Operasjon Fortitude

Grayscale kart av Europa med Operasjon Bodyguard's områder avmerket

Operasjon Fortitude var kodenavnet for en militær operasjon brukt av de allierte under andre verdenskrig som en del av en samlet strategi (Operasjon Bodyguard) under forberedelsene til landgangen i Normandie (Operasjon Overlord) i 1944. Operasjonen var delt inn i to delplaner, North og South, med formål om å villede den tyske overkommando om stedet for den forestående invasjonen.

Begge Fortitude-delplanene involverte etableringen av iscenesatte armeer (stasjonert i Edinburgh og Sør-England) som skulle gi inntrykk av forberedelser av en invasjon av Norge (Fortitude North) og Pas-de-Calais i Nord-Frankrike (Fortitude South). Operasjonen hadde som mål å avlede aksemaktenes oppmerksomhet bort fra Normandie og, etter invasjonen den 6. juni 1944, å forsinke deres forsterkninger ved å overbevise tyskerne at landsetningen var kun et avledningsangrep.

Bakgrunn

Fortitude var et av de viktigste elementene av Operation Bodyguard. I den samlede allierte bedragstrategi for landgangen i Normandie hadde Bdyguard som hovedmål å sikre at tyskerne ikke ville øke sin tilstedeværelse av tropper i Normandie, ved å fremme inntrykk av at de allierte styrkene ville angripe på andre steder. Etter invasjonen var planen å forsinke de tyske bevegelser rettet mot Normandies strender og forhindre en potensiell katastrofe ved angrepet. Fortitudes mål var å gi inntrykk av at landgangen ville skje andre steder, i Norge, heller enn i Calais.

Planleggingen av Operasjon Fortitude ble ledet av London Controlling Section (LCS), en hemmelig organisasjon satt opp for å håndtere de alliertes bedragsstrategi under krigen. Men utførelsen av hver plan ble lagt på øverstkommanderende på de ulike krigsskueplasser, i tilfelle av Fortitude, var dette Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (SHAEF) under General Dwight D. Eisenhower. En spesiell del, Ops (B), ble etablert i SHAEF til å håndtere drift. LCS beholdt ansvar for det som ble kalt «Special Means», bruk av diplomatiske kanaler og dobbeltagenter.

Styrken ble delt inn i to deler, (Fortitude) Nord og Sør, begge med lignende formål. Nord var ment å overbevise den tyske overkommando at de Allierte ville forsøke en invasjon av det okkuperte Norge fra Skottland. Mot sør var det samme taktikk, med klart mål: Pas-de-Calais.

Planlegging

Fortitudes  planlegging var tilsynelatende et ansvar for Noel Wild og hans ansatte. Men i praksis ble arbeidet delt mellom Wild og sjefene i LCS og B1a. Arbeidet startet i desember 1943, først under kodenavnet Mespot. Statsminister Winston Churchill bedømte dette uegnet, og slik ble Fortitude-navnet vedtatt den 18. februar.

Fortitude South

Wilds første versjon av Fortitude South-plan ble produsert i begynnelsen av januar 1943, og tok sikte på å motvirke sannsynligheten for at tyskerne ville merke de store invasjonsforberedelser i Sør-England. Intensjonen var å skape inntrykk av at en invasjon var rettet mot Pas de Calais noen gang i midten av juli; da den virkelige invasjonen allerede hadde blitt landsatt. Seks fiktive divisjoner ville holde trusselen om Calais i live. Fortitude South-planen ville bli implementert på et operativt nivå av invasjonsstyrken— 21. armégruppe under kommando av general Bernard Montgomery.

