Snurper
En snurper er et større fiskefartøy beregnet på fiske med snurpenot og doryer. Snurpenot brukes ved fiske etter stimfisk som sild, lodde, brisling og makrell.[1][2][3][4] Relevant fra 1904 til ca.1965 da ringnoten overtok i løpet av få år.[trenger referanse] Noen båter er kombinerte snurpere og linebåter, eller kombinerte trålere og snurpere.[5][6]
Foto: Anders Beer Wilse
Fra rundt 1960 ble en del hvalbåter i Norge bygget om til snurpere.[7][8] På 1950-s960-tallet ble snurperne lengre og fikk betydelig større lastekapasitet.[9]
Snurpenotens forhistorie - USA og Sverige
redigerSnurpenoten ble opprinnelig utviklet i USA på midten av 1800-tallet, men kom til Bohuslän i Sverige på 1880-tallet og ble der raskt den dominerende fangstredskapen i fiske etter sild.
Snurpenoten kommer til Norge
redigerPå det årvisse sildefisket ved Island hadde i 1903 to fiskefartøy fra Åkrehamn på Karmøy med snurpenøter og gjorde forskjellige forsøk med disse. I neste års Islandsfiske fikk snurpenoten sitt gjennombrudd, særlig blant fiskefartøyene fra Karmøy. I 1905 deltok 25 norske fiskefartøy på Islandsfiske med snurpenot.
The Bergen Canning Co. startet med snurpenot av svensk type etter brisling i 1907. Det hele startet med oppvisningsfiske på Puddefjorden i Bergen med svensk båt og noe norsk mannskap om sommeren. Så fortsatte de med prøvefiske i Osterfjorden med de samme fiskerne om høsten[10].
På det årlige stor- og vårsildfisket på kysten tok det lengre tid før snurpenoten slo gjennom. Først i 1924 var to fiskefartøy fra Møre utstyrt med snurpenot som de første. Men deretter økte antallet snurpere eksplosivt. I årene like før andre verdenskrig deltok 200-300 snurpere og i 1949 var antallet økt til 440.
Snurperen i arbeid
redigerEt snurpenotbruk besto av et moderfartøy (snurper), to doryer og en lettbåt / basbåt. Snurperen hadde typisk en besetning på drøyt 20 mann. Notlaget hadde to «sjefer»; den første var skipperen som førte snurperen, men viktigere var notbasen som var den som bestemte hvor snurperen skulle dra for å finnes sild. Notbasen satte inne med mye kunnskap, teft, forståelse av ulike tegn på havet. En dyktig notbas var notlagets største ressurs
Doryene måtte de første årene ros, men etter hvert utviklet doryene seg i retning av noenlunde standardiserte, kraftige trebåter på ca. 32 fot med stor bensinmotor. Disse ble bygget på en mengde trebåtbyggerier langs kysten. Når snurperen flyttet seg hang typisk doryene i snurperens daviter forutsatt at snurperen var stor nok for dette. Dersom ikke hang de på slep.
Basbåten var adskillig mindre enn doryene, men var like kraftig bygget. Denne sto basen i når han loddet etter sild (basbåtene kalles derfor gjerne for loddebåter). På femtitallet fikk basbåtene gjerne montert ekkolodd. Når snurperen flyttet seg sto basbåten typisk på lasteluken forut. Den ble sjøsatt med snurperens lossebom.
Foto: Anders Beer Wilse
Når den ikke var i bruk lå selve noten i en pølse på snuperens akterdekk, med en tredjedel oppi hver av doryene i snurperens daviter på en slik måte at doryene kunne sjøsettes med noten. Når basen mente han hadde funnet sild, ble doryene sjøsatt. Doryene med fiskerne om bord gikk så i en halvsirkel, mens noten ble kastet ut, før de gikk sammen igjen slik at noten dannet en pose, -forhåpentligvis rundt en sildestim. Deretter ble noten snurpet sammen i bunn ved hjelp av en line som løp gjennom ringer i bunnen av noten. Så begynte et voldsomt slit for fiskerne med å «tørke noten», -det vil si å dra noten oppi doryene inntil sildestimen man forhåpentlig hadde fanget ble trengt tett sammen i noten. Denne operasjonen ble etter hvert gjort enklere ved at doryene fikk montert spill koblet til motoren. Nøtene, som var laget av barket bomull, ble dessuten byttet ut med nøter av nylon utover femtitallet. Disse var mye lettere å arbeide med. Etter at noten med sildestimen var trengt sammen, ble den fortøyd langs siden på snurperen som så begynte å håve sild fra not til lasterom ved hjelp av en stor håv som kunne åpnes i bunn ved hjelp av en line. Mens snurperen lastet fortsatte fiskerne å tørke noten inntil noten var tom og hele noten var om bord i doryene. Det hendte ofte at notlaget gjorde større kast enn snurperen hadde lastekapasitet. Det var da vanlig å tilkalle andre snurpere eller en eller flere «hjelpere». En «hjelper» var et mindre fiske- eller fraktefartøy som fulgte snurperne nettopp på grunn av dette behovet. Dette ble gjerne kalt å gå på «bommen». Med lasten om bord kunne snurperen sette kurs mot land, hvor fangsten ble innmeldt og snurperen dirigert til et lossested.
