fra det 16. århundre forteller at Henrik I av Tyskland (919–936) skrev turneringsregler.

Det første dokumenterte tilfellet hvor ordet turnering brukes, er i en fredslov fra grev Balduin III av Hainaut, datert 1114. Den forteller at de som skulle holde freden i byen Valenciennes, hadde forlatt den for å delta i «spydsporter, turneringer og slikt». Den tidligste beretning som forteller om en gjenkjennelig turnering, uten å bruke dette ordet, kommer fra 1140, da presten Hermann av Tournai skrev sognekirkens historie. Han forteller at grev Henrik III av Brabant døde i Tournai i 1095. Fra denne tiden blir det stadig vanligere at turneringer omtales i kildene.

Konkurransens form

Den viktigste delen av turneringen var mêléet, en flerkamp der riddere delt i to grupper kjempet mot hverandre. Dysting, som for tilskuerne nok var det mest spektakulære, og som er det man i moderne tid mest forbinder med turneringer, var ikke hovedattraksjonen for deltagerne.

Standardformen for turneringer er kjent allerede fra 1160- og 1170-årene, særlig gjennom Life of William Marshal og Chrétien de Troyes' romanser. De kunne holdes til alle tider på året unntatt i fasten. Vanligvis ble de holdt på mandager og tirsdager, men man kunne bruke en hvilken som helst dag unntatt fredag og søndag. Stedet ble normalt annonsert to uker på forhånd. De meste kjente turneringsstedene var i det nordøstlige Frankrike, mellom Ressons-sur-Matz og Gournay-sur-Aronde nær Compiègne. Flere hundre riddere fra forskjellige europeiske land kunne komme for å delta.

Ridderne bodde i en eller to leire opprettet for dem. Selve turneringen foregikk på en slette utenfor leiren. Det ble satt opp tribuner for tilskuerne. Før starten av mêléet ble ridderne ofte delt inn i lag etter hvilken leir de bodde i, hvis det var to leire.

Kvelden før turneringen ble det holdt store fester av arrangørene, og noen dyster ble gjennomført som oppvisninger av riddernes talenter. På selve turneringsdagen paraderte begge sider og ropte sine krigsrop. Det var så dysting mellom to linjer av riddere. Særlig unge riddere som ikke hadde fått vist sine talenter tidligere, benyttet denne muligheten.

Midt på morgenen stilte ridderne seg opp i angrepsposisjon. På et signal red de mot hverandre med felte lanser, dersom dette inngikk i øvelsen. De som fortsatt var til hest etter det første sammenstøtet, snudde raskt og fant seg en motstander. Kampen gikk så over til en rekke mindre sammenstøt over et stort område; arenaen kunne være flere kvadratkilometer stor. Målet var først og fremst å ta motstanderne til fange og kreve løsepenger for dem. Kampen fortsatte til alle var utslitt, eller til mørket falt på. Hvis en side brøt sammen, kunne dysten avsluttes tidligere. Under kampen var det væpnede soldater til stede som man kunne søke tilflukt hos, dersom kampen kom ut av kontroll. Det ble gitt priser til beste ridder på begge sider, som ble delt ut på en bankett etter turneringen.

Våpen

Stridsklubber av forskjellige typer var vanlige våpen, i tillegg til sverd og dolker.

Det er uklart i hvor stor grad man brukte spesielle turneringsvåpen. Kilder viser at man opprinnelig brukte vanlige våpen, noe som må ha ført til stor fare for deltagerne. Innen midten av det 13. århundre må dette ha endret seg, slik at man begynte å ta i bruk sløve våpen. I dystingen begynte man å bruke butte lanser i stedet for spisse. Edvard I av England nedla i loven Statute of Arms fra 1292 forbud mot skarpe kniver og sverd. Hvis noen likevel medbrakte slike i dysten, ville de bli fratatt både hest og våpen.