Den 25. januar sendte Montgomerys Chief of Staff, Francis de Guingand et brev til bedrag-planleggerne og bad dem om, blant annet, å fokusere på Pas de Calais som det viktigste angrepstedet, Etter den virkelige invasjonen hadde blitt iverksatt ville historien endre seg. Det tydet på at tyskerne hadde flere angrepsdivisjoner klare til å gjennomføre et angrep over kanalen, da Normandie-strendene hadde trukket det tyske forsvar bort fra Calais. Planen beholdt fortsatt noe av dens tidligere form, mest kjent som den første delen av historien som fortsatt tok sikte på å foreslå en invasjonsdato i midten av juli. Strangeways ble likevel imponert. Han pekte på at å overbevise tyskerne om så mange fiktive divisjoner ville bli vanskelig, Wilds plan skisserte ti divisjoner for angrepet på Calais, seks av dem fiktive og resten ekte. Blant de ekte divisjoner var det amerikanske V. Korps og det britiske I. Korps. Disse ville være en del av den faktiske Normandie-invasjonen. Og så det ville bli vanskelig å antyde at Calais var det viktigste angrepsted for D-Dagen. Strangeways' siste bekymringer var knyttet til den innsatsen som var nødvendig for et fysisk bedrag. Planen forutsatte et stort antall fantomtropper og liksombåter.

Strangeways' innvendinger var så sterkt at han nektet å påta seg det meste av det fysiske bedraget. En maktkamp fulgte hele februar og begynnelsen av mars, mellom Ops(B) og Strangeways om hvem som hadde myndighet til å gjennomføre hver del av bedragplanen. Montgomery ga sin fulle støtte sjefen for bedraget, så Strangeways seiret til slutt den 23. februar i et møte mellom R-Force og Ops(B). Strangeways' reviderte Fortitude South oppfant en helt ny feltarmé. The First United States Army Group (FUSAG) var en fantomarmé. Men tyskerne hadde oppdaget dens «eksistens» gjennom radioavlyttig og var overbevist om at den fantes. Strangeways foreslo en rekke fiktive og virkelige informasjoner for å overvinne problemet med Montgomerys håndtering to invasjoner. Videre foreslo han at FUSAG skulle håndtere den viktigste allierte trussel mot tyskerne, at de forventet å landsette omkring Calais. Da Operasjon Neptun-landsetningen hadde funnet sted, skulle dette være en avledning til å distrahere tyske forsvar fra de viktigste angrep av FUSAG.

Den nye Fortitude South kom med seks kompanier, Quicksilver I-VI, med konkrete gjennomføringsdetaljer.

Spesielle midler

Et dummy fly, modellert etter Douglas A-20, oktober 1943

For sitt bedrag hadde de Allierte utviklet en rekke metoder, referert til som «spesielle midler». Det omfattet kombinasjoner av fysiske bedrag, falsk radioaktivitet, lekkasjer gjennom diplomatiske kanaler, og dobbeltagenter. Styrken brukte alle disse teknikkene i ulik grad. For eksempel, Fortitude North benyttet mye trådløs kommunikasjon, mens Fortitude South utnyttet de Alliertes nettverk av dobbelagenter.

1. Fysisk bedrag: for å villede fienden med ikke-eksisterende enheter gjennom falsk infrastruktur og utstyr slik som dummy landgangsbåter og dummy flyplasser.
2. Kontrollerte lekkasjer av informasjon gjennom diplomatiske kanaler, som kunne videreformidles via nøytrale land til Tyskerne.
3. Trådløs trafikk: for å villede fienden, ble trådløs trafikk opprettet for å simulere faktiske enheter.
4. Bruk av tyske agenter kontrollert av de Allierte gjennom dobbeltagenter til å sende falsk informasjon til den tyske etterretningstjenesten.
5. Offentlig tilstedeværelse i aviser forbundet med fantomavdelinger, særlig den kjente amerikanske general George S. Patton figurerte ved slike anledninger

Dobbeltagenter

Et av de viktigste bedragerier av de Allierte var dobbeltagenter. B1A (Counter-Intelligens Divisjon av MI5) hadde gjort en god jobb med å fange opp alt fra tyske agenter i Storbritannia. Mange av disse var rekruttert som dobbelt-agenter under Dobbelt Kors-Systemet. De tre viktigste agenter var:

