Sanskrit

Sanskrit er et av de eldste språkene i den indoariske greina av den indoeuropeiske språkfamilien og skrives i dag normalt med skriftsystemet devanagari.

Sanskrit
संस्कृतम्
Brukt i		India
Antall brukere		2 212 (1971)
Lingvistisk klassifikasjon		Indoeuropeisk Indoiransk Indoarisk Sanskrit
Skriftsystem		devanagari, kannada-skriftsystem, Vatteluttu, śāradāskrift, Siddhaṃskrift, Nandinagari, Nāgarī
Offisiell status
Offisielt i		India (Uttarakhand)
Språkkoder
ISO 639-1		sa
ISO 639-2		san
ISO 639-3		san
Glottolog		sans1269
Wikipedia på sanskrit Sanskrit på Wiktionary

Sanskrit er et arkaisk språk. Dateringen av språkets alder, henger sammen med dateringen av de eldste vediske skriftene. De eldste delene av Rigveda er i så måte datert til mellom 1500 f.Kr. og 1000 f.Kr. En nøyaktig datering er vanskelig, fordi disse tekstene ble overlevert muntlig i flere hundre år før de ble nedskrevet.

Sanskrit er et klassisk kulturspråk og et liturgisk språk. Gjennom indisk historie har sanskrit hatt en betydningsfull rolle som medium for utbredelse av ideer og som bærer av høykultur. Hinduismens, deler av jainismens og mange av buddhismens hellige skrifter og filosofiske tekster er skrevet på sanskrit. Språket har også en omfattende sekulær litteratur med skuespill, poesi, eventyr og fagtekster. Gjennom buddhismens utbredelse ble sanskrit utbredt til Bakindia, de indiske øyer og Sentral-Asia, og ble et lingua franca for lærde, med en rolle som kan sammenlignes med latin i Europa.

Sanskrit deles inn i to tidsepoker, vedisk sanskrit fra 1500 f.Kr. til 500 f.Kr. og klassisk sanskrit fra 500 f.Kr. og fremover. I den vediske perioden snakker man videre om fem ulike tidsperioder eller dialekter. Klassisk sanskrit inndeles i fire dialekter. I tillegg benyttet den buddhistiske retningen mahāsāṃghika en egen sjargong kalt buddhistisk hybrid sanskrit fra det første århundre e.Kr. og fremover.

Sanskrit har hatt stor betydning for sammenlignende lingvistikk, og for utviklingen av moderne språkvitenskap overhodet. Mange moderne indiske språk nedstammer fra sanskrit. Ord med opphav i sanskrit utgjør omkring 50 % av vokabularet i moderne indoariske språk. Hindi og bengali bruker fortsatt sanskrit i nydannelse av ord.

Sanskrit ble i 2010 et av 22 offisielt anerkjente språkene i India, og et av Indias seks offisielle klassiske språk. Det er et offisielt språk i delstaten Uttarakhand, som har lovfestet skilting av stedsnavn, navn på regjeringens departementer og navn på embedsmenn på sanskrit, i et forsøk på å popularisere språket.

Etymologi

Ordet saṃskṛtaṃ i devanagariskriften

Sanskrit er idag navnet på et spesifikt språk innenfor den indoariske språkgruppen. Opprinnelig var det et sosiolingvistisk begrep og navnet på en dannet, kultivert og lærd tale. Det var en markør for sosial klasse. Det var en tale som stod i kontrast til dagligtalen blant folk flest, den såkalte prākrit som betyr «naturlig», «ordinær», eller «ikke kunstig», av roten prākṛta-. Sanskrit var «det kultiverte språket» som ble benyttet av de lærde i det gamle India til å skrive filosofiske eller vitenskapelige avhandlinger. Det ble også benyttet som liturgisk språk; det er noen ganger kalt dēva-bhāṣā, «det hellige språket» eller «språket til dēvaene (halvgudene eller englene)».

Ordet saṃskṛta- er et verbalsubstantiv som kan oversettes med «å sette sammen», «formet på en fullendt måte», «raffinert» eller «dyktig utformet». Det er avledet av roten saṃ(s)kar-, «å sette sammen», «arrangere», «forberede», hvor sam- betyr «sammen» (liksom det norske ordet sam- og samme) og (s)kar- betyr «å gjøre», «å lage». En fri oversettelse kan også være «grammatisk korrekt».

Denne betydningen kan selvsagt bare eksistere i avgrensede sosiale og kulturelle forhold. Saṃskṛta- gir nemlig bare mening i kontrast til prākrit, de «ordinære» eller «ikke-kunstige» språkene, og prākrit er en svært upresis benevnelse. For det første har sanskrit selv sin opprinnelse i dagligtale. For det andre omfatter «dagligtalen» mange ulike språk som fortjener å presiseres, deriblant pali og gāndhārī. Noen «prākriter» klassifiseres som middelindoariske språk, for å skille dem fra moderne «prākriter» som for eksempel hindustani, oriya, bengali og panjabi.

Indoeuropeisk språk

Utdypende artikler: Indoeuropeiske språk og Urindoeuropeisk

William Jones (1746–1794)

Sanskrit er en del av den indoariske språkfamilien. Disse språkene er indoeuropeiske, og har dermed felles utspring med de moderne indoeuropeiske språk og naturligvis de klassiske språkene latin og gammel gresk.

Studiet av sanskrit i den vestlige verden begynte på 1600-tallet. I 1651 ble diktsamlingen Śatakatraya («de tre århundrer»), av den indiske poeten Bhartṛhari fra det 5. århundre, oversatt til portugisisk. Studiene av sanskrit som ble gjennomført av språkforskerne Heinrich Roth (1620–1668) og Johann Ernst Hanxleden (1681–1731), ble av William Jones ansett som milepæler i oppdagelsen av den indoeuropeiske språkfamilien, og dermed også for grunnleggelsen av hele den moderne sammenlignende lingvistikk. I 1786 publiserte William Jones verket The Sanscrit Language hvor han hevdet at sanskrit, klassisk gresk og latin hadde et felles opphav, og at disse språkene videre var i slekt med gotisk, de keltiske språkene og persisk.

Den 2. februar 1786 holdt William Jones en tale for The Asiatic Society i Calcutta, hvor han uttrykte følgende:

Sanskritspråket er, hva som enn måtte være dets alder, av en vidunderlig struktur; mer perfekt enn gresk, rikere enn latin, og mer utsøkt raffinert enn noen av dem. Likevel bærer sanskrit et sterkere slektskap til dem begge, både i røttene til verb og i form av grammatikk, enn det som er mulig å skape ved tilfeldigheter; så sterkt er sannelig dette at ingen filolog kan undersøke dem alle tre, uten å måtte tro at de er utsprunget fra en felles kilde, som muligens ikke lenger eksisterer.

Slektskapet blir åpenbart når man sammenligner vokabularet i sanskrit, gresk, latin og gotisk, britisk, gammel walisisk. Nedenfor ser man en oversikt over likhetstrekk i tallordene 1-9 i de ulike språkene.

Ferdinand de Saussure (1857–1913)

Devanagari	Arabiske tall	Sanskrit	Latin	Gresk	Gotisk	Britisk	Gammel Walisisk
१	1	éka (एक)	unus	hen	áins	oinos	un
२	2	dvi (द्वि)	duo	dyo	twái	dau	dou
३	3	tīn (तीन) / trayas	tres	tria	þrija	tris	tri
४	4	catúr (चतुर्)	quattuor	tettara	fidwōr	petwar	petguar
५	5	pañca (पञ्च)	quinque	pente	fimf	pempe	pumpe
६	6	ṣáṣ (षष्)	sex	hex	saíhs	swexs	chwech
७	7	saptá (सप्त)	septem	hepta	sibun	sextan	saith
८	8	aṣṭá (अष्ट)	octo	okto	ahtáu	oxta	oith
९	9	náva (नव)	novem	ennea	niun	nowan	naw

Sanskritordet śūnya (शून्य, numerisk ०) er ikke direkte beslektet med latin og gresk. Det ble oversatt til arabisk som sifr (صفر), «ingenting». Fra arabisk kom det inn i latin som lånordet zefirum, og derifra inn i mange europeiske språk, som for eksempel fransk zéro, engelsk zero og norsk «siffer».

