Zhao Ziyang

Zhao Ziyang (tradisjonell kinesisk: 趙紫陽, forenklet kinesisk: 赵紫阳 pinyin: Zhào Zǐyáng; født 17. oktober 1919 i fylket Hua i Anyang i provinsen Henan i Kina, død 17. januar 2005 i Beijing) var en politiker i Folkerepublikken Kina og landets statsminister i perioden 1980 til 1987, samt formann for det kinesiske Det kinesiske kommunistparti fra 1987 til 1989. Han innførte en rekke reformer som bl.a. økte produksjonen og var med på å strømlinjeforme det tungrodde byråkratiet, i tillegg til at han var motstander av korrupsjon. Hans reformer støtte på motstand innad i det kommunistiske maktapparat, og da han i mai 1989 viste forståelse for studentene som protesterte og sultestreiket på Den himmelske freds plass, ble han avsatt og holdt i husarrest de siste 16 år av sitt liv.

Zhao Ziyang
Født		赵修业 17. okt. 1919 Hua (Republikken Kina)
Død		17. jan. 2005 (85 år) Beijing
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Generalsekretær for Det kinesiske kommunistiske parti (1987–1989)
Ektefelle		Liang Boqi (1944–2005) (avslutningsårsak: død)
Barn		Zhao Erjun Wang Yannan
Parti		Kinas kommunistparti (1938–)
Nasjonalitet		Republikken Kina (1919–1949) (avslutningsårsak: regimeendring) Kina (1949–2005) (avslutningsårsak: død)
Gravlagt		Babaoshan revolusjonære gravlund
Medlem av		Kinas kommunistiske ungdomsliga (1932–ukjent)
Zhao Ziyang på Commons

Liv og virke

Zhao Ziyang var sønn av en velstående landeier i provinsen Henan.

Partikarriere

I 1932 trådte han inn i den kommunistiske ungdomsliga og arbeidet for kommunistpartiet i skjul under krigen mot Japan. I 1950-årene avanserte han opp til partiets ledelsesnivå i provinsen Guangdong, og i 1960-årene ble han forfremmet til partisekretær i denne provinsen. Han ble senere ansett å ha fremmet en «ungdomsligaklikk» (Tuánpài) i partiledelsen.

Hans landbruksreformer bidro til at deler av Kina kom seg raskere etter «det store spranget». Han oppløste folkekommuner og lot bøndene dyrke selveide jordlapper. Ettersom han på den måten var på linje med og støttet Partiets generalsekretær Liu Shaoqi, falt han i unåde under kulturrevolusjonen. Han mistet sitt høye verv, ble paradert gjennom Guangzhous gater iført botshatt (en slags dumstrut), og ble i 1971 kommandert til arbeid i Indre Mongolia.

Allerede i mars 1972 begynte en forsiktig rehabilitering. Han ble sekretær og viseformann for Indre Mongolias revolusjonskomité.

I august 1973 ble han fullstendig rehabilitert takket være statsminister Zhou Enlai, og vendte tilbake til Guangdong i april 1974 som førstesekretær for kommunistpartiet der og formann for revolusjonskomiteen. I september 1975 ble han i tillegg politisk kommsisar for Guangdong militærdistrikt.

Partisjef i Sichuan

I desember 1975 ble han sendt til landets mest folkerike provins, Sichuan. Der ble han første partisekretær, og gjennomførte markedsøkonomisk orienterte reformer som førte til en rask økning av produktiviteten. Det oppstod et uttrykk i Sichuan som vedvarte lenge etter at han forlot provinsen: 要吃粮，找紫阳 Yao chi liang, Zhao Ziyang, som er et ordspill med hans navn Zhao Ziyang og som kan løst oversettes som «Vil du spise, så følg Zhao Ziyang». Samtidig var Zhao medlem av partikomiteen for kommunistpartiet. I 1977 ble han også alternerende medlem av Politbyrået, og et par år etter ble han stedfortredende statsminister, og fast medlem av politbyrået.

Attentater: Ettersom Sichuan var et arnested for radikalisme under kulturrevolusjonen, var tilhengerne av det som senere er blitt kalt «firerbanden» svært sterke i sine forsøk på å forpurre Zhaos reformer der. Men Zhaos politikk hadde enorm folkelig støtte, og tilhengerne av Firerbanden grep til attentater mot hans liv etter at alle mer siviliserte forsøk på å stanse ham ikke førte frem. Gjennom årene i Sichuan under kulturrevolusjonen var det minst seks attentater mot ham. Det mest alvorlige var da hans jeep kjørte inn i et bakhold i en trang dal. Der lyktes attentatsmennene nesten, men Zhaos sekretær/sjåfør gav sitt liv mens han reddet ham fra det jordskredet som angriperne utløste. De siste ansvarlige for angrepene ble ikke knepet av politiet før i 1983.

Statsminister, så generalsekretær

Zhao Ziyang med president Ronald Reagan utenfor Det hvite hus i oktober 1984

Foto: Ronald Reagan Library.

