Shunga

Shunga (japansk: 春画; «vårbilder»), er en japansk betegnelse for erotisk kunst. De fleste shunga er av typen ukiyo-e, vanligvis utført i trykt tresnitt. Selv om de er sjeldne finnes det bevarte erotiske malte håndskroller som går forut ukiyo-e-bevegelsen. Oversatt bokstavelig betyr den japanske betegnelsen shunga bilder av våren, og «våren» er en vanlig japansk eufemisme for sex.

«Ektepar» av Utagawa Kunisada, cirka 1827

Ukiyo-e-bevegelsen som en helhet forsøkte å uttrykke en idealisering av samtidig urbant liv og appell til den nye samfunnsklassen chōnin («bymennesker»). Ved å følge estetikken fra hverdagslivet, hadde shunga under Edoperioden (årene mellom 1603 og 1868) et stort spenn i sine skildringer av seksualiteten. Som en undergruppe av ukiyo-e ble det likt av bortimot alle sosiale grupper i denne tiden til tross for at det ikke hadde gunsten til shogunate, det føydale militære diktaturet. Inntil 1986 var det forbudt å utgi eller stille dem ut offentlig. Først i 1984 kom den første boka med shunga i Japan i moderne tid. Bortimot alle kunstnere innenfor ukiyo-e framstilte shunga ved et tidspunkt i løpet av sine karrierer, og det gjorde ikke deres prestisje som kunstnere mindre. Å klassifisere shunga som en form for pornografi fra middelalderen kan være villedende i denne forstand.

I Vesten har opplevelsen av shunga vært mer sjokkartet ved at det utfordrer vestlige forstillinger om hva kunst eller pornografi er eller skal være. I forbindelse med en utstilling i British Museum i 2013 uttalte Timothy Clark, kurator for utstilling: «I dag er shunga behandlet som obskøn pornografi. De som ikke har sett shunga tidligere vil derfor bli overrasket over hvor eksplisitt det kan være. Men dette er seksuelt eksplisitt kunst, ikke pornografi, produsert med nøyaktig den samme tekniske perfeksjon som kunst i andre formater av de samme folkene.»

Historie

Tako to ama («Blekkspruter og perledykkerske»), oftest kalt «Fiskerhustruens drøm», blir tillagt Katsushika Hokusai, utgitt anonymt i Kinoe no kamatsu («Unge furutrær») 1814

Syndige gleder? «Når shunga vurderes er det viktig å fjerne strenge holdninger om seksualitet som har vært en fundamental del av vestlig kristen kultur så lenge. Selv om trykt shunga var offisielt forbudt i Japan etter 1722, var det i stor grad tolerert – faktisk, i løpet av tre århundrer av dens popularitet ble mange tusen bilder framstilt i en rekke formater: bøker i flere bind, innbundne album, tidvis utvekslet som bryllupspresanger, malte håndskruller, og sett med trykk i lite format muligens solgt i hylster.»

Shunga har sin opprinnelsen i oldtidens Kina. Det er antatt at shunga ble opprinnelig inspirert av illustrasjoner fra kinesiske medisinske håndbøker, en prosess som hadde sitt opphav i Ashikaga-perioden (1336 til 1573). Zhou Fang, den store erotiske maleren under Kinas Tang-dynastiet, er også antatt å ha hatt sin innflytelse. Han, som mange andre tilsvarende kunstnere på denne tiden, tenderte å overdrive størrelsen på genitalene, et vanlig trekk i shunga. Mens den bokstavelig meningen av «shunga» er betydningsfullt, det er en sammentrekning av shunkyū-higi-ga (春宮秘戯画), den japanske uttalen for det kinesiske settet av tolv bokskroller som avbildet tolv seksuelle akter som kronprinsen hadde fått utført som et uttrykk for yin og yang.

I Japan går shunga tilbake til Heian-perioden (794 til 1185). Ved denne tiden var det reservert for hoffklassen. Via mediet av narrative håndskroller ble seksuelle skandaler fra det keiserlige hoff eller fra klostrene avbildet, og figurene tenderte å være begrenset til hoffolket eller munker.