Andre eksempler er ordene for mor og far: mātṛ og pitṛ på sanskrit; mater og pater på latin og gammelgresk (μητηρ, πατηρ). Bror på sanskrit er bhratar (latin: frater, gresk: phrater), sønn er sunus, slange er sarpá (latin: serpens), konge er rājā (latin: regens), guder er deva (latin: divus, opphav til engelsk divine), okse på sanskrit er ukšan, og slik kunne William Jones finne flere tusen paralleller. Det klare og alderdommelige formsystemet til sanskrit gjorde det mulig å sammenligne andre grammatiske likheter mellom de tre språkene, og gjennom arbeidet til den sveitsiske forskeren Ferdinand de Saussure spilte dette en viktig rolle for utviklingen av språkvitenskapen.

Rudolf von Roth (1821-1895)

Den felles grammatiske grunnstruktur er påfallende: Det er tre kjønn, språket har kasus, tempora og modi. På sanskrit brukes alle de opprinnelig åtte indoeuropeiske kasus: nominativ, vokativ, akkusativ, instrumentalis, dativ, ablativ, genitiv og lokativ. I tillegg til singularis og pluralis (entall, flertall) har sanskrit også dualis (totall, som når to personer gjør noe).

Sammenligninger av deklinasjonen av substantiver gjorde det mulig for Ferdinand de Saussure å påvise distinkte særpreg i de tre språkene. Der hvor sanskrit hadde en s mellom vokalene, hadde latin en r, mens gresk ikke hadde noen konsontant. Det latinske substantiv genus viser ved sammenligning med gresk og sanskrit følgende:

Språk	Nominativ	Akkusativ	Ablativ	Nominativ	Akkusativ
	Singular			Plural
Latin	genus	generis	genere	genera	generum
Gresk	génos	géneos	génei	génea	géneōn
Sanskrit	ģanas	ģanasas	ģanasi	ģanassu	ģanasām

Den sofistikerte sanskrit-analysen av den indiske forfatteren Pāņini fra 5. århundre, og av andre gammelindiske grammatikere, lå til grunn for flere moderne sanskritgrammatikker. Dette gjelder den som professor William Dwight Whitney (1827–1894) ved Yale University publiserte i 1879, og grammatikken av Jacob Wackernagel (1853–1938) ved universitetet i Basel, som ble publisert i årene 1896–1954. En tredje betydningsfull sanskrit-grammatikk ble utgitt av den tyske indologen Otto von Böhtlingk (1815–1904) i samarbeid med grunnleggeren av vedisk filologi, Rudolph von Roth (1821–1895), ved universitetet i St. Petersburg i årene 1855–1875.

Indoarierne

Utdypende artikkel: Indoariske språk

Indoeuropeiske språk inndeles i kentumspråk (blå) og satemspråk (rød)

De nærmeste slektningene til sanskrit er de andre indoariske språkene i India og tilgrensende områder. Ut over dette er det de gamle iranske språkene gammelpersisk og avestisk som ligger nærmest. Sammen utgjør de indoariske og de iranske språkene en større språkgruppe kalt de indoiranske språk.

Som medlemmer av den indoeuropeiske språkfamilien stammer de indoariske språkene fra et antatt indoeuropeisk urspråk, som kan antas å ha blitt talt omkring 4000 f.Kr., på steppene i det som i dag er sørlige Russland. Fra den urindoeuropeiske befolkninga delte det seg en nomadisk folkegruppe som brukte benevnelsen «arier» (ārya, «edel») om seg selv, og som talte et forstadium til de indoiranske språkene. Etter å ha oppholdt seg en tid i Baktria, delte de seg omkring 2000 f.Kr. i en iransk og en indoarisk gren. Iranerne slo seg ned i det som i dag er nordlige og vestlige Iran 2000–1500 f.Kr. Indoarierne innvandra i flere bølger til den indiske halvøya, antageligvis rundt 1500 f.Kr. Kontakter mellom India og nordvest forklarer hvorfor både sanskrit, iranske språk, slavisk og det litauiske språk er satemspråk, mens de europeiske indoeuropeiske språkene i vest er kentumspråk. Det forklarer også finsk-ugriske ord i det indoiranske vokabular, og de rekonstruerte urindoeuropeiske ordene for flora og fauna.

De eldste kjente tekstene på sanskrit ble overleverte muntlig fra rundt 1500 f.Kr., før de ble nedskrevet rundt 500 f.Kr. De eldste bevarte indoariske tekstene er likevel ikke fra India, men fra Anatolia, hvor det eksisterte et indoarisk superstrat i det hurrittiske Mitanniriket i nordlige Mesopotamia og nordøstlige Syria. Der fantes det fra 1500 til 1200-tallet f.Kr. en herskende klasse som bar entydig indoariske navn og dyrka guder som Indra. I en lærebok i hesteskjøtsel, som mitannieren Kikkuli forfatta på 1400-tallet f.Kr. på hettitisk, finnes enkelte indoariske fagbegreper. Disse tidlige indoariske sporene i vestlige Asia forsvant sporløst etter Mitannirikets undergang.

Slaget ved Kurukshetra kan ha vært en intern krig mellom ulike ariske grupper. Illustrasjon fra Indias nasjonalepos Mahabharata.

Det finsk-ugriske substrat i sanskrit beviser kontakt mellom India og de uralske språkområdene i nord, hvordan dette enn skal fortolkes. I 1869 fremsatte den danske språkforskeren Vilhelm Thomsen en hypotese om en indouralsk språkfamilie. Hypotesen fikk ingen større støtte. Det er generell enighet om at de uralske og de indoeuropeiske språkene er adskilte språkfamilier, som ikke er genetisk beslektet. Lånordene er også tolket til støtte for teorien om den indoariske invasjon av India. Det bør derfor tilføyes at det også finnes et uralsk substrat i de ikke-indoeuropeiske indiske mundaspråkene og de dravidiske språkene, og at kontakten mellom India og de finsk-ugriske språkområder også var til stede uavhengig av indoeuropeerne.

De opprinnelige indoariere er forsøkt identifisert med Andronovokulturen på de sentralasiatiske steppene 2200-1600 f.kr. Denne kulturhorisonten, og da spesielt Yazkulturen, Oxus-siviliasjonen og det arkeologiske komplekset i Bactria–Margiana, er også blitt foreslått som hjemlandet til de opprinnelige talere av iranske språk. Andre kandidater er Gandhara gravkulturen, Grav H-kulturen og den gråmalte keramikk-kulturen. På slutten av 1700-tallet oppstod det også en teori om at sanskrit oppstod i India og vandret motsatt vei, nordover og vestover. Ut fra India teorien ble foreslått av den tyske poeten og filosofen Karl Wilhelm Friedrich von Schlegel, og hadde støttespillere blant skikkelser som Voltaire og Immanuel Kant. Teorien forutsetter at Induskulturen som florerte i Indusdalen i perioden 3300–1300 f.Kr., var en indoeuropéisk kultur. Denne teorien har liten støtte idag. Indusskriften er ennå ikke dechiffrert, og det såkalte harappaspråket i det gamle Harappa, Mohenjo-Daro og de andre byene, er ennå ikke identifisert.

Forsøk på å knytte talende av de indoariske språkene til spesifikke genetiske kjennetegn for indoeuropeere, har ikke lyktes. Både indoarisk og dravidisk talende indere synes å nedstamme fra en felles sentralasiatisk folkegruppe som er mer beslektet med den asiatiske enn den europeiske befolkningen, og minst beslektet med den afrikanske. Et genetisk studium som ble publisert i 2001, tok for seg mitokondrielt DNA (mtDNA), Y-kromosomer og autosomale variasjoner både hos indoarisk og dravidisk talende indere. Det ble funnet en haplogruppe M som kjennetegner de mennesker som emigrerte fra det sentrale Asia til Sørøst-Asia og Australia. Haplogruppen er distinkt fra andre asiatiske folkeslag og indikerer en egen undergruppe kalt haplogruppe M3. Koalesens-estimater plasserer denne i alderen 48,000 ± 1500 år, og antyder at det spesifikke indiske mtDNA splittet seg fra proto-asiatiske forfedre mot slutten av pleistocen.

