Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Vendere (norrønt: vindr; tysk: Wenden, Winden; angelsaksisk winedas) er et historisk navn på et vestslavisk folk som levde i nærheten av tyske og danske bosetninger i middelalderen. Det viser ikke til et ensartet folk, men til ulike folk og stammer, avhengig av hvor og når samlebegrepet ble benyttet. I dag benyttes det enten i en historisk kontekst eller som et samlebegrep for sorbere i Lausitz, et historisk landskap i det østlige Tyskland og vestlige Polen.

En vendisk prest av førkristne Svantevit avbildet på en stein fra vendiske Arkona, i dag i Altenkirchen. Svantevit var krigsgud i slavisk mytologi og far til alle andre guder.

Hos Snorre Sturlason nevnes vendere ofte som en trussel sørfra mot kongeriket Danmark. Norske Magnus den gode slo venderne i slaget ved Lyrskogshede i 1043, og stanset således deres press mot nord.[1] Senere i middelalderen ble begrepet vendere ofte benyttet som referanse til vestslavere som levde innenfor Det tysk-romerske rike. Mieszko I av Polen, den første hersker av Polen, død 992, opptrer i andre kilder som «Dagome, konge av vendere», norrønt «Vindakonungr».[2] Begrepet vendere har således også vært et løst samlebegrep for slaviske folk øst for Tyskland, og det har også overlevd i finske språk; finsk venäjä, estisk vene, og karelsk veneä, og da med betydningen russere.[3][4]

Vendernes historie

rediger

Tidlige kilder

rediger

I den tredje boken av greske Klaudios Ptolemaios' Geografike hyfegesis nevnes ouenedai blant de som bodde ved kysten av Østersjøen på midten av 200-tallet e.Kr. En del tidlige lærde identifiserte disse med venderne,[5] men basert på lingvistiske analyser er dagens akademiske oppfatning at ouenedai var etnisk og språklig forskjellige fra slaverne og kan således ikke være lik venderne.[6]

Opprinnelse og vekst: 500–1000

rediger
 
Slawenburg Raddusch, vendisk eller slavisk høyborg i Fliehburg.

Som en del av den slaviske folkevandringen i løpet av det første millennium som delte slaverne i sørlige, østlige og vestlige grupper, bevegde en del vestslavere inn i området mellom elvene Elben og Oder fra øst til vest og fra sør til nord. Der ble de etter hvert assimilert med den gjenværende germanske befolkningen som ikke hadde forlatt området under de germanske folkevandringene. Deres tyske naboer benyttet ordet de hadde brukt for folk øst for elven Elben før slaverne, og kalte dem for vendere i likhet med det folket den romerske forfatteren Tacitus i Germania kalte for venedi, antagelig også vandalene.[7] Tacitus nevner også tolenzi ved Tollense (som i bronsealderen var åsted for et enormt slag),[8] og rethrarii ved civitas (byen) Rethra.[9]

 
Forslag til rekonstruksjon av helligdommen i Rethra.

Historikerne antar at venderne kom som en enhetlig gruppe, men ble splittet i en rekke mindre stammer adskilt av skoger mellom bosetningene. Deres stammenavn er avledet fra lokale stedsnavn, tidvis fra germansk tradisjon som hevellere (hevelli) fra Havel, rujanere (rani eller rujani) fra Rügen. Bosetninger ble sikret ved rundborger bygd av tømmerstokker og leire, som ved rekonstruksjonen av Slawenburg Raddusch hvor folk enten kunne søke trygghet ved angrep fra fremmede eller som en militær garnison.[10]

En del stammer forente seg til større enheter, slik som obodriterne som først ble nedkjempet av Henrik Løve rundt 1150.[11] Disse stammene fra dagens Holstein og vestlige Mecklenburg forble likevel gjensidig uavhengige, og deres høvdinger møttes for å fatte beslutninger i tempelet i Rethra (Riedegost).[12]

I 983 deltok mange vendiske stammer i et stort opprør mot Det tysk-romerske rike som hadde forsøkt seg med kristen misjonering i vendernes område. Tyske kolonier og tyske administrative institusjoner, Marken som Nordmark og Billunger Mark (med navn etter Huset Billung), lå i hedenske vendiske områder. Opprøret lyktes, slik at venderne fikk utsatt tysk herredømme på sitt område med rundt to århundrer.

Nedgang: 1000-1200

rediger

Utdypende artikler: Det vendiske korstog og De nordlige korstog

 
Opłakane apostolstwo, korstoget mot de hedenske venderne i 1147, polsk historiemaleri av Wojciech Gerson.
 
Helt nord på Rügen ligger Kapp Arkona, det tidligere borganlegget til venderne.

