Elektroniske musikkinstrumenter er musikkinstrumenter hvor lyden i form av elektriske signaler genereres og/eller bearbeides av elektronisk apparatur, for deretter å bli omdannet til akustiske signaler ved hjelp av en høyttaler eller en annen elektroakustisk omformer.
Inndeling
Instrumentene er av mange typer: elektronisk-genererte (el-orgel, synthesizer), mekanisk-genererte (el-piano, el-gitar, el-bass), magnetisk-genererte (string ensemble). Bearbeidingen kan begrense seg til ren forsterkning; den kan være forvrengning av forskjellig slag (fuzzbox, delay, ekko). Langt mer teknisk avansert er synthesizere styrt av datateknologi med bruk av sampling (digitalisering av akustisk lyd).
Det er vanlig å dele elektroniske musikkinstrumenter i to hovedtyper: de med mekanisk/akustisk generering av signalet (for eksempel el-gitar) og de med elektronisk generering (for eksempel el-orgel).
Instrumentene kan også inndeles etter bearbeidingsprinsipp, for eksempel sammensetning av sinustoner til komplekse klanger (additiv syntese) kontra filtrering av komplekse klanger eller hvit lyd (hvit støy) til enklere signaler (subtraktiv syntese).
De kan deles etter teknologi: analog syntese (signalbearbeiding gjennom forsterker, filter og lignende) kontra digital syntese (signalbearbeiding ved hjelp av datateknologi).
Et fjerde inndelingsprinsipp kan være mellom instrumenter spesielt konstruert som elektriske og akustiske instrumenter, som blir gjort elektroniske gjennom påmontering av spesialmikrofon (pick-up) og signalbearbeidende utstyr.
Historikk
Blant de første elektroniske musikkinstrumenter finner vi amerikaneren Thaddeus Cahills telharmonium fra ca. 1900, et enormt instrument bestående av over hundre elektriske generatorer (hver på 15 kW). Signalene fra disse generatorene ble blandet i store miksetransformatorer, kontrollert av en eller flere musikere via en spillepult og deretter sendt gjennom telefonlinjer til abonnenter som hørte musikken på sin telefon. Cahills ideer ble gjenopptatt i 1930-årene ved konstruksjonen av Hammond-orgelet, hvor små roterende tannhjul genererte de nødvendige signaler.
Av andre tidlige elektroniske musikkinstrumenter var det noen som fikk en viss betydning utover det rent eksperimentelle stadium: theremin, sfærofon (benyttet ved en Bayreuth-fremføring av Wagners Parsifal i 1931), trautonium og ondes martenot. Etter andre verdenskrig gjorde deler av musikklivet i økende grad bruk av elektroniske musikkinstrumenter, særlig popmusikk og jazz. Denne bruken av elektroniske musikkinstrumenter skyldes ikke minst påvirkning fra det lydbildet en lytter møter fra plater og radio (se elektronisk musikk).