• Juan Pujol García (Garbo), en katalaner som var rekruttert av tysk etterretning som sendte dem rikelig og troverdig desinformasjon fra Lisboa til de Allierte akseptert hans tilbud, og han ble ansatt av britene. Han opprettet et nettverk av 27 imaginære sub-agenter. Han fikk både Jernkorset av tyskerne, og Order of the British Empire av britene etter D-Dagen.
• Roman Czerniawski (Brutus), var en polsk offiser som drev et spionasjenettverk for de allierte i det okkuperte Frankrike. Han ble tatt av tyskerne og tilbudt en sjanse til å arbeide for dem som spion. Da han kom til Storbritannia ble han britisk etterretningsagent.
• Dušan Popov (Tricycle), var en jugoslavisk advokat.

Fortitude North

Edinburgh Castle, og hovedkvarteret til den fiktive Britiske Fjerde Armé under Operasjon Fortitude

Fortitude North ble opprettet for å villede tyskerne til å forvente en invasjon av Norge. Ved å antyde et noe svekket norsk forsvar håpet de allierte å forhindre eller forsinke forsterkning av Frankrike etter Normandie-invasjonen. Planen omfattet en simulert oppbygging av styrker i Nord-England og politisk kontakt med Sverige.

Under en lignende operasjon i 1943, Operation Cockade hadde en fiktiv armé, den britiske fjerde Armé, blitt opprettet med hovedkvarter i Edinburgh Castle. Det ble besluttet å fortsette å bruke de samme taktikk i Fortitude. I motsetning til det sydlige motstykke var dette basert primært på bruk av «Special Means»klargjør og falsk radiokommunikasjon, ettersom det ble ansett lite sannsynlig at tyske rekognoseringsfly kunne komme til Skottland uoppdaget. Falsk informasjon om ankomst av tropper i området ble rapportert av de norske dobbeltagentene Mutt og Jeff, som hadde overgitt seg etter sin 1941 landsetting i Moray Firth, mens britiske medier kringkastet falske opplysninger, for eksempel om fotballkamper eller kunngjøring om bryllup til ikke-eksisterende tropper. Operasjonen var så vellykket at Hitler hadde tretten hæravdelinger i Norge ved slutten av våren 1944.

Tidlig på våren 1944 angrep britiske kommandosoldater mål i Norge for å simulere forberedelser til en invasjon. De ødela industrimål, som for eksempel en aluminiumsfabrikker, jernbanelinjer og militære utposter. Dette falt sammen med en økning i maritim aktivitet i de nordlige havområder og større politisk press på det nøytrale Sverige.

Operation Skye

Operation Skye var kodenavnet på falsk radiokommunikasjon av Fortitude North med simulert radiokontakt mellom fiktive arméenheter. Programmet begynte 22. mars 1944 ledet av oberst R. M. McLeod og var fullt operativ innen 6. april. Operasjonen var delt inn i fire seksjoner, relatert til forskjellige avdelinger i den Fjerde Armé:

I sin bok fra 2000, Fortitude: The D-Day Deception Campaign konkluderer Roger Fleetwood-Hesketh, som var medlem av Ops (B), med

«No evidence has so far been found to show that wireless deception or visual misdirection made any contribution to Fortitude North».

Det var antatt at tyskerne ikke var klar over at den radiotrafikk de lyttet til, ikke var simulerte meldinger.[19]

Fortitude South

Fortitude South's oppgave var lignende bedrag i Sør-England, truet med en invasjon i Pas de Calais av den fiktive 1. amerikanske armégruppe (FUSAG). Frankrike's kjerneplan var at det mest logiske valget for en invasjon den Allierte overkommando var å villede det tyske forsvaret i et svært lite geografisk området. Pas de Calais hadde en rekke fordeler som det valgte invasjonsområde, slik som den korteste kryssing av den Den engelske kanal og den raskeste ruten til Tyskland. Som et resultat, tysk kommando, spesielt Rommel, tok skritt for å plassere en tung styrke i det kystområdet. De Allierte besluttet å forsterke denne troen om en Calais landsetning.

