Romansk språk som snakkes av i anslagsvis 65 millioner mennesker, de aller fleste av dem i Italia. Italiensk har offisiell status i Italia, Sveits, San Marino og Vatikanstaten, og språket snakkes av minoriteter i enkelte av Italias naboland, som Frankrike, Slovenia og Kroatia. I tillegg snakkes italiensk av innvandrergrupper i USA, Tyskland, Argentina, Brasil, Australia, Canada og en rekke andre land.
Historie
Den eldste teksten man kjenner som er skrevet på en italiensk dialekt er skrevet i 960, men litteratur på italiensk kan man først begynne å snakke om fra 1200-tallet. Den italienske litteraturen på 1200-tallet hadde ikke ett sentrum, men flere, og det fantes ikke noe felles italiensk språk på dette tidspunktet.
Firenze ble tidlig et viktig kulturelt sentrum, og fikk særlig på 1300-tallet stadfestet sin rolle som en av de viktigste byene når det gjaldt litteratur takket være forfattere som Dante, Boccaccio og Petrarca. På 1500-tallet ble språkspørsmålet (la questione della lingua) tatt opp til debatt, og det ble presentert flere forskjellige forslag til hvordan et felles italiensk skriftspråk skulle se ut. Det forslaget som i størst grad fikk gjennomslag kom fra forfatteren og kardinalen Pietro Bembo, som var fra Venezia. Han ønsket å bruke litterauren fra Toscana på 1300-tallet som forbilde for det litteraturspråket, og presenterte Boccaccios språk som mønster for prosadiktning, og Petrarcas som mønster for poesien, mens Dante bare i mindre grad ble sett på som et mønster til etterfølgelse.
I 1583 ble det opprettet et akademi i Firenze, Accademia della Crusca, som skulle arbeide med språkspørsmål. Akademiet gav ut en stor enspråklig ordbok over det italienske språket i 1612, og denne ordboken ble straks normgivende for det italienske skriftspråket. Ordboken fikk etter hvert også stor betydning for europeisk leksikografi.
Italia ble ikke samlet som nasjon før etter 1860. I kjølvannet av de nasjonalromantiske strømningene som fantes i tiden, ble språkspørsmålet aktuelt igjen tidlig på 1800-tallet. Firenze og Toscana hadde på dette tidspunktet mistet mye av sin kulturelle innflytelse. Likevel ønsket en av datidens mest innflyelsesrike forfattere, Alessandro Manzoni, som selv var fra Milano, at skriftspråket fremdeles skulle baseres på talespråket i Firenze. Den endelige versjonen av hans kjente roman I Promessi Sposi (i nynorsk oversettelse Dei trulovade) ble skrevet i et språk som hadde datidens talespråk i Firenze som utgangspunkt. På den måten bidro Manzoni både til å fornye og til å befeste talespråket i Firenzes betydning som modell for skriftspråket.
Språkpolitikken under fascismen handlet først og fremst om å bekjempe fremmedord, og å erstatte dem med italienske ord. Det ble også satt i gang enkelte kampanjer for å gjøre språket mer «romersk», som for eksempel å avskaffe den høflige tiltaleformen lei, og erstatte den med voi, et forsøk som ikke ble særlig vellykket.
Etter 1945 bidro de nye mediene for massekommunikasjon, som radio og tv, til at standardspråket ble spredd ut til folket i en ny form som ikke lenger var identisk med talespråket i Firenze. I dag er det for en stor del talespråket slik det snakkes i Nord-Italia som har høyest status, og som derfor er i ferd med å spre seg sørover i landet.
Dialekter
Dialektmangfoldet i Italia er stort, og mange av de italienske dialektene vil være uforståelige for mennesker fra andre deler av landet. Dette har ført til at alle innbyggere i Italia behersker en standardvariant av språket, det såkalte italiano standard. Mange italienere snakker dialekt hjemme sammen med familien og italiano standard i andre sammenhenger.
De italienske dialektene kan inndeles i fire hovegrupper:
1. Nord-italiensk2. Toskansk3. Romersk4. Sør-italiensk
Sardisk, språket på Sardinia, regnes som et eget språk.
Språklige særtrekk
Det italienske alfabetet har 26 bokstaver, men j, k, w, x og y brukes bare i ord av utenlandsk opprinnelse.
Italiensk har sju vokaler: De fem vokalene [a], [e], [i], [o] og [u] kan finnes både i trykksterke og trykksvake stavelser, mens [ɛ] og [ɔ] bare kan forekomme i trykksterke stavelser. Forskjellen mellom åpen og lukket e er et distinktivt trekk, det samme gjelder forskjellen mellom åpen og lukket o, slik man ser i følgende eksempler:
pesca /pɛsca/ «fiske» (substantiv)pesca /pesca/ «fersken»
volto /vɔlto/ «snudd» (partisipp)volto /volto/ «ansikt»
Konsonantene i italiensk viderefører for en stor del konsonantene i latin, men har utviklet noen språklyder som ikke fantes i latin, for eksempel postalveolarene [ʧ] og [ʤ], som skrives som c og g foran e og i. Foran a, o, u og konsonant uttales c og g som [k] og [g]. Konsonantgruppen sc foran i og e uttales [ʃ]. Italiensk har også den palatale språklyden [ʎ] i ord som figlio. Konsonanten s kan være stemt [z] som i rosa eller ustemt [s] som i casa. På samme måte kan også z være stemt [dz] som i mezzogiorno eller ustemt [ts] som i pizza.
Substantivene kan være hankjønn eller hunkjønn. De fleste substantivene som slutter på -a i entall, er hunkjønn, og de fleste som slutter på -o, er hankjønn. De substantivene som slutter på -e i entall, er enten hankjønn eller hunkjønn. Substantivene har foranstilt bestemt artikkel. Det finnes ingen kasusbøying av substantiv eller adjektiv.
Hankjønn
il ragazzo («gutten») - i ragazzi («guttene»); il padre («faren») - i padri («fedrene»)
Hunkjønn
la ragazza («jenta») - le ragazze («jentene»); la madre («moren») - le madri («mødrene»)
Verbbøyningen er relativt komplisert. Verbene bøyes i person, tall, tid og modus. Det finnes flere tider og modi i italiensk enn i norsk. I tillegg bøyes alle verbene i person, i de fleste tilfeller med endelser som tydelig viser hvem som er subjektet, slik at subjektspronomenet kan utelates, slik man ser i bøyningen av verbet amare i presens indikativ:
amo «jeg elsker»ami «du elsker»ama «han, hun elsker»amiamo «vi elsker»amate «dere elsker»amano «vi elsker» Ordforrådet i italiensk er først og fremst nedarvet fra latin. Det finnes en del lånord fra germansk og fra fransk, og i den senere tid også fra engelsk.
Litteratur
Dardano, Maurizio / Trifone, Pietro: La nuova grammatica della lingua italiana, 1997
Dardano, Maurizio: Nuovo manualetto di linguistica, 2005
Lima, Geir: Italiensk grammatikk, 2007
Marazzini, Claudio: Breve storia della lingua italiana, 2004
Migliorini, Bruno: Storia della lingua italiana, 1960