Par i vinter shunga av Suzuki Harunobu

Stilen nådde sitt høydepunkt under Edoperioden (1603 til 1867). Takket være teknikken trykking fra tresnitt, økte kvaliteten og kvantiteten dramatisk. Det var gjentatt forsøk fra myndighetene å undertrykke shunga, først var en forordning utstedt av Tokugawa-shōgunatet i 1661 som forbød, blant andre ting, erotiske bøker kjent som kōshokubon (好色本). Mens andre sjangre som ble dekket av forbudet, verker som kritiserte daimyōer (lokale føydalherrer) eller samuraier (krigeraristokratiet), ble drevet ned i undergrunnen, fortsatte shunga å bli produsert med en del vanskeligheter. Forbudet av 1722 var langt strengere; det forbød all produksjon av nye bøker om ikke bykommisjonæren ga tillatelse til, og etter dette forsvant også shunga ned i undergrunnen. I flere tiår etter forbundet oppfordret utgivernes laug sine medlemmer om ikke å selge erotisk litteratur, likevel synes det som om både produksjonen og salget fortsatte å blomstre. Ytterligere forsøk på å forhindre produksjonen ble gjort med Kansei-reformene på 1790-tallet.

«To elskende», tresnitt av Katsushika Hokusai, i en serie på tolv bilder (fukujuso) cirka 1815

Da innflytelsen av vestlig kultur og teknologier nådde Japan på begynnelsen av Meijiperioden (1868–1912), særlig med importen av teknikker for fotoreproduksjon, fikk det betydelige konsekvenser for shunga. For en tid ble trykking fra tresnitt fortsatt benyttet, men figurene i illustrasjonene begynte å få vestlige klær og hårfrisyrer. Til sist kunne ikke lenger shunga konkurrere med erotiske fotografier, noe som førte til dens nedgang.

Kunsten med shunga har inspirert Shōwaperioden (1926 til 1989) og Heiseiperioden (1989 og framover), eller den moderne periodisk kunst som i Vesten er kjent som hentai, og som i Japan er kjent som jū hachi kin, det vil si «kun for 18 år og eldre». Hentai er kortformen for hentai seiyoku og betyr «perverst seksuelt begjær», og henspiller på japanske tegneserier og tegnefilmer (manga og anime) med minimal kunstnerisk verdi og særdeles eksplisitt skildring av seksuelle handlinger og fetisjer.

Produksjon

Tidsfordriv om våren
Et stevnemøte mellom en ung mann og en gutt. Se Nanshoku.
Miyagawa Isshō, ca. 1750; Shunga håndskrolle (kakemono-e); sumi, farger og gofun på silke. Privat samling.

Shunga ble framstilt mellom 1500- og 1800-tallet av ukiyo-e-kunstnere ettersom disse verkene var lettere å selge og ved en høyere pris enn annet de lagde. Shungatrykk ble produsert og solgt enten som enkeltark eller — mer jevnlig — i bokform, da kalt for enpon. Disse inneholdt vanligvis tolv bilder, en tradisjon med røtter tilbake i kinesiske shunkyu higa. Shunga ble også framstilt som håndskrolle, kalt for kakemono-e. Dette formatet var populært selv om det var mer kostbart da skrollene måtte bli kolorert hver for seg.

Det er en kvalitetsforskjell mellom de ulike shunga-kunstnerne, og en del ukiyo-e-malere har holdt seg over sjangeren. Erfarne kunstnere fant ut at det var til deres fordel å konsentrere deres produksjon, noe som førte til shunga av framragende kunstnere, slik som den ukiyo-e-maleren som er best kjent i den vestlige verden, Katsushika Hokusai, kjent fra «Fiskerhustruens drøm». Ukiyo-e-kunstnere fikk en stabil inntekt og produserte shunga for velstående kjøpere som kunne skaffe dem nok midler til leve på for rundt seks måneder. Blant andre japanske kunstnere benyttet dagens kjente kunstneren Hajime Sorayama (født 1947) en særskilt maleteknikk med håndbrusj og signaturmetode med hankotrykk på slutten av 1900-tallet for å skape en moderne shunga-kunst i den samme tradisjonen som fortidens kunstnere som Hokusai.

Sommer, fra serien Pleasure Competition in the Four Seasons av Eishi

Fullfargetrykk, eller nishiki-e, ble utviklet rundt 1765, men mange shunga-trykk er datert før denne tiden. Før 1765 ble farge lagt på ved monokrome håndtrykk, og fra 1744 gjorde benizuri-e produksjon i et antall begrensede farger. Selv etter 1765 var det mange shunga-trykk som ble gjort med eldre metoder. I en del tilfeller ble det gjort for holde kostnadene nede, men i andre tilfeller var det også et spørsmål om smak og behag. Shunga framstilt i byen Edo tenderte til å være rike fargelagt enn de som ble produsert byene Kyoto og Osaka, hovedsakelig grunnet forskjell i estetisk smak mellom disse regionene. Edo hadde en smak for nyhetens interesse og luksus, men Kamigata-regionen (Kyoto og Osaka) foretrakk en mer dempet, underdrevet stil. Dette førte også til en større andel bakgrunnsdetaljer i Edo.