Dette forteller oss at slektskapet mellom språk ikke behøver å følge folkevandringer. Uansett må den gamle teorien om en indoarisk invasjon av det ikke-indoeuropeiske India revideres, ettersom den mangler arkeologiske bevis. Induskulturen kjenntegnes tvert imot av kontinuitet. Sanskrit eller dets forgjenger kan ha forplantet seg på en mer fredelig måte til India gjennom handel og kulturelle impulser uten at noen dramatisk krigersk invasjon endevendte den forutgående kulturen og dens språk. Krigen mellom de ti konger (dāśarājñá), som omtales i Rigveda (Mandala 7, hymnene 18, 33 og 83.4-8) kan ha vært en intern krig mellom ulike indoariske grupper. Det samme gjelder kurukshetrakrigen som er temaet for Indias nasjonale epos Mahabharata. Den er lokalisert til den moderne delstaten Haryana mellom kauravaene og pandavaene, som var to fraksjoner av kurustammen.

Indoariernes fiender under deres vandringer er i Rigveda kalt dāsa (दास); de er gjerne identifisert med ikke-indoeuropeiske folk som indoarierne la under seg. En alternativ forklaring av den finske indologen Asko Parpola, er at dāsa opprinnelig var et navn på indoiranske folk innenfor Oxuskulturen. Sanskrit dasyus kan være beslektet med persisk dahyu, som betyr stamme, provins eller distrikt; på gresk ble dette des-potes som tilsvarer norsk despot. Sanskrit dāsa kan ha tilsvart persisk daha, kjent blant gresk-romerske forfattere som dahae og daai, og som trolig var en iransk stamme. Dahistan øst for Det kaspiske hav er også oppkalt etter daha, en stamme i Margiana. På khotanesisk betyr dasa menneske. Iranerne og indoarierne snudde på betydningen av hverandres begreper. Sanskrit deva som betyr gud, guddommelig (jmf engelsk divine), ble hos perserne til daeva eller demoner, demonisk. På samme måte ble de indoariske demonene asura hos de iransktalene kalt ahura, som er et positivt ladet ord.

Historie

Manuskriptside fra Rigveda fra begynnelsen av 1800-tallet, skrevet med devanagari-skrift (Eames Collection, Chicago, no. 1956, Newberry Library, Chicago, ORMS 960).

Vedisk sanskrit

Utdypende artikkel: Vedisk sanskrit

Den eldste identifiserte sanskrit-teksten er Rigveda (ऋग्वेद; «versenes eller hymnenes viten»), en samling hymner som sannsynligvis nådde sin nåværende form mellom 1500 og 1000 f.Kr. Språket i Rigveda og andre tekster fra perioden kalles vedisk eller vedisk sanskrit og er mer arkaisk enn den senere utviklingen klassisk sanskrit. Vedisk sanskrit skiller seg fra klassisk sanskrit på enkelte områder innenfor fonologi, vokabular, grammatikk og syntaks. Vedisk sanskrit skiller seg også ut med et substrat fra kilder som ikke er indoeuropeiske, identifisert som dravidiske språk og munda-språk.

Vedisk sanskrit gjennomgikk likevel en språklig utvikling i løpet av de omkring tusen årene språket var i bruk. Fem kronologisk distinkte dialektfaser i språket kan identifiseres, og gjenspeiler ulike tidsepoker i Indias litteraturhistorie.

Rigvedisk sanskrit utgjør den første fasen og inneholder mange indoiranske elementer, både i språk og innhold, som ikke er til stede i andre vediske tekster. Språket står gammelpersisk og avestisk meget nær. Et par ord i vokabularet kan også være beslektet med sumerisk i form av et substrat, og er av noen tolket som etterlatenskaper av harappaspråket i den gamle Induskulturen. Dette gjelder det sumeriske ordet meluhha, som kan være beslektet med sanskrit mleccha. Sanskritprofessoren Michael Witzel har foreslått at det sumeriske ordet GIŠšimmar (en type trær) har sammenheng med de Rigvediske ordene śimbala og śalmali, som også er navn på trær.

Rigvedisk hadde et tonelag, som skilte det fra enstavelsestoner i klassisk sanskrit. Vi finner tonelag i mange språk. Tonelaget i sørøstnorsk versus enstavelsestoner i nordnorsk er et illustrerende eksempel i våre mer hjemlige breddegrader. Den vediske aksent er av sanskrit-grammatikere delt inn i de tre faser udātta «hevet», anudātta «ikke hevet», og svarita «fallende». Udātta tilsvarer den nedarvede proto-indoeuropeiske aksent, slik den er rekonstruert innenfor det proto-indoeuropeiske urspråket. I translitterasjoner er udātta vanligvis markert med en akutt aksent, mens anudātta (gravis) og udātta (cirkumfleks) er umarkerte. I den første pada av Rigveda finnes åtte toner i translitterasjonen:

agnim īļe purohitam

Jeg lovpriser Agni, ypperstepresten.

som har intoneringen

A-U-S-A-A-U-S-A (A=anudātta, U=udātta, S=svarita) eller ikonisk fremstilt:

_¯\__¯\_

I de senere uttaler av vedisk sanskrit er antallet ord med den uavhengige svarita-vokalen på korte vokaler såpass marginale, at vi ikke lenger snakker om noe typisk tonespråk.

Mantraspråket utgjør neste fase, og omfatter både mantra- og prosaspråket i Atharvaveda, Khilani, Samaveda (hvorav 75 mantraer ikke finnes i Rigveda), og mantraene i Yajurveda. Det Rigvediske ordet viśva som betyr «all» eller «alt-», er endret til sarva, og Rigvedisk kṛno-, «å gjøre eller lage», er endret til kuru-, som senere ble kar- i klassisk sanskrit. Denne perioden tilsvarer kongedømmet kuru i det nordlige India og samsvarer arkeologisk med den svart- og rødmalte keramikk-kulturen fra det 12. til det 9. århundre f.Kr. På denne tiden opptrer jern i det vestlige India, og omtales i Atharaveda som tilsynekomsten av śyāma ayas, «det sorte metallet».

Samhita-prosaen fra 1100 f.Kr. til 800 f.Kr. markerer begynnelsen på samlingen av den vediske kanon. Denne fasen preges blant annet av opphøret av injunktiv og grammatiske modi av aorist. Kommentarene til «den sorte» Yajurveda tilhører denne perioden.

Brahmana-prosaen fra 900 f.Kr. til 600 f.Kr. er fjerde fase i språkets utvikling. Den omfatter brahmanaene, kommentarer til de fire Vedatekstene, så vel som āraṇyakas og de eldste av upanishadene – bṛhadāraṇyaka upanishad, chāndogya upanishad og jaiminiya upanishad brahmana.

Sūtra-språket utgjør den femte og siste fasen av Vedisk sanskrit og fører frem til omkring 500 f.Kr. Denne fasen omfatter śrauta sutras, grhya sutras, katha upanishad og maitrayaniya upanishad. Dharma sutras, shulba sutras og de resterende upanishadene er post-vediske og tilhører den klassiske perioden.

Omkring 500 f.Kr. bidro både kulturelle, politiske og språklige faktorer til slutten på den vediske perioden. Utformingen av det vediske ritualet nådde sitt høydepunkt, og samtidig oppstod det nye bevegelser i det indiske samfunnet. Vedanta og buddhismen vokste frem, og i sine tekster benyttet de seg hovedsakelig av det folkelige målet pali, i stedet for sanskrit. Dareios I av Persia invaderer Indusdalen og det politiske senter for de indoariske kongedømmene ble forflyttet østover til det nordindiske lavlandet. På denne tiden ordnet også grammatikeren Pāṇini grammatikken til det som er kjent som klassisk sanskrit.

Klassisk sanskrit

Utdypende artikkel: Panini

Sannsynligvis en gang på 400-tallet f.Kr. i det nordvestlige India, analyserte og fastsatte grammatikeren Pāņini det som da ble kalt korrekt (saṃskṛta) tale. Denne korrekte eller dannede talen stod i kontrast til det som var den vanlige (prākṛta) talen til folk flest på den tiden. Sanskrit var mer konservativ enn dagligtalen og lå nærmere opp til språket i de hellige tekstene (vedaene). Omkring det 8. eller 7. århundre f.Kr., i den indiske jernalderen, utformet Śākaṭāyana en tapt grammatikk som refereres til av Pāṇini. Selv om arbeidet til Pāṇini må ha vært basert på kjennskap til en lang grammatisk tradisjon, finnes det ingen andre gjenlevende tekster med liknende innhold fra tiden før Pāṇini. Grunnen kan være at det senere ikke ble oppfattet som nødvendig å bevare tekstene til andre grammatikere, siden Pāṇini hadde formulert det hele så fullkomment i sitt verk Aṣṭādhyāyī («åtte kapitler»).

