Zuluriket

Zuluriket var en stat av zuluer i det som i dag er Sør-Afrika. Riket kom i konflikt med britene i 1870-årene og ble erobret.

Zuluriket
Wene wa Zulu
Grunnlagt		1816
Opphørt		1897
Hovedstad		KwaBulawayo; senere Ulundi
Befolkning		250 000
Styreform		Monarki
Statsoverhode		Shaka kaSenzangakhona (første)
Offisielle språk		isiZulu
Eksisterte		1816–1887
Valuta		Kveg
Zuluriket på Commons

Shaka

Zulutroppenes dans utenfor Shakas kraal, tegnet av en europeisk besøkende om lag 1827

Shaka Zulu overtok i 1816 zulutronen. Innen ett år hadde han fått kontroll over naboklanene og hadde gjort zuluene til den viktigste allierte av den store mtetwa–klanen som kjempet med ndwandweklanen om herredømmet i den nordlige delen av dagens iKwaZulu-Natali.

Shaka organiserte militære, sosiale, kulturelle og politiske reformer og dannet en velorganisert og sentralisert zulustat. De viktigste reformene involverte omdanningen av hæren, takket være oppfinnsomme taktikker og våpen som han kom opp med. En konfrontasjon med det åndelige lederskapet hvor han klippet vingene, klørne og hoggtennene til heksedoktorene sikret effektivt underdanigheten til zuluenes religiøse praksis overfor staten.

En annen viktig reform integrerte beseirede klaner blant zuluene på grunnlag av full likhet, og forfremmelser i hæren og sosialtjenesten ble et spørsmål om egnethet fremfor arverettighet.

Etter at mtetwakongen Dingiswayo ble drept av Zwide, kongen av ndwandwe, rundt 1818, tok Shaka lederskapet for hele mtetwa–alliansen. Alliansen under hans lederskap overlevde Zwides første angrep i slaget ved Gqokli Hill i 1818. Innen to år hadde Shaka beseiret Zwide i slaget ved Mhlatuze og brutt opp ndwandwealliansen. Noen fra denne alliansen begynte igjen et morderisk felttog mot andre ngunistammer og klaner, og satte i bevegelse det som ble kjent som Defecane eller Mfecane, en massemigrasjon av stammer som flyktet fra restene av ndwandwe som igjen flyktet fra zuluene. Innen 1825 hadde Shaka erobret et område fra havet i øst til Drakensberg–fjellene i vest og fra Pongola i nord til Bashee i sør, ikke langt fra dagens East London.

Et utskudd av zuluene, kumalosene, bedre kjent for historien som matabelene, skapte under sin kong Mzilikazi et til og med større imperium som inkluderte deler av Highveld og dagens Zimbabwe.

Shaka hadde kontakter med engelske utforskere, og han innså at den hvite mann utgjorde en trussel mot de lokale befolkningene. Han planla derfor å begynne et intenst utdannelsesprogram som skulle gjøre det mulig for ngunifolket å ta igjen europeerne. Men i 1828 myrdet hans halvbror Dingane ham og etterfulgte ham som hersker.

Shakas etterfølgere

Cetshwayo kaMpande

Lederen til voortrekkerne Piet Retief besøkt i oktober 1837 Dingane ved hans kongelige kraal for å forhandle om land for voortrekkerne. I november begynte rundt 1000 voortrekkervogner nedstigningen fra Drakensberg-fjellene fra Oranjefristaten i det som nå er KwaZulu-Natal.

Dingane ba Retief og hans menn om å skaffe tilbake noe kveg som var blitt stjålet fra ham av en lokal høvding. Retief og hans menn gjorde dette og kom tilbake 3. februar 1838. Neste dag ble en avtale underskrevet, hvor Dingane gav fra seg alt land sør for Tugela-elven til Mzimvubu-elven til voortrekkerne. Feiringer fulgte. 6. februar, på slutten av feiringen, ble Retief invitert til en dans og ble bedt om å komme uten sine våpen. Da dansen nådde sitt høydepunkt, hoppet Dingane opp på føttene og skrek «Bambani aba thakathi!» (isizulu for «drep trollmennene»). Retief og hans menn ble overmannet, tatt til den nærliggende høyden kwaMatiwane og henrettet. Det er antatt at de ble drept for å holde tilbake noe av kveget de hadde skaffet tilbake. Dinganes hær angrep og massakrerte så en gruppe på 500 voortrekkere, menn, kvinner og barn, i en leir i nærheten. Stedet for massakren kalles i dag Weenen (nederlandsk: å gråte).

