Ambrosius av Milano

St. Ambrosius kirkefader og biskop
Født	Mellom 337 / 340; Trier, Gallia (nåv. Tyskland)
Død	4. april 397; Milano
Beskjeftigelse	Skribent, filosof, teolog, katolsk prest, politiker, katolsk biskop
Embete	Romersk guvernør; Roman Catholic Archbishop of Milan (374–397); biskop ;
Far	Aurelius Ambrosius
Søsken	Satyrus of Milan; Saint Marcellina
Nasjonalitet	Romerriket
Gravlagt	Sant’Ambrogio
Saligkåret	-
Helligkåret	Feiret siden 1000-tallet
Anerkjent av	Den katolske og den ortodokse kirke
Festdag	7. september
Se også	Ekstern biografi
Vernehelgen	Birøktere, bier, gjess, husdyr, Milano og Bologna, Lombardia og Vigevano, Italia, biskoper, lysestøpere, studenter og for det franske militære kommissariat
I kunsten	Med bikube, med barn, med hyrdestav
	Ambrosius av Milano på Commons

Ambrosius av Milano (latin: Sanctus Ambrosius, Ambrosius episcopus Mediolanensis; italiensk: Sant'Ambrogio; lombardisk: Sant’Ambroeus) (født mellom 337 og 340 i Augusta Treverorum i Gallia Belgica i Romerriket, død 4. april 397 i Mediolanum) var biskop av Milano og en av de fire første kirkelærerne.

Han skal ha fornyet den liturgiske sang, og ca. 40 salmer har vært tilskrevet ham, selv om bare 14 regnes som 100 % autentiske. Til og med lovsangen Te deum laudamus («O store Gud vi lover deg») er ikke diktet av Ambrosius, men har ukjent opprinnelse.

Bakgrunn

Ambrosius var en romersk borger av adelen. Faren var prefekt i pretonianergarden (Praefectus praetorio Galliarum) og stattholder for Gallia, inkludert Spania, Nederland og Britannia.^[1]^[2]

Familien var kristne. Det fortelles at en bisverm satte seg i munnen hans da han var liten, uten å skade ham, og da den fløy bort, lå det igjen en liten dråpe honning på tungen hans. Dette skal ha gjort ham svært veltalende, og er også bakgrunnen for at bier er sentrale i hans helgen-attributter.

Etter farens død reiste familien tilbake til Roma. Søsteren gikk i kloster mens Ambrosius tok utdannelse innen jus, retorikk og litteratur. Han fikk etter hvert embeter, blant annet som guvernør for Liguria og Emilia, noe som medførte at han ble stasjonert i Milano, Romerrikets nest største by. Ambrosius' dyktighet gjorde ham til en populær og aktet mann.

Biskop

På den tiden var det stor konflikt innen bispedømmet mellom ortodokse og arianismen. Biskop Auxentius døde i 374 og det var fare for uro. Som prefekt ville Ambrosius formane befolkningen til ro, men ble avbrutt av folkelige rop om at han skulle bli den nye biskopen. Selv om han var en lærd mann med visse teologiske kunnskaper, var han ingen fullbefaren teolog, og avviste ønsket om å gjøre ham til biskop. Men til slutt grep keiseren inn, og Ambrosius ble innsatt som biskop og gitt nødvendig opplæring.

Som biskop gikk han over til å en asketisk og enkel livsførsel, ga bort alt han eide, bortsett fra det søsteren Marcellina trengte for å klare seg i klosteret, den senere helgenen St. Marcellina. Hans brødre fikk oppgaven med å ta seg av familien. Han ble snart regnet som en svært god predikant og hans karisma dro mange mennesker til kirken.

Ambrosius unngikk som biskop kontroverser og deltok ikke i ekteskapsarrangementer, som ofte impliserte eiendomstransaksjoner. Han overtalte aldri noen å gå inn i hæren og anbefalte aldri noen for hoffet.

Bispesetet i Milano var meget viktig, da byen var det administrative sentrum for hele den vestlige del av Romerriket. Slik ville biskopen lett bli innblandet i politikk og komme i konflikter. Samtidig var det svært mange som konverterte og dette medførte et stort undervisningsansvar.

Dette var i politisk urolige tider og som kirkens mann medførte dette mange utfordringer for Ambrosius. Særlig kjent er hendelsen da han tuktet keiser Theodosius den store. I år 390 var det opptøyer i Thessaloniki i Hellas, hvor også guvernøren ble drept. Keiser Theodosios var da i Milano og befalte brutal avstraffelse hvor rundt syv tusen, skyldige og uskyldig, menn, kvinner og barn ble drept i en tre times massakre på det lokale sirkus.

Da dette ble kjent for Ambrosius, gjorde han etter å ha konsultert de andre biskopene Theodosios personlig ansvarlig for drapene, og forlangte at keiseren skulle gjøre bot før han kunne få nattverden. Theodosios svarte ved å holde seg borte fra kirken en stund, men måtte til slutt godta Ambrosius' krav. I full offentlighet i kirken tok han av seg sine praktfulle keiserlige gevanter og ba om tilgivelse for sine synder. Etter flere slike seanser fikk han endelig sakramentet av Ambrosius juledagen. Menigheten beundret keiseren og elsket biskopen for dette oppriktige oppgjør mellom rikets to førende menn. Theodosios var meget troende, og kom under sterk innflytelse av Ambrosius. Selv om de også senere skulle komme i konflikt med hverandre ved utallige anledninger, anerkjente de hverandres posisjoner. Theodosios roste Ambrosius ved å si at han var den eneste biskop han visste om som var tittelen verdig.