Etter denne seieren kom de hedenske venderne under stadig økende press fra tyskere, dansker og polakker. Polakkene invaderte flere ganger Pommern, landskapet ved utløpet av Oder ved Østersjøen. Danskene herjet ofte kysten av Østersjøen, og ble selv herjet av vendiske sjørøvere. Det tysk-romerske rike og dets markgrever forsøkte å utvide sine grenser. Vinteren 10681069 angrep en tysk hær Rethra og ødela den, det viktigste hedenske helligdommen til venderne. Deres religiøse sentrum ble da Arkona. I 1124 og 1128 ble vendere i Pommern og nordlige Polen kristnet. I 1147 ble de utsatt for korstog, «Wendenkreuzzug», en del av det andre korstog, ledet av kongeriket Tyskland innenfor Det tysk-romerske rike. Den kristne hæren, bestående hovedsakelig av dansker og saksere, tvang tributter fra venderne og sikret tysk kontroll over Wagrien og Polabia, men den slaviske befolkningen ble ikke konvertert.

I 1168 under de nordlige korstog rustet Danmark til et korstog ledet av biskop Absalon og kong Valdemar I av Danmark og angrep venderne i Rügen for å tvangskonvertere dem til kristendommen. De erobret og ødela Arkona, vendernes tempelborg, og rev ned statuen av vendernes gud Svantevit. Da venderne på Rügen overga seg, var de siste uavhengige hedenske venderne beseiret av nabolandenes kristne føydale makthavere.

Fra 1100- til 1300-tallet bosatte en rekke tyskere seg i området de kalte «vendernes land». Antallet tyskere ble såpass stort at tysk kultur og identitet vant innpass. Bosetterne ble oppmuntret av lokale hertuger og klostre til å befolke et krigsherjet område, og dyrke opp store skogområder og tung jord som tidligere var villmark. De byene som vokste frem, ble en del av den såkalte Ostsiedlung («øst-bosetningen»), den tyske ekspansjonen østover.

Vendere i dag

rediger
 
Vendisk bryllup i 1931 i Spreewald

Den tyske befolkningen assimilerte de fleste vendere, noe som førte til at de forsvant som en etnisk minoritet, unntatt for deler av sorbere. Polabisk språk, et vestslavisk språk i områdene rundt Elben, overlevde i små lommer fram til 1800-tallet i det som i dag er Niedersachsen.[13]

Mange stedsnavn og en del familienavn i østlige Tyskland er fortsatt av vendisk opprinnelse. Hertugene av Mecklenburg, Rügen og Pommern har blant annet også vendisk forfedre (se f.eks. Huset Mecklenburg).

En gruppe vendere på rundt 588 mennesker utvandret fra Lausitz i Tyskland til Texas i USA i 1854 og kaller seg selv for «Texas-vendere» i dag.[14][15]

Referanser

rediger
  1. ^ Snorre Sturlasson, Snorres kongesagaer, Gyldendal forlag. Oslo 2003. ISBN 82-05-31464-0. side 141.
  2. ^ Flateyjarbok, s. 372; Fagrskinna, 1817, s.
  3. ^ Campbell, Lyle (2004): Historical Linguistics. MIT Press. ISBN 0262532670. s. 418.
  4. ^ Bojtár, Endre (1999): Foreword to the Past. Central European University Press. ISBN 963911642. s. 88.
  5. ^ Jones, Prudence; Pennick, Nigel (1995): A History of Pagan Europe, Routledge, ISBN 0415091365. s. 195
  6. ^ Schenker, Alexander M. (1996): The Dawn of Slavic: an Introduction to Slavic Philology. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-05846-2; ss. 3-5
  7. ^ Venedi. Wends, Veneti eller Eneti People. As described from Historic Sources[død lenke]
  8. ^ Andrew Curry: Slaughter at the bridge: Uncovering a colossal Bronze Age battle, 24. mars 2016
  9. ^ Robert Gordon Latham: Tacitus' Germania
  10. ^ Herrmann, Joachim (1970): Die Slawen in Deutschland. Berlin: Akademie-Verlag GmbH
  11. ^ Store norske leksikon (2005-07): «obodriter» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. august 2024 fra [1]
  12. ^ Jensen, Carsten Selch (2006): «Abodrites» i: Murray, Alan V.: The Crusades: An Encyclopedia. 1. Santa Barbara: ABC-CLIO. OCLC 70122512. s. 3.
  13. ^ Polabian language
  14. ^ Blasig, A. (1957): The Wends of Texas. The Naylor Company. San Antonio, Texas. ASIN B0007DXAP2 OCLC 1224161
  15. ^ About Wends, Who are the Wends?, besøkt 6. august 2017.

Eksterne lenker

rediger