Romstasjon, romstasjon (ISS) (bilde)
større, bemannet base for langtidsbruk i bane fortrinnsvis rundt Jorden. Omfatter oppholdsseksjon og laboratorier med miljøkontrollsystemer, dessuten redningsromfartøyer og opplegg for strømforsyning, kommunikasjon, stillingskontroll, baneregulering osv. Romstasjoner kan brukes til en rekke formål som mikrogravitasjonsforsøk og -produksjon, medisinske og biologiske studier, astronomiske observasjoner, jordobservasjon, teknisk utviklingsarbeid og service av satellitter. Militære romstasjoner kan ta spesielle rekognoserings- og overvåkingsoppgaver.
Historie
Omkring 1870 skrev amerikaneren Edward Everett Hale historien The Brick Moon i tidsskriftet Atlantic Monthly. Dette er trolig første gang ideen om en romstasjon ble lansert.
Senere har en rekke andre personer fra astronautikkens tidlige historie også vært inne på tanken – de mest kjente var russerne Tsiolkovskij, Kondratjuk og Tsander, samt vesteuropeerne Oberth, Hohmann, von Pirquet og Noordung (et pseudonym). Flere av dem tenkte seg en hjulformet konstruksjon som roterte for å skaffe et kunstig gravitasjonsfelt. Tsiolkovskij så for seg en sylindrisk stasjon, som med rotasjon langs lengdeaksen, gjorde det mulig for besetningen å gå langs innerveggene. Han foreslo dessuten et slags kosmisk drivhus der nyttevekster kunne dyrkes for å skaffe både mat og oksygen.
I årene før romalderen, som ble innledet med Sovjetunionens oppskytning av Sputnik 1 den 4. oktober 1957, arbeidet den tysk/amerikanske rakettforsker Wernher von Braun med hjulkonseptet. Stasjonen skulle ha en diameter på omkring 75 m og en besetning på 80. Av disse skulle flere være knyttet til operasjonen av et stort teleskop. Andre skulle ha oppmerksomheten rettet mot Jorden, og spesielt skyene, for å drive værvarsling. Militær anvendelse var i bildet, og von Braun var i tillegg inne på muligheten av at stasjonen skulle være monterings- og startpunkt for bemannede romfartøyer som kunne utforske Månen, med tiden også Mars. Forsyninger fra Jorden, nye besetningsmedlemmer m.m. skulle fraktes opp med en flåte av bemannede forsyningsfartøyer. Totalprisen var anslått til 4 milliarder dollar.
Wernher von Brauns utkast ble presentert for offentligheten i den berømte serien om rommets erobring som ble publisert i det amerikanske bladet Collier's i 1952.
Stasjoner
Saljut. Romstasjoner hadde høy prioritet i Sovjetunionen, og den første i en serie dels sivile, dels militære Saljut-stasjoner ble skutt opp 19. april 1971. Se Saljut. Saljut 6 var bemannet i til sammen 676 dager, Saljut 7 i 812 dager.
Skylab. USAs første eksperimentelle romstasjon, Skylab, ble skutt opp 14. mai 1973. Tross innledende tekniske problemer ble stasjonen brukt av tre tremanns besetninger i henholdsvis 28, 59 og 84 dager. Se Skylab. Den eksperimentelle romstasjonen ble ikke fulgt opp av USA fordi utviklingen av romfergen hadde høyeste prioritet i romorganisasjonen NASA.
Mir. Kjerneseksjonen til den sovjetiske/russiske romstasjonen Mir ble skutt opp 20. februar 1986. Den ble gradvis bygd på med spesialseksjonene: Kvant 1 (astronomisk observatorium) i 1987, Kvant 2 (serviceseksjon) i 1989, Kristall (spesialseksjon for materialforskning) i 1990, Spektr (jordobservasjon/atmosfæren) i 1995 og Priroda (jordobservasjon/jordoverflaten) i 1996.
Mir var frem til slutten av august 1999 så og si kontinuerlig bemannet, og mange romfarere hadde svært lange opphold i stasjonen. Det lengste enkeltoppholdet ble gjennomført av den russiske legen Valeri Poljakov (438 døgn).
Ifølge russerne kostet operasjonen av Mir opptil 250 millioner dollar per år. Med dårlig økonomi var det derfor ikke mulig å fortsette driften av stasjonen. Egentlig skulle Mir ha vært tatt ned i juni 1999, men eierne strittet imot og arbeidet aktivt for å skaffe midler. Da stasjonen etter hvert også ble ustabil og farlig, måtte man gjennomføre en kontrollert, destruktiv nedtagning.
23. mars 2001 fant nedtagningen sted. Mir møtte atmosfæren og ble revet opp over det sørlige Stillehavet ikke langt fra Fiji-øyene. Ingen skadevirkninger av nedfall ble rapportert. Se Mir.
Den internasjonale romstasjonen blir et kolossalt byggverk i bane. Bak prosjektet står 15 nasjoner (USA, Russland, Japan, Canada og 11 ESA-land, inklusive Norge). Ferdig utbygd skal stasjonen bemannes permanent med et mannskap på opptil seks, som i fem forskjellige laboratorieseksjoner (en amerikansk, to russiske, en japansk og en europeisk) vil kunne brukes i mikrogravitasjonsforskning innen fagområder som materialutvikling, grunnleggende fysikk, væskers fysikk, forbrenningsteknologi, bioteknologi og rommedisin. Romstasjonen kan i tillegg bli benyttet som plattform for studier av universet og jordoverflaten, dessuten for prøving av utstyr og prosedyrer med tanke på senere bemannet virksomhet lengre ut i rommet.