Sesonger
redigerSnurperne ble primært benyttet på stor- og vårsildfiske fra juletider til mars-april. Fra sensommer til tidlig høst var snurperne typisk på Islandsfiske, men mange av båtene la om til drivgarn for dette fisket der silden typisk ble tilvirket og saltet i tønner ombord. Mellom sildesesongene fant snurperne ofte beskjeftigelse som fraktefartøy i kystfart. Notbruk, doryer og basbåt ble da tatt i land til fordel for vanlige livbåter og besetningen redusert.
Slutten på en epoke
redigerStor- og vårsildfiske økte årlig i omfang med rike sildeår i etterkrigsårene. Fisket nådde et voldsomt crescendo med 1956-sesongen med svære fangstkvantum, før fisket raskt gikk tilbake og ebbet ut på midten av sekstitallet. Også Islandsfisket gikk inn i reduksjon og opphørte på slutten av sekstitallet. Dette betød store forandringer i livet langs kysten og all den liv og røre som fulgte stor- og vårsildfisket og utrustning til Islandsfiske i byer som Haugesund, Florø, Måløy og Ålesund opphørte i løpet av ganske få år.
På midten av sekstitallet inntraff også en betydelig endring i teknologi, da ringnoten avløste den konvensjonelle snurpenoten. Nå overtok en motorisert kraftblokk slitet med å hale inn noten, noe som lettet arbeidet betydelig. Samtidig kunne doryene elimineres og besetningen reduseres. I motsetning til de eldre snurperne var ringnotsnurperen var et spesialisert fiskefartøy og fraktfart mellom sesongene var nå ikke lengre mulig. At man slapp å ha 14-15 fiskere som halte noten om bord i småbåter gjorde at fisket nå kunne flyttes til havs. Selve fisket dreide seg nå mot sild og makrell i Nordsjøen og lodde i Barentshavet. Omleggingen til ringnot gikk svært raskt og i løpet av et par års tid var den tradisjonelle snurperen med doryer avleggs. En del av de eldre snurperne ble omrigget til ringnotsnurpere, noen ble ombygd til fraktefartøy, men størsteparten ble kondemnert og opphugget eller senket i omfattende, statlige kondemneringsrunder på midten av sekstitallet. Enhetene ble færre, men også større. De nye ringnotsnurperne som kom til fra midten av sekstitallet og vokste raskt i størrelse, -mye som følge av loddefiskets krav til stor lastekapasitet. Utviklingen i retning av færre og større enheter i ringnotflåten har fortsatt frem til i dag.
Referanser
rediger- ^ Oterhals, Leo (1995). Utror: om havets helter og kystens pionerer. [Molde]: P.R. Consult. ISBN 8290757085.
- ^ «Ny 75 meter tråler/snurper til Strand». Fiskeribladet (på norsk). Besøkt 1. mars 2020.
- ^ Pedersen, Torbjørn (1980). Prosesser og produkter i norsk fiskeindustri. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200275264.
- ^ Oterhals, Leo (1997). Båter, baser og barske menn. Molde: Lagunen/P.R. Consult. ISBN 8290757115.
- ^ Kristiansen, Eivind H. (2000). Fra fembøring til stortråler: fiske, fangst og forlis : menn og skuter. Bognelv: E.H. Kristiansen. ISBN 8299201217.
- ^ «- Du finner ikke maken til fiskebåt - Norges Sildesalgslag». www.sildelaget.no. Besøkt 1. mars 2020.
- ^ Kristiansen, Eivind H. (1997). Nordnorsk havfiske: not og trål, skuter og menn. [Alta]: E.H. Kristiansen. ISBN 8290579160.
- ^ Frantzen, Kjell (1968). Sildefisket. [Oslo]: Gyldendal.
- ^ Fygle, Svein (1948-) (1991). Fiskerihistorie for Meløy 1850-1991. Ørnes: Meløy kommune. ISBN 8274160347.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 19. februar 2021.
Kilder
rediger- Alf Johan Kristiansen
- Trygve Eriksen jr.s arkiv