Montgomery, sjef for de Allierte landingsstyrker, visste at det avgjørende aspekt av en invasjon, var å etablere et brohode på stranden. Han hadde også bare mindre divisjoner under sin kommando, 37 mot om lag 60 tyske. Fortitude South's viktigste mål var å gi inntrykk av en mye større invasjonsstyrke. (FUSAG) i Sør-Øst-England for å oppnå en taktisk overraskelse av Normandie-invasjonen, og da invasjonen hadde kommet, å villede tyskerne til å tro at det var en avledningstaktikk med Calais som det virkelige mål.

Operasjon  Quicksilver

Symbol for den fiktive 1. amerikanske Armé Gruppe

Det sentrale elementet av Fortitude South var i Operajon Quicksilver. Det innebar å få tyskerne til å tro at de Allierte styrken besto av to hærgrupper, 21. Hærgruppe under Montgomery (den ekte Normandie-invasjonsstyrken), og de 1. amerikanske Armé-gruppe (FUSAG) (en fiktiv styrke under general George Patton), plassert i Sørøst-England for å krysse ved Pas de Calais.

Ikke på noe punkt ble tyskerne matet med falske dokumenter som beskrev invasjonsplanene. I stedet fikk de len misvisende alliert plan for de Allierte styrkene. For å sette igang en massiv invasjon av Europa fra England, hadde militære planleggere lite annet valg enn å iscenesette enheter rundt om i landet som ville innvadere først det nærmeste punkt. Som et resultat ble FUSAG plassert i sørøst. Tysk etterretning utledet at sentrum for invasjonsstyrken var motsatt av Calais, det punkt på den franske kysten nærmest til England og derfor en sannsynlig invasjonsplass.

For å forsterke dette bedraget ble flere bygninger bygget; dummy-fly og dumme landgangsfartøy ble plassert rundt mulige angrepsplasser. Patton besøkte mange av disse sammen med en fotograf. I motsetning til den populære tro var disse til ingen, for eksempel oppblåsbare stridsvogner, for en stor del på grunn av at Strangeways nektet å gjennomføre omfattende fysiske bedrag. Det er antatt at Hæren oppmuntret idéen om at disse dummies ble brukt til å trekke oppmerksomheten bort fra noen av de andre hjelp av bedrag, for eksempel bytte ut dobbelt agenter. I alle fall, de Allierte overvurderte Tyskernes evne til å utføre flyovervåking, så mange av disse rekvisitter ble aldri bygget. Patton ble fotografert mens han besøkte disse dumies ved regelmessige anledninger.

Litteratur

• Delmer, Sefton, : The Counterfeit Spy (Hutchinson, London, 1972)
• Gawne, Jonathan, ; Ghosts of the ETO (American Tactical Deception Units in the European Theater, 1944–1945)(Casemate Publishing, Havertown, PA, 2002)
• Howard, Sir Michael, :Strategic Deception (British Intelligence in the Second World War, Volume 5) (Cambridge University Press, New York, 1990)
• Holt, Thaddeus, : The Deceivers: Allied Military Deception in the Second World War (Scribner, New York, 2004)
• Harris, Tomas, : GARBO, The Spy Who Saved D-Day, Richmond, Surrey, England: Public Record Office, 2000, ISBN 1-873162-81-2
• Hesketh, Roger (2000). Fortitude: The D-Day Deception Campaign. Woodstock, NY: The Overlook Press. ISBN 1-58567-075-8. 
• Latimer, Jon, : Deception in War, Overlook Press, New York, 2001 ISBN 978-1-58567-381-0
• Levine, Joshua, :Operation Fortitude: the Story of the Spy Operation that Saved D-Day, London: Collins, 2011, ISBN 978-0-00-731353-2
• Marks, Leo, :Between Silk and Cyanide: A Codemaker's War 1941–1945. Utgiver:Harper Collins. |isbn=0-00-653063-X
• Sexton, Donal, :Phantoms of the North: British Deceptions in Scandinavia 1941–1944 Military Affairs. ISSN = 0026-3931983. Utgiver: Society for Military History

Eksterne lenker

• «The imaginary army that fooled Hitler», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:10:42