Det er bevart én tekst om grammatikk fra tiden før Pāṇini. Yāska (5. eller 6. århundre f.Kr.) forfattet en avhandling om etymologi, ordklasser, og semantikk under tittelen Nirukta. En annen forfatter som vi ikke vet noe om, ikke en gang når han levde, var Pingala, som forfattet den tidligst kjente avhandlingen på sanskrit om prodosi. Pingala er også kjent for den første kjente beskrivelsen av det binære tallsystemet. Pāņini ble uansett den autoriteten som alle de som fulgte etter måtte forholde seg til. Sanskrit som følger reglene i Aṣṭādhyāyī, kalles klassisk sanskrit.

Gautama Buddha talte en folkelig dialekt som ligger pali nær. De hellige tekstene til theravada er derfor skrevet i pali. Andre skoler benyttet likevel sanskrit og buddhistisk hybrid sanskrit

Omkring 200 f.kr. forfattet Patañjali en kommentar til utvalgte regler i Pāņinis grammatikk under tittelen Mahābhāṣya. Grammatikken understreker språkets status som høykulturspråk som i sosiolingvistisk henseende stod hevet over dagligtalen. Patañjali benyttet nemlig betegnelsen apabhraṃśa, «fordervet språk», om enkelte dialekter i Nord-India som ikke fulgte de grammatiske normene til sanskrit. I Kāvyālankāra av Namisādhu, heter det likeledes at prākrtameva apabhraṃśa, «apabhraṃśa er intet annet enn prākrit». I Jabdārthacintāmañi er apabhraṃśa definert som ugrammatisk, bygdespråk eller vulgært språk. Apabhraṃśa var altså opprinnelig et skjellsord, men kom senere til å bli benyttet om en gruppe indoariske språk. Omkring det 2. århundre e. Kr. skrev også den indiske matematikeren Kātyāyana en avhandling kalt Varttika, hvor han utdypet enkelte deler av Pāṇini's grammatikk. I det 6. århundre e.Kr. skrev Virahanka et verk om prosodi som også inngår i den grammatiske tradisjonen.

Mens dagligspråket i Nord-India gradvis utviklet seg, forble de formelle rammene for høystatusspråket de samme. Dette høystatusspråket ble stadig viktigere i rollen som lingua franca for de lærde; i løpet av de første århundrene e.Kr. hadde sanskrit blitt det eneste aksepterte språket til bruk i administrasjon og akademisk kommunikasjon i India. Den økende avstanden til dagligtalen gjorde at sanskrit etter hvert ble mer som et nært beslektet fremmedspråk som måtte mestres, enn en dannet versjon av språket til vanlige folk. For grupper som hadde et språk av annet opphav enn det indoeuropeiske, for eksempel dravidisk, ble selvsagt sanskrit på alle måter et fremmedspråk.

Dialekter av klassisk sanskrit

Liksom vedisk sanskrit endret seg over tid, gjennomgikk også klassisk sanskrit sin egen utvikling. Den aktive bruken av språket i høyere kretser holdt det levende, slik at det også forandret seg innenfor sine fastlagte rammer. Da hofflitteraturen på sanskrit nådde et høydepunkt under Guptadynastiet i perioden 320–497 e.Kr., hadde omfattende bruk av passivkonstruksjoner, partisipper som erstatning for verb, og lange komposita i stedet for setninger, gitt språket en helt annen karakter enn på Pāņinis tid – selv om de formelle «byggesteinene» var de samme.

Den indiske filologen Bholanath Tiwari har identifisert fire dialekter av klassisk sanskrit:

• paścimottarī eller nordvestlig sanskrit, også kalt nordlig og vestlig sanskrit
• madhyadeśī eller sanskrit i det sentrale India
• pūrvi eller østlig sanskrit
• dakṣiṇī eller sørlig sanskrit

Forløperne til de tre første dialektene er omtalt i brahmanaene. I kauṣītaki brāhmaṇa 7.6 omtales forløperen til nordvestlig sanskrit som den reneste av de tre. Den fjerde dialekten er den yngste og oppstod i sør i den klassiske perioden.

Liturgisk språk og lingua franca

Utdypende artikler: Sanskritlitteratur og Buddhistisk hybrid sanskrit

I den klassiske perioden fortsatte sanskrit å være et liturgisk språk innenfor hinduismen. Hinduer betrakter språket som et hellig urspråk og bruker mantraer og bønner på sanskrit i religiøse ritualer. Blant tekstene fra denne perioden finner vi mange sutraer og de fleste av upanishadene. De 18 puranaene hører hjemme i denne perioden. Den enkelte purana kan variere i omfang fra mellom 9 000 og 81 000 vers. Det er anslått at en samlet utgave ville utgjøre 500 bind. De to store indiske eposene Mahabharata i 100 000 vers og Ramayana i 24 000 vers er også skrevet i klassisk sanskrit. Andre eksempler på tekster er āgamaer, stotraer (hymner), Dharmashastra, Yoga-vasistha, og en rekke eksegeser av hinduistiske kommentatorer, hvorav en av de notable er Shankara fra omkring 500 e.Kr.

Krishna danser over den overvunnede Kaliya Naag i elven Yamuna. Manuskript av Bhagavata Purana, ca. 1640

Buddhismens utbredelse gjorde sanskrit til et universalspråk i India, Tibet, Sentral-Asia og Kina. Her en kinesisk sutra fra det 5. århundre ved Bibliothèque nationale de France, Département des Manuscrits, division orientale, Pelliot chinois 4504

Buddhismen oppstod som et motbevegelse til hinduismen omkring den tiden vedisk sanskrit opphørte som litterært språk. Theravada-retningens kanon (tipitāka) er skrevet i det folkelige målet pali, men det fantes andre skoler innenfor buddhismen som benyttet sanskrit. Dette gjelder skolene mahāsāṃghika, sarvāstivāda og ikke minst mahayāna-skolen; de sistnevntes hellige tekster begynte å dukke opp i tidsrommet fra 100 f.Kr. til 100 e.Kr. På bakgrunn av lingvistiske bevis, daterte den anglo-tyske orientalisten Edward Conze de eldste delene av Ratnaguṇasaṁcayagāthā til 100 f.kr. Også jainismens kanon er primært skrevet på folkelige dialekter, men det finnes jainistiske eksegeser på sanskrit.

Fra det første århundre og fremover ble flere tusen buddhistiske hellige tekster oversatt til tibetansk og kinesisk. Sanskrit ble et lingua franca for lærde, ikke bare i de høyere samfunnslag i India, men også over landegrensene. Buddhistiske tekster ble overlevert på sanskrit i Bengal; der ble for eksempel et signert sanskrit-manuskript av Gaņdhavyū sūtra, fra kong Sivarka Devra av Odra (Orissa), bragt til Kinas Keiser Dezong av Tang etter en sjøreise i året 794. Originalmanuskriptet kom fra de buddhistiske templene i Lalitgiri, som ble bygd i det første århundre e.Kr. Språket florerte også på de indiske øyer og Sentral-Asia. Den tidlige skolen sarvāstivāda hadde en kanon skrevet i ren sanskrit, og den var delaktig i buddhismens utbredelse i det sentrale Asia. Fra de sentralasiatiske statene Kushan, Turfan, Kashgar, Dunhuang med flere, ble en rekke sentrale mahāyāna-tekster oversatt til kinesisk. Rollen som lingua franca blant lærde i høyere samfunnsklasser har sanskrit til en viss grad beholdt fram til i dag.

Nyanseringer av synet på buddhismens middelindoariske idiom

Utdypende artikkel: Gandhari

«Indisk språk» var for mange kinesiske oversettere ensbetydende med sanskrit, og slik var det også for de som satte sammen den tibetanske buddhistiske kanonen. Den tibetanske utgaven av hjertesutraen innledes for eksempel med setningen: «I det indiske språk: ārya ganapati hridāya, i det tibetanske språk: phagpa tsogdagpo’i zung». Dette er standard i tibetanske oversettelser, og det er underforstått at «indisk språk» var sanskrit.