Etter et halvt år som stedfortredende statsminister (leder for Folkerepublikken Kinas statsråd), ble Zhao i 1980 utnevnt til statsminister. Det var han som utviklet planen om særskilte økonomiske kraftsentra i kystområdene, en politikk som er blitt virkeliggjort og har transformert mye av kinesisk økonomi. I 1982 ble han med i Politbyråets stående komité. I januar 1987 ble han også generalsekretær for det kinesiske kommunistiske parti.

Som kommunistpartiets generalsekretær stod han for en åpnere utenrikspolitikk og for gjennomføring av økonomiske reformer. Zhao kalte politiske reformer for «sosialismens største utfordring». Han var av den oppfatning at økonomisk fremgang kun ville lykkes dersom den ble ledsaget av demokratisering. Allerede i 1986 gikk han som den første ledende kinesiske kommunistpolitiker åpent inn for politiske forandringer i denne retning, og innførte en ordning med at ved valg på landsbynivået skulle være flere kandidater å velge mellom til de poster som stod til valg. Dette konseptet mente han gradvis skulle gjennomføres helt frem til sentralkomitenivå.

På det økonomiske området gikk han inn for mange reformer. Han utviklet «teorien om midlertidige stadier», som han forestilte seg som kursen mot en reformering av det sosialistiske system. På Partikongressen i 1987 erklærte Zhao at Kina var inne i «en primær fase av sosialismen» som kunne komme til å vare i 100 år. Under dette stadium sa han at Kina trengte å eksperimentere med flere økonomiske systemer for å stimulere produksjonen. Zhao foreslo å separere Statens og Partiets roller. I tråd med dette ble Li Peng etterfølger av Zhao Ziyang som statsminister.

Forslaget om skille mellom Parti og Stat er senere er blitt et tabu i Kina. Det er vestlige observatører som mener at de to årene da Zhao var generalsekretær var de mest åpne i moderne kinesisk historie — mange begrensninger av ytringsfriheten og pressens frihet ble slappet av på, slik at intellektuelle fritt kunne stå åpent frem med sine tanker om forbedringer for landet.

Det ble gjennomføringen av denne teorien som fra da og fremover, lenge etter hans eget fall, akselererte det voldsomme økonomiske oppsving i landet.

Vel ble han også kritisert som revisjonisme av marxismen. Men han forsøkte å gjøre regjeringen mer transparent og fremmet en politisk dialog som kunne gjøre den vanlige borger delaktig i de politiske prosesser. Dette gjorde ham svært populær i befolkningen.

Zhaos fremlegg i mai 1988 om å akselerere prisreformene førte imidlertid til utstrakt folkelig misnøye. Reformene utløste nemlig en kraftig inflasjon. Dette gav motstanderne mot rask reformtakt en åpning; de gikk inn for større sentralisering av økonomiplanleggingen og striktere tiltak mot vestlig innflytelse. Det fulgte en politisk debatt som ble mer og mer opphetet gjennom vintermånedene 1988/89.

Annen halvdel av 1988 så en stadig svekkelse av Zhaos politiske posisjon. Zhao fant seg selv innbundet på flere fronter av partikorifeer som kjempet sine revirkamper. Mange av dem ble mer og mer misfornøyd med Zhaos tilbakelente holdning til ideologiske spørsmål. Den økonomisk konservative fraksjon i Politbyrået, anført av Li Peng og Yao Yilin, var stadig i tottene på Zhao vedrørende økonomiske og fiskale spørsmål. Den galopperende inflasjonen satte også Zhao under et økende press fra vanlige partimedlemmer og deres familier. Ved inngangen til 1989 var det klart at Zhaos politiske problemer hadde tårnet seg opp til det nesten uhåndterlige; han kjempet på et vis for sitt politiske liv. Hvis han ikke ville klare å snu om på inflasjonen heller raskt, ville den åpne konfrontasjon med partiledelsens konservative være uunngåelig.

På dette tidspunkt døde brått den tidligere partigeneralsekretæren Hu Yaobang. Han var allment ansett som å ha vært en reformvennlig leder, og hans død gav Zhao en gyllen anledning til å gjenvinne initiativet og presse videre med sitt reformprogram.

Tiananmen-demonstrasjonene

Men Hu Yaobangs død satte i gang krefter som ingen helt kunne styre eller forutse. Kombinert med voksende økonomiske problemer for vanlig folk forårsaket av den høye inflasjonen, kom det til store protestaksjoner fra studenter, intellektuelle og misnøyde borgere i Beijing, og som fikk landets enorme «storstue», Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen).

Kort etter at det hele begynte, ble situasjonen tilspisset på grunn av en lederartikkel i partiavisen Folkets Dagblad den 26. april, der studentene ble kalt «anti-parti og anti-sosialistiske urostiftere». Zhao mente å gjenkjenne landets leder, Deng Xiaoping, på uttrykksmåten.

