Soul, stilretning i afroamerikansk populærmusikk, i hovedsak en blanding av rhythm & blues og gospel. Retningen oppsto i USA mot slutten av 1950-årene, da Sam Cooke ble den første stjernen, og hadde sin «gullalder» i 1960-årene med artister som Ray Charles, James Brown, Otis Redding, Wilson Pickett og Aretha Franklin, og Motown Records' Smokey Robinson, Marvin Gaye, Stevie Wonder, The Supremes, The Temptations og Four Tops. De andre viktigste plateselskapene var Stax og Atlantic Records.
Blant 1970-tallets største soulartister var Al Green, Marvin Gaye, Stevie Wonder og Earth, Wind & Fire. I Philadelphia dukket det opp en polert form for soul, Philly-soul, som ofte var akkompagnert av strykere og/eller blåsere. Låtskriverne og produsentene Kenny Gamble og Leon Huff sto bak The O'Jays, Harold Melvin and the Blue Notes, Billy Paul og The Three Degrees, mens Thom Bell skrev og produserte for The Delfonics og The Stylistics. Soul-avarten funk var populær på begynnelsen av 1970-årene, før den ble utkonkurrert av disco.
På 1980-tallet slo en form for glatt soul an, ofte preget av synthesizere. Blant de største vokalistene var Luther Vandross, Whitney Houston, Prince og Anita Baker. Tidlig på 1990-tallet oppsto en hiphop-inspirert type soul som kalles r&b. Denne må ikke forveksles med gammel rhythm & blues. De mest kjente produsentene var Jimmy Jam & Terry Lewis og Babyface & LA Reid, som sto bak suksessen til henholdsvis Janet Jackson og TLC. Teddy Riley var mannen bak stilarten "new jack swing" og artister som Mary J. Blige og Blackstreet. "Neo-soul" slo gjennom på slutten av 1990-tallet og slekter på soulmusikk fra 1960- og 1970-tallet, men har et moderne sound. Blant de mest kjente utøverne er Erykah Badu, Angie Stone, D'Angelo, Maxwell og Alicia Keys.