Bruksrettighet eller bruksrett er en rett til begrenset rådighet over en annens eiendom. Det er vanlig å skille mellom totale og partielle bruksrettigheter.
Totale bruksrettigheter innebærer at man disponerer hele eiendommen eller tingen (for eksempel husleie, forpaktning, leie, tomtefeste, ideell sameiepart uten bruksdeling, eller lån av løsøre). Husleieretten er kanskje det beste eksemplet, der leieren disponerer husværet som sin egen privatsfære og bestemmer for eksempel hvilke bilder som skal henge på veggen og hvem han ønsker å få på besøk. Husverten sitter på sin side med den rettslige rådigheten som eier eller forvalter av eiendommen, og leieren kan ikke nekte husverten adgang så lenge denne har en legitim og saklig grunn til «besøket». Dette kan for eksempel være å utføre nødvendig vedlikehold eller følge opp bygningens tilstand. Behovet for bolig er et grunnleggende behov, og det er derfor knyttet mange prosesuelle spilleregler til avvikling av både leieforhold, festeavtaler og forpaktningsavtaler. Historisk sett har også bønder gjerne bygslet eller leid jord fremfor å ha vært selveiende.
Å ha en partiell bruksrett innebærer at man disponerer en begrenset del av eiendommen, for eksempel veirett, fiskerett eller rett til parkeringsplass eller båtopplag. Servituttene (av latin servitus å tjene) er den praktisk viktige gruppen av de partielle bruksrettigheter. Allerede i den greske antikken var var visse bruksrettigheter som for eksempel retten til å føre fram vann til sin eiendom, av stor betydning for landeierne. Reglene for slike irrigasjonsrettigheter finnes det eksempler på at var hugget inn i steinsidene på slike kanaler.