Kirkelærer

Nettopp fordi Ambrosius var lite skolert teologisk da han ble valgt til biskop, hev han seg over teologiske studier med stor kraft. Natten gikk med til studier og bønn, mens dagen var fylt med embetspliktene. Men Ambrosius' sterke engasjement og pliktfølelse førte til at han sammen med den hellige Augustin, den hellige Hieronymus og Gregor I den store regnes blant de første kirkelærerne. Han sammenlignes med Hilarius av Poitiers, som riktignok ikke hadde Ambrosius' administrative dyktighet, men kanskje enda større teologiske ferdigheter. Til tross for sin juridiske bakgrunn og sene teologiske studier, lyktes allikevel Ambrosius som teolog.

Hans åndelige etterfølger Augustin av Hippo tillegger Ambrosius' innflytelse svært stor betydning, kanskje bare overgått av apostelen Paulus. Høsten 386 ble Augustin døpt av Ambrosius, bare seks måneder etter at han hadde kommet til Milano fra Afrika.

Blant Ambrosius' arbeider var katekismen De mysteriis for nydøpte om dåpen, konfirmasjonen og nattverden. Han ga undervisning i første rekke i form av prekener, mer enn skriftlig avhandlinger. Målgruppen hans var vanlige folk, slik at han uttrykte seg rett fram og konkret. Ambrosius var stor nok som teolog til at han fant plass til Seneca og Cicero i sin kristne lære. Da hans søster Marcellina avla de evige klosterløftene, samlet han sine prekener om kyskhet til en traktat som ble svært populær, De Virginibus eller Libri III de virginibus ad Marcellinam.

Det var Ambrosius' prekener som fikk æren av å ha omvendt Augustin til kristendommen. I år 384 kom den da trettiårige professoren i latinsk retorikk, Augustin, til Milano for å undervise i litteratur og veltalenhet. Han oppsøkte byens biskop for å stille ham noen spørsmål om troen. Ambrosius satt og leste i sin celle, og Augustin forteller i sin selvbiografi, Bekjennelser: "Når han leste, løp hans øyne over siden, og hans hjerte søkte meningen, men hans stemme var taus, og tungen stille. Hvem som helst kunne fritt nærme seg ham, og gjester ble vanligvis ikke meldt. Derfor skjedde det ofte når vi kom for å besøke ham, at vi fant ham slik, lesende i stillhet. For han leste aldri høyt." Dette skal være ett av de første eksemplene på stillelesing i vestlig litteratur. I dag ser vi ikke noe rart i dette, men den gang leste folk som regel høyt. Tegnsetting som komma, punktum og små og store bokstaver kom først i bruk utover 400-tallet, og gjorde stillelesing lettere. Augustin, som Cicero før ham, måtte øve på en tekst før han leste den opp.^[3]

Skrifter

Ambrosius var den første som benyttet sanger og hymner for å nå ut til folket og fremme av den rette tro. Han både diktet, komponerte og skrev bøker. Det hevdes at den såkalte ambrosiske sang (av ambrosia, gudenes føde), den liturgiske sangen i kirken i Milano, stammer fra ham.

Noen få av hans salmer har overlevd og brukes stadig, for eksempel breviarhymnen Aeterne rerum conditor og adventshymnen Veni redemptor gentium («Folkefrelsar til oss kom»). Flere av hans hymner står i Breviarium Romanum. Det berømte Te Deum, som kalles «Den ambrosianske lovsang» og som tradisjonen hevder at Ambrosius og Augustin skrev sammen til Augustins dåp, er likevel ikke av ham. Noen moderne forskere foreslår biskop Niketas av Remesiana (ca. 340-414) som Te Deums opphavsmann, men hymnen har først gradvis fått sin nåværende form.

Ambrosius var den første som brukte begrepet «Messe» om nattverdsfeiringen. Han innførte seks søndager i advent, som begynner nærmeste søndag etter 11. november, festa di San Martino.

Skrifter som er tillagt Ambrosius:

De fide ad Gratianum Augustum
De Spiritu Sancto
De incarnationis Dominicae sacramento
De mysteriis
Kommentarer til skapelsesberetningen og beretningen om Abraham fra Det gamle testamentet, samt Salmenes bok og Lukasevangeliet.
en del gravferdsoratorier
91 brev
Ambrosiaster eller «pseudo-Ambrosius» er en del kommentarer til Paulus' Epistler

Salmer

Deus Creator Omnium
Aeterne rerum conditor
Jam surgit hora tertia
Jam Christus astra ascendante"
Veni redemptor gentium (julesalme)

Referanser

^ Cvetković, Carmen Angela; Gemeinhardt, Peter (2019). Episcopal Networks in Late Antiquity: Connection and Communication Across Boundaries. Walter de Gruyter GmbH & Co KG. s. 44. ISBN 978-3-11-055339-0. }}
^ Attwater, Donald; John, Catherine Rachel (1993). The Penguin Dictionary of Saints. New York: Penguin Books. ISBN 978-0-14-051312-7.
^ Inge Eidsvåg: "Om lesningens velsignelser og fryd", P2-akademiet XXXVII (s. 108), forlaget Transit, Oslo 2006, ISBN 82-7596-161-0

[1] Cvetković, Carmen Angela; Gemeinhardt, Peter (2019). Episcopal Networks in Late Antiquity: Connection and Communication Across Boundaries. Walter de Gruyter GmbH & Co KG. s. 44. ISBN 978-3-11-055339-0. }}

[2] Attwater, Donald; John, Catherine Rachel (1993). The Penguin Dictionary of Saints. New York: Penguin Books. ISBN 978-0-14-051312-7.

[3] Inge Eidsvåg: "Om lesningens velsignelser og fryd", P2-akademiet XXXVII (s. 108), forlaget Transit, Oslo 2006, ISBN 82-7596-161-0

[1]

[2]

[3]