Den 17. mai var det et avgjørende møte hjemme hos Deng Xiaoping om demonstrasjonene. Zhao Ziyang gikk inn for at regjeringen skulle slutte med sine trusler mot protestantene, for å dempe med situasjonen. To konservative kommunister spratt da straks opp og begynte å beskylde ham for å ha medvirket til protestene. Deng fikk det siste ord, og meddelte at han aktet å utrope krigstilstand og flytte militære styrker inn i Beijing. Zhao ville ikke gi sin tilslutning: «Jeg nektet å bli den generalsekretær som mobiliserte tropper for å slå ned på studentene».

Den 19. mai, klokka 16.50 kom Zhao Ziyang, ledsaget av stabssjef Wen Jiabao, fra det nærliggende regjerings- og partihovedkvarteret Zhongnanhai til Den himmelske freds plass. Hans fremste rival, Li Peng, ble også med – men Zhao hevder at Li ble skrekkslagen over det han så, og raskt kom seg vekk. Zhao Ziyang snakket så med de protesterende. Han holdt en kort tale med megafon hvor han oppfordret studentene til å avslutte sultestreiken. Den ble overført på kinesisk fjernsyns riksprogram. Ikke mange av studentene fulgte rådet om å komme seg unna.

Deler av talen han holdt er blitt vel kjent og sitert om og om igjen, selv om ingen medier sendte noen repriser. I talen refererte blant annet til sin generasjon og sa: «Vi er allerede gamle, det er ikke lenger viktig for oss». I motsetning til de var studentene unge og han oppfordret dem til å ta vare på sin helse og ikke ofre seg unødvendig. Med tårer i øynene bad han om unnskyldning for å ha «kommet for sent», og bad dem innstendig avbryte sine protester. Men det lyktes han ikke i.

Samtidig var de andre lederne for kommunistpartiet, Deng Xiaoping, Yang Shangkun, Li Peng og Hu Qili, godt i gang med å forberede innføringen av krigsrett for å slå ned demonstrasjonene.

Hva som beveget Zhao til sin holdning overfor protestene, er blitt et omdiskutert emne blant kinakjennere. Noen har hevdet at han håpet at en imøtekommende gest overfor demonstrantene ville styrke hans tak på Li Peng i den tilstundende åpne maktkampen med hardlinerne innen kommunistpartiet. Andre mener at han rett og slett støttet demonstrantene og ikke ville at de skulle komme til skade under den militære reaksjon han visste ellers ville komme.

Kort etter hans møte med demonstrantene ble han arrestert, og så satt i husarrest i sitt hjem i Zhongnanhai. To uker etter ble hæren sendt inn for å oppløse ansamlingen av protesterende, noe som skjedde med store blodsutgydelser.

Wen Jiabao, som ble oppfattet som å stå på samme linje, opplevde intet slikt under de partiutrenskningene som fulgte. Årsaken er uklar.

Husarrest og død

Zhao Ziyang forble i husarrest resten av sitt liv. Hva han blant annet tilbragte tiden med, er bare blitt kjent etter hans død: Trass i den strenge overvåkingen klarte han å forfatte og tale inn sine memoarer på kassetter.

Hans død i 2005 ble rapportert svært dempet av de kinesiske massemedier, antagelig ut fra en frykt for å utløse folkelige reaksjoner som de som fulgte dødsbudskapene om Zhou Enlai (1976) og Hu Yaobang (1989). Pressen nevnte ikke at han i sin tid hadde vært kommunistpartiets leder.

Tidligere formann for Den nasjonale folkekongress, Wan Li og mer enn 20 pensjonerte medlemmer av Politbyrået, blant dem tidligere visestatsminister Tian Jiyun, hadde rett etter Zhaos død bedt partiledelsen om å rehabilitere Zhao og avholde minneseremonier. Men de oppnådde ikke meget; til og med begravelsen på Babaoshan revolusjonære gravlund ble avholdt under en strengt kontrollert og nedtonede former. Normalt ville Zhaos mange høye verv innebært at han fikk statsbegravelse, men det skjedde ikke. Det ble meddelt at statsbegravelser ikke lenger skulle arrangeres.

Hemmelige memoarer

Den 14. mai 2009 ble Zhaos hemmelige memoarer offentliggjort på kinesisk (i Hongkong) og engelsk. Boken hadde den engelske tittelen Prisoner of State, antas å stamme fra hemmelige opptak foretatt mens Zhao satt i husarrest. I den 336 siders lange boken roser Zhao i siste kapittel det vestlige parlamentariske demokrati og mener at det er bare ved et slik system at hans land kan løse sitt korrupsjonsproblem og det voksende gapet mellom rike og fattige.

Bibliografisk informasjon

• Zhao Ziyang, redigert av Adi Ignatius, forord ved Roderick MacFarquhar, oversatt og bearbeidet av Bao Pu og Renee Chiang: Prisoner of the State: The Secret Journal of Premier Zhao Ziyang, Simon & Schuster (19. mai 2009), hardcover, 336 sider ISBN 1439149380 ISBN 9781439149386