Tidlig på 1930-tallet analyserte orientalistene Friedrich Weller og Ernst Waldschmidt 36 transkripsjoner av den 15. sutra av Dīrghāgama, som ble oversatt til kinesisk av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. under tittelen Cháng āhán jīng (長阿含經). De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte Dàhuì jīng (大會經), den kinesiske oversettelsen av den 19. sutra av Dīrghāgama. Språket ble plassert i samme kategori som i Dhammapada fra Gandhara. Andre orientalister og sinologer gjorde lignende oppdagelser. Den kinesiske oversettelsen av Dharmaguptakavinaya, Ssŭ-fen lü (四分律), refererer til messingen av arapacana-formularet, og dets rekkefølge i stavelsene er gāndhāri skrevet i Kharoṣṭhī. I 1962 fremsatte orientalisten Harold Walter Bailey «Gandharihypotesen». Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av Bailey døpt gāndhāri, og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prakrit.

Ruinene etter universitetet i Nālandā

Gandharihypotesen utropte gāndhāri til buddhismens lingua franca i de første århundrene av vår tidsregning, og ble støttet av orientalister som John Brough og Franz Bernhard. Baily påviste at gāndhāri har påvirket khotanesisk og tokarisk, og det finnes også elementer av gāndhāri i partisk og sogdisk. I årene 1993–1995 kom det for dagen restene av en buddhistisk tekstsamling skrevet i gāndhāri i det nåværende Afghanistan. De eldste av disse tekstene hadde tilhørt den tidlige skolen dharmaguptaka, og stammet trolig fra et kloster i Nagarāhāra. Også de administrative tekstene i det gamle kongedømmet Shànshàn ble skrevet på gāndhāri. Det mangler beviser for at gāndhāri var et «universalspråk» i Sentral-Asia, på linje med sanskrit, men vi tvinges til å nyansere bildet av det idiom som lå til grunn for de tidligste kinesiske og tibetanske oversettelsene.

Krishna og sin elskede Rada. Illustrasjon fra det poetiske diktet Gitagovinda fra 1200-tallet

Buddhistisk hybrid sanskrit

Utdypende artikkel: Buddhistisk hybrid sanskrit

Tekster fra den tidlige skolen mahāsāṃghika benyttet en buddhistisk hybrid sanskrit. I stedet for å omarbeide og oversette ordene fra pāli og andre språk til sanskrit, har forfatterne forandret de fonetiske formene til sanskrit-former, mens den underliggende prākrit-grammatikken er bevart. Et eksempel er prākrit bhikkhussa, som er possessiv entall for bhikkhu, og et kognat med sanskrit bhikṣu, «buddhistisk munk». I stedet for å konvertere dette til den grammatisk korrekte sanskrit-formen bhikṣoḥ, har forfatterne konsekvent endret dette til bhikṣusya. Et annet eksempel er sanskrit-originalen av Lotussutraen, saddharmapuṇḍarīkasūtram, som lå til grunn for Kerns oversettelse i 1884. Det tekniske begrepet ātmabhāva, som også opptrer i śvetāśvatara upanishad 1.2, er fonetisk ekvivalent med pāli attabhāva. Mange ord og begreper i Lalitavistarasutraen, såvel som i den omfattende prajñāpāramitālitteraturen, er unaturlige i henhold til sanskritgrammatikken til Pāṇini, men gir mening i en pali-kontekst.

Universitetet i Nālandā

I året 427 e.Kr. ble universitetet i Nālandā et buddhistisk læresenter, og dets bibliotek ble etterhvert den mest berømte samling av buddhistiske tekster i sin tid. Biblioteket hadde tre bygninger som var ni etasjer høye: «juvelenes sjø» (ratnasagara), «juvelenes hav» (ratnodadhi) og «juvelenes fryd» (ratnarañjaka). I året 1197 ble det rasert av tyrkiske muslimer under ledelse av Bakhtiyar Khalji. Boksamlingen ble sagt å omfatte flere hundre tusen bind, og skal ha brent i tre måneder etter at mamelukkene satte fyr på den, ødela klostrene og drev munkene på flukt. Også fire andre læresteder ble ødelagt på omtrent samme tid, i Jagaddala, Odantapuri, Somapura og Vikramaśila. For studerende av sanskrit og andre indoariske språk, gir denne kulturelle katastrofen en av forklaringene på hvorfor de indiske originaltekstene til så mange tibetanske og kinesiske oversettelser er gått tapt.

Sanskrit-tekster om indisk dans går mer enn 2000 år tilbake i tid

Indiske eventyr på sanskrit ble oversatt både til persisk, syrisk og arabisk, og påvirket Tusen og en natt. Side fra en arabisk oversettelse av eventyrsamlingen Panchatantra, datert år 1210. Kråkenes konge har møte med sine politiske rådgivere.

Bærer av filosofi, vitenskap og høykultur

Sanskrit ble ikke bare brukt til å produsere religiøse tekster. Det gamle India var også opptatt av filosofi. Det finnes en rik litteratur innenfor de seks filosofiske skolene (ṣad-darśana) Nyāya (logikk), Vaiśeṣika (atomisme), Sāṃkhya (metafysikk), Yoga, Purva Mīmāṃsā (semiotikk og språkfilosofi) og Vedanta.

Det finnes også annen sekulær litteratur på sanskrit. Vedāṅga-tekstene omhandler blant annet fonetikk, grammatikk, etymologi, metrikk og astronomi. Arthaśāstra fra omkring 300 f.Kr., omhandler offentlig forvaltning, økonomisk politikk og militær strategi. Manus lover er en lovtekst fra perioden 200 f.Kr. til 200 e.Kr.

Også skuespill, dansedrama, poesi og eventyr har sin plass i den klassiske perioden. Skuespill utviklet seg allerede da Śudraka skrev verket mṛcchakatika («den lille leirvognen»), vīṇāvāsavadattakathā og en kort enakts monolog (bhana) med tittelen padmaprabhritaka. Den norske indologen Sten Konow (1867–1948) identifiserte han som Abhiraprinsen Sivadatta. Han selv, eller hans sønn Īśvarasena, styrtet den siste regenten av Andhradynastiet og grunnla tidsregningen Cedi i året 248-249 e.Kr. Nātyaśāstra («teaterets vitenskap») fra mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr., beskriver alle essensielle elementer i et dansedrama. Av dramatikere kan nevnes Kālidāsa, Bhāsa og Aśvaghoṣa.

Det finnes en rik poesi på sanskrit, og deler av denne poesien må kunne sies å tilhøre verdenslitteraturen. Diktsamlingen Śatakatraya («de tre århundrer») fra det 5. århundre er allerede nevnt. Den ble oversatt til portugisisk allerede i 1651. I 1792 publiserte William Jones en engelsk oversettelse av Gitagovinda, skrevet av poeten Jayadeva fra omkring år 1200. Gitagovinda er oversatt til mange språk og regnes som et av de vakreste eksemplene på sanskritpoesi.

Eventyr på sanskrit har en spesiell stil, der mindre eventyr innflettes innenfor rammeverket av det enkelte eventyr. Denne stilen fant veien inn i persisk og arabisk litteratur, og øvde innflytelse på eventyrsamlinger som Tusen og en natt. De to viktigste eventyrsamlingene på sanskrit er Panchatantra og Hitopadesha.

Språkets tilbakegang

Flere sosiolingvistiske studier konkluderer med at sanskrit som idiom nærmest er utdødd. Sanskritforskeren Sheldon Pollock har sammenlignet skjebnen til sanskrit med latin:

Begge døde ut langsomt, først som et middel for litterære uttrykk, mens de over en mye lengre tidsperiode beholdt sin betydning blant lærde, med deres krav på å representere universalisme. Begge var gjenstand for periodiske fornyelser og tvungne gjenfødsler, noen ganger i forbindelse med en politikk med aspirasjoner ut over lokale forhold ... På samme vis ... ble de begge stadig mer eksklusivt assosiert med de snevre rammene av religion og presteskap, på tross av århundrer med sekulær bruk innenfor estetikken.