De gjenværende voortrekkerne valgte en ny leder, Andries Pretorius, og Dingane led et knusende nederlag ved slaget ved den blodige elv, 16. desember 1838, da han ble angrepet av en gruppe på 470 voortrekkerbosettere ledet av Pretorius.

Etter nederlaget brente Dingane den kongelige husholdningen og flyktet nordover. Mpande, halvbroren som hadde blitt spart fra Dinganes utrenskninger, hoppet av med sine 17 000 tilhengere, og sammen med Pretorius og voortrekkerne, gikk han til krig mot Dingane. Dingane ble myrdet i 1840 nær Hlatikhulu Forest på Lebombo Mountains ved dagens grense til Swaziland. Mpande overtok så styret over zulunasjonen.

Under hans etterfølger Mpande (nok en halvbror) som hersket frem til 1872, og Mpandes sønn Cetshwayo kaMpande (i praksis hersker 1856–1879), slo zuluene tilbake boernes forsøk på å ta landet.

Zulukrigen

Utdypende artikkel: Zulukrigen

slaget ved Isandlwana, malt av Charles Edwin Fripp 1885

11. desember 1878 gav Henry Bartle Frere, den britiske kommissæren for Sør–Afrika, et ultimatum til 14 høvdinger som representerte Cetshwayo. Vilkåren var uakseptable for Cetshwayo og britiske styrker krysset Tugelaelva mot slutten av desember 1878 som innledning til anglo-zulu-krigen i 1879. Tidlig i krigen slo zuluene britene i slaget ved Isandlwana den 22. januar, hvor zuluhæren drepte mer enn 1000 britiske soldater på en eneste dag. Dette var det verste nederlaget British Army noen gang hadde opplevd overfor en ikke–europeisk kampstyrke. Flere britiske styrker ble sendt inn i Natal for å sikre en britisk seier, noe de fikk ved Rorke's Drift. Krigen endte med at zuluene ble slått i slaget ved Ulundi den 4. juli.

Cetshwayo ble fanget en måned senere og sendt i eksil til Cape Town. Britene tok kontroll over Zuluriket og delte det i 13 små underkongedømmer. Den største regionen kom under John Dunns kontroll, en hvit jeger som hadde blitt venn med Cetshwayo. En resident, Melmoth Osborne, ble utnevnt som mellommann mellom de lokale høvdingene og Storbritannias regjering.

Britisk overhøyhet

Foto av Dinuzulu om lag 1884

Det brøt raskt ut konflikt mellom underkongedømmene, og i 1882 fikk Cetshwayo reise til Storbritannia. Her møtte han blant andre dronning Victoria før han kom tilbake til Zululand for å gjeninnsettes som konge.

I 1883 ble Cetshwayo igjen konge over et område som var mye mindre enn det opprinnelige kongedømmet hans. Senere samme år ble Cetshwayo angrepet av uZibhebhu, et av de 13 underkongedømmene som var støttet av boerne. Cetshwayo ble skadet og flyktet. Han døde i februar 1884 og sønnen, Dinuzulu på bare 15 år, tok over tronen.

Dinuzulu gjorde på egen hånd en avtale med boerne under ledelse av Louis Botha, og lovte dem land i bytte mot deres hjelp. Dinuzulu og boerne nedkjempet Zibhebhu i 1884. Boerne fikk om lag halve Zululand oppdelt i enkeltfarmer, og de dannet den uavhengige republikken «Vryheid». Britene som ville hindre boernes adgang til egen havn, annekterte hele zuluriket 9. mai 1887. Dinuzulu var fortsatt involvert i flere konflikter med lokale utfordrere. I 1906 ble Dinuzulu anklaget for opprør. Han ble arrestert og dømt av britene for "høyforræderi og offentlig vold". I 1909 ble han dømt til ti års fengsel på øya St. Helena. Da unionen Sør-Afrika ble dannet, ble Louis Botha den første statsministeren. Han fikk sin gamle allierte Dinuzulu returnert til Sør-Afrika. Dinzuzl levde deretter i eksil på en farm i Transvaal, der han døde i 1913.