Monteringen av stasjonen begynte med oppskytningen av den russisk-bygde, amerikansk-finansierte styringsseksjonen Zarja med en russisk Proton bærerakett fra Bajkonur-kosmodromen 20. november 1998. Zarja sørget for banestyring, stillingskontroll, strømforsyning og kommunikasjon med bakken tidlig under monteringsoperasjonene. Senere ble den i større grad benyttet til lagring og oppbevaring.
Neste seksjon, den amerikanske noden eller knutepunktseksjonen Unity, ble skutt opp med romfergen Endeavour 4. desember 1998, mens russerne brukte en Proton rakett ved oppskytningen av serviceseksjonen Zvezda 12. juli 2000. På den tiden regnet man med at monteringen av til sammen over 100 elementer ville kreve 46 oppskytninger.
Mens de tre første seksjonene pluss den amerikanske laboratorieseksjonen Destiny dannet en linje i stasjonens lengdeakse, begynte etter hvert monteringen av et tverrgående rammeverk som skal utgjøre monteringsfeste blant annet for stasjonens fire digre solcellevinger. Langs store deler av rammeverket vil det gå skinner for en tralle som skal danne et festepunkt for den kanadiskbygde, avanserte robotarmen Canadarm2. Da den tragiske ulykken med romfergen Columbia inntraff 1. februar 2003, var senterseksjonen S0 samt styrbord S1- og babord P1-seksjonene i rammeverket på plass.
Romstasjonen hadde hatt et mannskap på tre siden Ekspedisjon 1 (med den amerikanske astronauten William M. Shepherd og de to russiske kosmonautene Juri P. Gidzenko samt Sergei K. Krikaljov) 2. november koblet seg til i det russiske romfartøyet Sojus M-31. Etterfølgende mannskaper – Ekspedisjon 2, 3, 4 osv. – har hatt vekselvis russiske og amerikanske stasjonssjefer.
Mye ble forandret med Columbia-ulykken (se Columbia). For det første stoppet monteringsarbeidet opp, og så lenge romfergeflåten ble stående på bakken, måtte all transport av forsyninger og utskiftning av mannskaper besørges av russiske Progress og Sojus romfartøyer. Mannskapsstyrken måtte reduseres til to.
Et Sojus romfartøy har hele tiden vært koblet til stasjonen som «livbåt», og med en holdbarhetstid på seks måneder i bane er det etter hvert blitt vanlig å skifte både mannskap og redningsfartøy to ganger om året. Selv om stasjonen krever ganske mye tid og oppmerksomhet på vedlikeholdssiden og det jevnlig drives ca. 2,5 timers obligatorisk fysisk trening hver dag, har selv en besetning på to fått tid til å drive mikrogravitasjonsforskning. Forskningsarbeid har også vært utført av korttidsbesøkende, som ved å benytte det tredje setet i Sojus romfartøyet, har kunnet oppholde seg ca. 7 dager i stasjonen i forbindelse med mannskaps- og redningsfartøy-skifte. Det tredje setet har ved flere anledninger vært solgt av den russiske nasjonale romorganisasjonen Roskosmos til spesielt interesserte, formuende personer for ca. 20 mill. dollar. Disse såkalte «Spaceflight Participants» har i løpet av ca. et halvt år i forveien fått opplæring/trening ved Gagarin Kosmonaut-treningssenteret og er, noe misvisende, kalt romturister. Den første av tre frem til våren 2006 var Dennis A. Tito, en amerikansk forretningsmann og mangemillionær som ble skutt opp 28. april 2001 med Sojus TM-32.
14. januar 2004 holdt president Bush sin Vision for Space Exploration-tale, der han blant annet la opp til at USA skal tilbake til Månen senest i 2020 for deretter – fra Månen – å sende mennesker til Mars og enda fjernere mål. Han gav også klar beskjed om at Den internasjonale romstasjonen skal være ferdigstilt i 2010, samme år romfergeflåten settes permanent på bakken. Se romferge.
Stasjonen blir en tanke mindre enn opprinnelig antatt, men det blir likevel god anledning til å drive forskning – for Europas del bl.a. med ESA-laboratorieseksjonen Columbus. Seksjonen ble levert 2. mai 2006, og planlegges skutt opp med romfergen sent 2007 eller tidlig 2008. Etter kursendringen vil en god del av NASAs forskningsinnsats i stasjonen bli dreiet fra mer generelle prosjekter mot problemstillinger knyttet til lange ferder i rommet, dvs. rommedisin og utvikling/prøving av utstyr for bl.a. resirkulasjon av vann og kabinatmosfære, beskyttelse mot stråling og produksjon av planter. Mannskapets størrelse planlegges økt til seks i 2009, noe som betyr at andre deltakernasjoner enn USA og Russland får større mulighet til å delta. Forsyninger vil bli fraktet til stasjonen først og fremst med romfergen (frem til 2010), russiske Progress fartøyer og ESAs ATV (Automated Transfer Vehicle). For en planlagt bruksperiode på i hvert fall ti år etter 2010 regner USA med å benytte det nye romfartøyet CEV (Crew Exploration Vehicle) til frakt av både forsyninger og mannskaper fra ca. 2012.