Tilbakegangen til sanskrit som litterært og politisk medium skyldtes trolig svekkelsen av de politiske institusjonene som støttet det, og den økte konkurransen fra muntlige dialekter som søkte etter en litterær og kulturell verdighet. Det var regionale variasjoner i makten bak dialekt-bevegelsene og sanskrit gikk tilbake med ulikt tempo på ulike steder av det indiske subkontinentet. I Kashmir ble kasjmiri benyttet side om side med sanskrit som litterært språk etter det 13. århundre. Verker som ble skrevet på sanskrit i Vijayanagarariket ble ikke utbredt utenfor deres egne geografiske rammer og tidsepoker. I motsetning til sanskrit, florerte kannada og telugu.

På tross av den økende litterære bruken av muntlige språk, fortsatte sanskrit å bli brukt innenfor den litterære kulturen i India. De som kunne lese de muntlige språkene, kunne også lese sanskrit. Sanskrit ble likevel ikke lenger brukt til å uttrykke nye, sosialt legemeliggjorte idéer. Bruken bestod i repetisjoner av idéer som var utformet tidligere, og enhver kreativitet ble redusert til religiøse hymner og vers. Et nevneverdig unntak var en kommentar til Mahabharata fra 1600-tallet av Nīlakaṇṭha Caturdhara.

Forsøk på fornyelse

Orientalistene Jürgen Hanneder og Brian Hatcher er uenige i karakteristikken av sanskrit som et dødt språk:

På det offentlige plan er utsagnet om at sanskrit er et dødt språk misvisende, for sanskrit er helt innlysende ikke så dødt som andre døde språk, og det faktum at det snakkes, skrives og leses vil trolig overbevise de fleste om at det kan ikke være et dødt språk i den mest utbredte bruken av ordet. Pollocks' idé om «døden til sanskrit» forblir i dette uklare området mellom academia og folkemeningen når han sier at «de fleste observatører ville være enige i ... at sanskrit er død.

Det har blitt påpekt at moderne verker på sanskrit enten har blitt oversett eller avvist som «moderne». Siden 1967 har Sahitya Akademi tildelt en litteraturpris for det beste verket i sanskrit, skrevet i det aktuelle året. I 2009 ble Satyavrat Shastri den første sanskrit-forfatteren som vant Jnanpith-prisen, Indias høyeste litteraturpris.

Sanskrit benyttes fortsatt som morsmål av en liten minoritet i India. De siste folketellingene oppgir følgende tall:

År	Antall talende
1971	2 212
1981	6 106
1991	49 736
2001	14 135

Sanskrit er valgfag i den indiske grunnskolen

Siden 1990-tallet har det blitt gjort flere bestrebelser etter å fornye sanskrit som et talt språk. Flere organisasjoner, deriblant Samskrta Bharati har organisert workshops for å popularisere språket. Den 27. desember 2009 ble sanskrit et offisielt andrespråk i delstaten Uttarakhand, og den lokale regjeringen lovfestet skilting av stedsnavn, navn på regjeringens departementer og navn på embedsmenn på sanskrit. I 2010 ble det nedfelt i Indias grunnlov som et av landets 22 offisielle språk.

Skolestyret i den indiske grunnskolen (CBSE) har gjort sanskrit til et valgfritt tredje-språk i 5. til 8. klasse. Dette gjelder også de fleste skoler som avholder eksamenen ICSE i 10. klasse, særlig i delstater med hindi som offisielt språk.

India har én dagsavis på sanskrit, Sudharma, som har blitt utgitt siden 1970. Siden 1974 har All India Radio hatt en kort nyhetssending på sanskrit.

I følgende landsbyer har innbyggerne i alle kaster sanskrit som morsmål:

• Mattur i Karnataka
• Jihiri i distriktet Rajgadh, Madhya Pradesh
• Ganoda i distriktet Banswada, Rajasthan
• Bawali i distriktet Bagapat, Uttar Pradesh
• Mohad i distriktet Narasinhpur, Madhya Pradesh

Innflytelse på andre språk

Buddhismens utbredelse bragte lånord fra sanskrit til språk i Sørøst-Asia, Indonesia og Filippinene. Her to munker fra Thailand.

Sanskrit har hatt stor innflytelse på andre indiske språk gjennom sitt vokabular og sin grammatikk. Hindi, som er Indias offisielle språk på nasjonalt nivå, er en avart av khariboli som har hentet mange ord fra sanskrit. Alle moderne indoariske språk, såvel som dravidiske språk og munda-språkene, har hentet mange lånord enten direkte fra sanskrit (tatsama ord) eller indirekte via middelindoariske språk (tadbhava ord) Ord med opphav i sanskrit er anslått å utgjøre omkring 50 % av ordforrådet i moderne indoariske språk og de litterære dravidiske språkene telugu, malayalam og kannada.

Av moderne indiske språk er hindi og urdu påvirket av arabisk og persisk, mens nepali, bengali, assamesisk, konkani og marathi fortsatt har et vokabular fra sanskrit og prakrit som sin basis. Gjennom de buddhistiske sūtraene kom det også inn lånord fra sanskrit i kinesisk. Det kinesiske ordet chànà (剎那) ble for eksempel lånt fra sanskrit kṣana (क्षन), «øyeblikkets tidsperiode». Gjennom buddhismens utbredelse ble en rekke ord fra sanskrit og beslektede språk adoptert av de sinotibetansk talende naboene i nord.

Thai inneholder mange lånord fra sanskrit. Disse blir transkribert med thai-skrift, som gjør at ordene blir gjengitt tro til uttalen på sanskrit, men siden slike ord leses med uttalereglene for thai, høres de gjerne svært annerledes ut enn på originalspråket. Rāvana, den mytiske keiseren av Sri Lanka i eposet Ramayana, kalles Daṣakaṇṭh, «på ti nakker», og dette transkriberes som ทศกัณฐ์ (som representerer de indiske lydene d-ṣ-kaṇ-ṭh), men det uttales Thotsakan (ṭh er angitt som stum).

Mange lånord fra sanskrit finnes i tradisjonell malayisk, moderne indonesisk, og filippinske språk. Gammel javanesisk, og i en mindre grad, khmer og vietnamesisk, inneholder sinifiserte lånord fra sanskrit.

Indias nasjonalhymne Jana Gana Mana er skrevet i en litterær form for bengali kalt sadhu bhasha, og inneholder flere ord fra sanskrit. Indias nasjonalsang Vande Mataram var opprinnelig et dikt skrevet av Bankim Chandra Chattopadhyay, og gjengitt i hans novelle Anandamath i 1882. Novellen er også skrevet i bengali med stor påvirkning fra sanskrit.

Bruk i moderne tid

John Backus in desember 1989. Backus deltok i utviklingen av Fortran og ALGOL 58. De formaliserte definisjoner av syntaks i moderne programmeringsspråk, er basert på Pāṇinis sanskritgrammatikk.

Mange vitenskapelige og administrative begreper i India og Nepal er på sanskrit. Det indiske programmet for styrte missiler, som pågikk i perioden 1983-2007 under ledelse av Defense Research and Development Organization (DRDO), har oppkalt fem missiler med sanskritnavnene Prithvi, Agni, Akash, Nag og Trishul. Indias første moderne kampfly kalles HAL Tejas.

Sanskrit er brukt i to sanger av popmusikeren Madonna. Shanti/Ashtangi på albumet Ray of Light fra 1998, er den tradisjonelle messingen i Ashtanga Vinyasa Yoga. Cyber-raga, utgitt i 2000 på hennes single Music, er en sanskrit-ode til en høyere makt med et ønske om fred på jorden.

I bakgrunnsmusikken i en kampscene i filmen The Matrix Revolutions, synges en sanskrit-bønn fra Brihadaranyaka upanishad av et kor. Sky1-versjonen av tittelsekvensen i første sesong av Battlestar Galactica inneholder en messing av Gāyatrī mantra, hentet fra Rig Veda (3.62.10). Komposisjonen ble skrevet av miniserie-komponisten Richard Gibbs.

Erfaringene med utviklingen av programmeringsspråket Fortran på 1950-tallet bidro til en kontekstfri grammatikk kalt Backus-Naur form, som ble banebrytende for senere høynivåspråk. Mangelen på formaliserte definisjoner av syntaks, gjorde at informatikeren John Backus (1924–2007) under utviklingen av ALGOL 58, adopterte syntaks-regler for Fortran og senere programmeringsspråk, som var basert på Pāṇinis sanskritgrammatikk.