Etter 1722 unnlot de fleste kunstnere fra å signere sine shunga-verker, men mellom 1761 og 1786 da innføringen av trykkereguleringer førte til et mer avslappet klima, begynte kunstnere igjen skjule sine navn som en del av bildet (eksempelvis som kalligrafi på en vifte holdt opp av en kurtisane) eller allusjoner i verket selv (eksempelvis som Utamaros verk titulert Utamakura.)

Publikum

En mann med vestlig hårfrisyre elsker med kvinne i tradisjonelle japanske klær, shungatrykk fra Meiji-perioden.

Felles lykksalighet «Shunga kan være sensuell og komisk, men det var sjeldent voldelig eller utbyttende. De fleste shunga avbildet spreke heteroseksuelle par i felles lykksalighet – og disse trykkene var sannsynligvis avholdt av både menn og kvinner, både unge og eldre, fra ulike samfunnslag, inkludert samuraiherrer som velstående handelsmenn og vanlige folk. Skillet mellom kunst og obskøn pornografi er en vestlig oppfatning. Det var ingen oppfatning i Japan at sex eller seksuell glede var syndig.»

Shunga var antagelig likt av både menn og kvinner fra alle samfunnsklasser. Overtro og skikker som omga shunga antyder det; på samme vis som det ble betraktet som lykkebringende for en samurai å bære med seg shunga, ble det betraktet som en beskyttelse mot brann i handelsstandens varehus og i hjemmet. Fra dette kan det bli dedusert at samuraier, chōniner (byborgere) og hustruer eide shunga. Alle disse tre gruppene ville oppleve fravær fra det motsatte kjønn; samuraiene bodde i kaserner tidvis i månedsvis, ekteskapelig adskillelse var et resultat av sankin kōtai-systemet («regelbundet nærvær»), og handelsfolk måtte reise for å skaffe seg og selge varer. Det er derfor argumentert at denne overtroen var eufemistisk, og at eierskapet av shunga var ikke preget av reell overtro, men faktisk vellystighet.

Nedtegnelser av kvinner som anskaffer seg selv shunga fra bokhandlerne viser at også de var kjøpere. Det var en tradisjon å gi bruden, om ikke shunga, så ukiyo-e som viste scener fra det klassiske verket Fortellingen om Genji. Det har blitt hevdet at shunga kan fungert som en seksuell veiledning for sønner og døtre av rike familier, men dette har blitt bestridt ettersom det pedagogisk vesen i shunga er begrenset til umulige posisjoner og mangler beskrivelser av teknikker, samtidig som det faktisk eksisterte sexhåndbøker som ga mer håndgripelig veiledning, inkludert råd om hygiene.

Shunga varierte stor i kvalitet og pris. En del var meget utbroderte, bestilt av de rike. En del var begrenset i farger, kostet litt mer enn en bolle med nudler, og var meget utbredt. Empon var tilgjengelig via biblioteker, eller kashi-honya, som reiste rundt i rurale områder. Det viser at shunga nådde ut til alle samfunnsklasser — bønder, chonin, samurai og daimyo.

Kjente shunga-kunstnere

• Hishikawa Moronobu (1618–1694)
• Katsushika Hokusai (1760–1849)
• Miyagawa Isshô
• Yanagawa Shigenobu (1787–1832)
• Kitagawa Utamaro (ca.1753-1806)
• Chobun Saeshi
• Tomioka Eisen
• Suzuki Harunobu (ca.1725-1770)

Litteratur

• Lane, Richard (1978): Images from the floating world, Fribourg, ISBN 0-88168-889-4
• Jones, Sumie (1995): Imaging Reading Eros – Sexuality in Edo Culture, Bloomington
• Screech, Timon (2009): Sex and Floating World: Erotic Images in Japan 1700-1820, London, ISBN 978-1861894328

Se også

• Ukiyo-e
• Tentakkelerotikk
• Hentai
• Erotisk kunst

Eksterne lenker

• (en) Shunga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «The Arts of the Bedchamber: Japanese Shunga», utstilling i Honolulu Museum of Art, november 2012 - mars 2013
• «Picasso and Shunga Prints», Secret Images
• The Tradition of Japanese Shunga Prints