Struktur

Det følgende er en kort oversikt over lydsystem og grammatikk i klassisk sanskrit. Framstillingen forutsetter kjennskap til en del språkvitenskapelige uttrykk.

Lydsystem og uttale

Fordi analyse av språklyder var høyt utviklet i den grammatiske tradisjonen i det gamle India, har vi gode kilder til hvordan sanskrit ble uttalt, selv så langt tilbake som på Pāṇinis tid. Ved korrekt uttale av alle lyder bevarte man sanskrit-språkets opprinnelige renhet, og det ble trodd at dette blidgjorde gudene.

vokaler

a	ā	i	ī	u	ū	ṛ	ṝ	ḷ
e	ai	o	au

• Det skilles mellom korte og lange vokaler. En strek over vokalen betyr at den er lang. e, o og diftongene er alltid lange.
• u og ū blir uttalt som norsk o i henholdsvis ost og oter.
• o uttales som norsk å.
• ṛ, ṝ og ḷ klassifiseres som vokaler fordi de er stavelsesbærende (syllabiske); jf. østnorsk uttale av en i ord som båten og bilen, der n danner en egen stavelse.

konsonanter

	ustemt lukkelyd		stemt lukkelyd
	uaspirert	aspirert	uaspirert	aspirert	nasal
velar	ka	kha	ga	gha	ńa
palatal	ca	cha	ja	jha	ña
retrofleks	ṭa	ṭha	ḍa	ḍha	ṇa
dental	ta	tha	da	dha	na
labial	pa	pha	ba	bha	ma

• De uaspirerte konsonantene skal uttales med minst mulig pust etter seg (aspirasjon). ka høres for eksempel ut som k i norsk skall.
• Aspirasjonen av konsonanter er alltid stemt. Det betyr at den er del av etterfølgende vokal. gha høres dermed ut som en «hås» ga.
• ca og ja uttales henholdsvis som ch og j i engelsk chump og jump, men begge med minst mulig aspirasjon.
• Artikulasjonssted for de retroflekse konsonantene er som i østnorsk uttale av -rt, -rd og -rn i ord som farta, hvordan og barna.

halvvokaler

palatal	retrofleks	dental	labial
ya	ra	la	va

• ya er ikke stavelsesbærende som norsk y. Den svarer til norsk j i ord som januar og jakke.
• va er «rundere» enn norsk v, men ikke fullt så åpen som engelsk w.

sibilanter

palatal	retrofleks	dental
śa	ṣa	sa

• Forskjellen mellom śa og ṣa er ikke stor. Begge ligner på norsk sj-lyd. śa ligger lengre bak i munnen og tilsvarer derfor engelsk sh i shut, mens ṣa svarer til østnorsk uttale av sj.

Hinduisk tekst på sanskrit skrevet med bhujimol-skrift, sannsynligvis fra en gang på 1000-tallet.

aspirater

ustemt	stemt
ḥ	ha

• ḥ kalles visarga og blir i moderne uttale fulgt av en svak gjentakelse av forutgående vokal. Et ord som jayah («erobring») høres da ut som jayaha.

Alle lydene over har sine egne tegn i devanagari og andre skriftsystemer som blir brukt til å skrive sanskrit. I tillegg kommer symbolet anusvara (ṃ) som forlenger den stavelsen det er del av, og nasaliserer vokalen i denne. Eksempel: saṃgha ('samfunn, fellesskap') blir uttalt sańgha.

Nominalbøyning

Sanskrit har, i likhet med andre gamle indoeuropeiske språk, et komplisert bøyningssystem for både nomen og verb.

Substantiv, adjektiv og pronomen

• kan ha tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn;
• bøyes i åtte kasus: nominativ, vokativ (ikke pronomen), akkusativ, instrumentalis, dativ, ablativ, genitiv og lokativ;
  • og tre tall: singularis, dualis og pluralis.

Personlige pronomen (jeg, du, vi etc.) har ikke kjønn. Bøyningsmønstrene for substantiv og adjektiv varierer avhengig av stammens endelse (-a, -u, -ī etc.).

Eksempel på et bøyningsskjema: hankjønnsord på -a:

grāma- «landsby»

	singularis	dualis	pluralis
nominativ	grāmaḥ	grāmau	grāmāḥ
vokativ	grāma	grāmau	grāmāḥ
akkusativ	grāmam	grāmau	grāmān
instrumentalis	grāmeṇa	grāmābhyām	grāmaiḥ
dativ	grāmāya	grāmābhyām	grāmebhyaḥ
ablativ	grāmāt	grāmābhyām	grāmebhyaḥ
genitiv	grāmasya	grāmayoḥ	grāmāṇām
lokativ	grāme	grāmayoḥ	grāmeṣu

Den omfattende nominalbøyningen gjør at ordstilling ikke er avgjørende for betydningen av en setning (jf. norrønt), samt at bruk av preposisjoner er mindre vanlig enn i moderne språk som norsk og engelsk. Den funksjonen som ordstilling og preposisjoner har i disse språkene, blir i sanskrit hovedsakelig fylt av kasusbøyning:

pitā (nom.) sutāṃ (akk.) paśyati (vb.). «Faren ser datteren».

pitaraṃ (akk.) sutā (nom.) paśyati (vb.). «Datteren ser faren».

sa grāmaṃ (akk.) gataḥ. «Han dro til landsbyen».

sā grāme (lok.) vasati. «Hun bor i landsbyen».

Verbalbøyning

Verb i klassisk sanskrit bøyes i

• tre diateser: aktiv, passiv og medium;
• tre modi: indikativ, optativ og imperativ;
• seks tider: presens, imperfektum, futurum, kondisjonalis, aorist og perfektum;
• tre tall: singularis, dualis og pluralis;
• tre personer: 1. person, 2. person og 3. person.

Mange kombinasjoner av disse er ikke mulige. Noen verb forekommer for eksempel bare i aktiv (som as- «være») eller medium (som ās- «sitte»), og passiv finnes stort sett bare i presens. Videre er det også bare i presens at vi finner tre modi; de andre tidene har kun indikativ. Kondisjonalis er sjelden.

Flere bøyde former av verbet blir lite brukt eller unngått i klassisk sanskrit, og de forskjellige fortidsformene brukes i stor grad om hverandre. Også det opprinnelige skillet mellom aktiv (parasmaipadam) og medium (ātmanepadam) har ved mange verb blitt visket ut. Der det fortsatt gjelder, er forskjellen at aktiv form av verbet viser til noe som blir gjort for en annen, mens medium viser til noe som blir gjort for en selv. Eksempel: yajati «han ofrer (for en annen)», yajate «han ofrer (for seg selv)».

Sammensatte ord

Et mer teknisk begrep for et ord sammensatt av flere ord, er kompositum. Sanskrit har fire hovedtyper komposita. Disse kan alle inngå som deler av større sammensetninger.

Dvandva er sammensatt av to eller flere substantiv eller adjektiv. Det stiller sammen ord som ellers ville vært forbundet av og (skt: ca):

• candraḥ sūryaś ca («måne og sol») blir candra-sūryau («måne og sol»).
• siṃhā gajā vyāghrāś ca («løver, elefanter og tigere») blir siṃha-gaja-vyāghrāḥ.

Slike komposita blir normalt ikke dannet i norsk, men helt fraværende er de likevel ikke; jf. sursøt («sur og søt») og trettini («tretti og ni»).

Tatpuruṣa er et såkalt determinativt kompositum, der det siste ordet blir definert mer nøyaktig av det første. I motsetning til dvandva kan et tatpuruşa-kompositum bare ha to medlemmer. Forholdet mellom disse er kjennetegnet ved at det kan uttrykkes med et av kasusene fra akkusativ til lokativ. På norsk danner vi også denne typen sammensetning og vil ofte kunne formulere forholdet mellom ordene ved hjelp av en preposisjon. Eksempler:

• rāja-putraḥ («kongesønn, prins») kan skrives om til: rājñaḥ (gen.) putraḥ («kongens sønn, sønn av kongen»).
• deva-datta («gudegitt») kan skrives om til: devair (instr.) datta («gitt av gudene»).
• sarva-vid («allvitende») kan skrives om til: yaḥ sarvaṃ (akk.) veda («som vet alt»).

Karmadhāraya er også et determinativt kompositum. Forskjellen fra tatpuruşa er at det første ordet i et karmadhāraya-kompositum står i beskrivende forhold til det siste. Dette ordet sier ikke av hvem eller hva noe er gjort, hvem eller hva noe tilhører etc., men hvordan eller hva noe er. Forskjellige kombinasjoner av adjektiv og substantiv gir fire ulike typer karmadhāraya:

• adjektiv + substantiv; eksempel: mahā-rājaḥ («stor konge»); jf. ord som blåmaling, høyhus og storetå på norsk. Ofte er betydningen av et slikt kompositum spesifikk og ikke den samme som oppstår dersom en løser det opp i to ord. Det gjelder også på norsk; en storetå er for eksempel ikke bare en stor tå, men navnet på en bestemt tå.
• substantiv + substantiv; eksempel: amātya-rākṣasaḥ («ministeren Rākşasa»).
• adjektiv/adverb + adjektiv; eksempel: sammensatt av tatra («der») og vāsin («boende») er tatra-vāsin («som bor der»).
• substantiv + adjektiv; eksempel: sammensatt av prāṇa («liv») og priya («kjær») er prāṇa-priya («kjær som livet»).

Bahuvrīhi er et kompositum som viser til noe utenfor seg selv ved å beskrive egenskaper dette har. Det norske ordet rødstrupe kan fungere som eksempel. Det viser ikke til en strupe som er rød, slik blåmaling viser til maling som er blå. I stedet er det navnet på en bestemt fugl som er kjennetegnet av at den har rød strupe. Ofte vil slike ord få endingen -et på norsk som i breiskuldret, og er da adjektiv i stedet for substantiv. På sanskrit er alle bahuvrīhi-komposita klassifisert som adjektiv, men som andre adjektiv kan de også stå alene og fungere som substantiv. Eksempler:

• alpa («lite») og dṛṣṭi («syn») danner sammen alpa-dṛṣṭi («trangsynt»).
• prīti («glede») og manas («sinn») danner prīti-manas («glad til sinns»).
• sa («med») og ratha danner sa-ratha («med vogn»).

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Bernhard, Franz. 1970. Gandhari and the Buddhist Mission in Central Asia, Anjali: Felicitation Volume Presented to Oliver Hector de Alewis Wijesekera on his Sixtieth Birthday, ed. J. Tilakasiri. pp. 55–69. Peradeniya.
• Brough, John. 1965. Comments on Third-Century Shan-Shan and the History of Buddhism. BSOAS 28: sidene 582-612.
• Bloch, Jules 1995: Indo-Aryan. From the Vedas to modern times, Libraire d’Amérique et d’Orient Arien Maisonneuve, Paris
• Burrow, T. 1955, 1965. The Sanskrit Language. 1. utgave, London: Faber and Faber. 2. opplag: Faber and Faber, London, 1965, ISBN 978-8120817678
• Basham, A. L. 1954. The Wonder that was India. London: Sidgwick and Jackson.
• Basham, A. L. (red.). 1975. A Cultural History of India. Oxford: Clarendon Press
• Burrow, T. 2001. The Sanskrit Language, Faber & Faber Ltd., Delhi 2001, ISBN 81-208-1767-2
• Böthlingk, Otto og Roth, Rudolph. 1852–1875. Sanskrit Wörterbuch, 7 bind, St. Petersburg
• Rt. Rev Caldwell, Robert. 1913, 1987, 1998. A Comparative Grammar of the Dravidian or South-Indian family of languages, J.Jetley, 1998
• Suniti Kumar Chatterji 1960. Indo-Aryan and Hindi, Firma K. L. Mukhopadhyay
• Claiborne, Robert 1983: Our Marvelous English Tongue: The Life and Times of the English Language, New York, Times Books
• Conze, Edward 1973, 1995: The Perfection of Wisdom in Eight Thousand Lines & its verse summary, 1973, Four Seasons Foundations, San Francisco, 5. opplag 1995, ISBN 0-87704-048-6, ISBN 0-87704-049-4
• Coulson, M. 1976. Teach Yourself Sanskrit. London: Hodder and Stoughton Ltd.
• Culler, Jonathan 1976: Ferdinand de Saussure, 2. reviderte utgave, 1986, Cornell University, ISBN 0-8014-9389-7
• Edgerton, Franklin: The Prakrit Underlying Buddhistic Hybrid Sanskrit, Bulletin of the School of Oriental Studies, University of London, Vol. 8, No. 2/3, Indian and Iranian Studies: Presented to George Abraham Grierson on His Eighty-Fifth Birthday, 7th January, 1936 (1936), sidene 501-516, online tekst hos JSTORE
• Edgerton, Franklin: Buddhist Hybrid Sanskrit Grammar and Dictionary, William Dwight Whitney linguistic series, Munshiram Manoharlal Publishers Pvt Ltd, 2 bind, 30. april 2004, ISBN 81-215-1110-0, ISBN 978-8121511100
• Gonda, J. 1966. A Concise Elementary Grammar of the Sanskrit Language. Tuscaloosa: University of Alabama Press.
• Kern, H: Saddharma-Pundarîka or, The Lotus of the True Law, Sacred Books of the East, Vol XXI, 1884
• Kulke, H. og Rothermund, D. 1998. A History of India. London: Routledge.
• Levi, Sylvain. 1915. Sur la recitation primitive des textes bouddhiques, Journal asiatique, ser. 11, vol. 5: 401-46.
• Pedersen, Holger. 1931. Linguistic Science in the Nineteenth Century: Methods and Results, oversatt fra dansk av John Webster Spargo. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press
• Pollock, Sheldon 2001: The Death of Sanskrit, Comparative Studies in Society and History, volume 43, issue 2, side 392–426, doi:10.1017/S001041750100353X
• Sastri, Gaurinath, 1987: History of the study of Sanskrit in the West, A Concise History of Classical Sanskrit Literature, ISBN 9788120800274
• Staal, J.Frits 1963: Sanskrit and Sanskritization, The Journal of Asian Studies, volume 22, issue 3, Association for Asian Studies, 1963, side 261–275
• Masica, Colin, 1991. The Indo-Aryan Languages, Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 9780521299442
• Monier-Williams, Monier 1898. A Sanskrit-English Dictionary
• Wackernagel, Jacob. Altindische Grammatik, Güttingen, Vandenhoek & Ruprecht, 3 bind, 1896-1954
• Wackernagel, Jacob. Lectures on Syntax: With Special Reference to Greek, Latin, and Germanic, Oxford University Press, USA, 3. august 2009, ISBN 0198153023, ISBN 978-0198153023
• Waldschmidt, Ernst. 1932. Bruchstucke buddhistischer Sutras aus dem zentralasiatischen Sanskritkanon, I. Leipzig: Deutsche Morgenlandische Gesellschaft.
• Waldschmidt, Ernst. 1980. Central Asian Sutra Fragments and their Relation to the Chinese Agamas, i Bechert 1980, side 136-74.
• Weller, Friedrich. 1930. Uber den Aufbau des Patikasuttanta, 2: Ubersetzung des chinesischen Textes, Asia Major 5, side 104-40.
• Whitney, William Dwight, 1879. Sanskrit Grammar: Including both the Classical Language, and the Older Dialects, of Veda and Brahmana, 1879, 2nd ed, Proceedings of the Harvard Celtic Colloquium, Harvard University Press, 1. januar 1889, ISBN 0674788109; 3rd ed, Dover Publications, 6. september 2003, ISBN 0486431363, ISBN 978-0486431369
• Whitney, William Dwight. The Roots, Verb-Forms and Primary Derivatives of the Sanskrit Language (A Supplement to His Sanskrit Grammar), Motilal Banarsidass Pub, 1. desember 2000, ISBN 8120804848, ISBN 978-8120804845

Eksterne lenker

• (en) Sanskrit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sanskrit – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Online sanskrit-ordbok Arkivert 26. januar 2008 hos Wayback Machine.
• Ordbok som kan lastes ned
• Undervisning i sanskrit ved Universitetet i Oslo
• Sommerkurs i talt sanskrit ved Universitetet i Heidelberg
• organisasjonen Samskrita Bharati Arkivert 13. august 2005 hos Wayback Machine. (Arbeider for å bygge opp ferdighetene i sanskrit hos folk i India)