Samfunnsøkonomi, sammfunnsøkonomi (tegning) (bilde)
vitenskapen om den økonomiske virksomhet i samfunnet.
Sammfunnsøkonomi kaltes i Norge tidligere sosialøkonomi og før det statsøkonomi. I andre skandinaviske land brukes betegnelsen nasjonaløkonomi. Det engelske navn på faget er economics (tidl. også political economy). Ordet økonomi kommer fra gr. oikonomia, 'styring av husholdning'; dette er overført på folke- eller samfunnshusholdningen.
Emne og inndeling
Grunnleggende sett har økonomi å gjøre med utnytting av knappe ressurser for å oppnå resultater. For samfunnsøkonomien ligger resultatene i tilfredsstillelsen av menneskenes behov. Kjerneområdet for sammfunnsøkonomien behandler frembringelse, fordeling og utnyttelse av varer og tjenester. Disse er de grunnleggende realøkonomiske funksjoner; omkring dem vil et samfunn utvikle institusjoner, som pengevesen, foretaksformer, markeder osv. En betydelig del av samfunnsøkonomien består i analyse av slike institusjoner.
Det er vanlig å dele samfunnsøkonomien i 1) en kjerne av generell økonomisk teori, som behandler grunnleggende prinsipper for handlingsenheters eller aktørers (fysiske og juridiske personers) handlemåter, og 2) en rekke anvendelsesområder. Viktige anvendelsesområder er monetær økonomi (penge- og kredittlære), internasjonal økonomi, offentlig økonomi og næringsøkonomi.
Mikro- og makroøkonomi
Samfunnsøkonomien kan også inndeles etter et viktig metodisk skille, avhengig av om man ser på de enkelte aktørers disposisjoner, eller på mer summariske sammenhenger for samfunnet som helhet. Det første kalles mikroøkonomi, det andre makroøkonomi. Karakteristisk for makroøkonomi er at den uttrykkes ved et forholdsvis lite antall aggregerte størrelser, som nasjonalprodukt, konsum, eksport o.l.
Statisk og dynamisk analyse
En annen ulikhet i metode er mellom statisk analyse, som behandler tilstander, og dynamisk analyse, som behandler utvikling over tid. Selv om det økonomiske liv er i stadig forandring, kan en statisk analyse i mange tilfeller være tilstrekkelig til å studere egenskaper ved et økonomisk system. Spesielt viktig er den såkalte komparative (sammenlignende) statikk, hvor man ser på hvordan en økonomisk tilstand endres ved endringer i ytre eller uavhengige størrelser, som f.eks. utenlandspriser eller skattesatser. Dynamisk analyse er nødvendig når det er selve tidsforløpet av økonomiske størrelser man vil studere, som f.eks. konjunktursvingninger.
Matematisk metode
Tidligere foregikk det ofte diskusjoner om berettigelsen av å bruke matematiske metoder i samfunnsøkonomien. Dette er ikke lenger noe diskusjonstema. Grunnleggende emner kan fremdeles gis en ikke-matematisk fremstilling, men videregående analyse vil praktisk talt alltid måtte skje gjennom utvikling av matematiske modeller. Empirisk forskning må i dag også for en stor del bygge på økonometriske modeller, der en matematisk formulert økonomisk teori kombineres med en statistisk modell.
Utdanning
Historie
Bidrag til sammfunnsøkonomisk tenkning finnes hos en rekke forfattere opp gjennom tidene. Utviklingen av samfunnsøkonomien som selvstendig vitenskap kan likevel ikke føres lenger tilbake enn til annen halvdel av 1700-tallet. Den første systematiske og fullstendige behandling av samfunnets økonomi regnes å være den skotske moralfilosofen og økonomen Adam Smiths An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776). Betydningsfulle bidrag til fagets utvikling ble på omtrent samme tid gitt av de franske fysiokrater. En av de mest kjente av disse, legen François Quesnay, gav den første skisse til en regnskapsmessig oversikt over produksjonsstrømmene i samfunnet og gav dermed oppslaget til senere nasjonalregnskap.
Adam Smith og hans samtidige var sterkt opptatt av å anvende økonomiske resonnementer i praktisk økonomisk politikk, og la vekt på å vise at man ville få den sterkeste vekst i velstand for alle når næringsvirksomhet fikk foregå uten statsinngrep. De tidlige samfunnsøkonomer ble dermed talsmenn for en økonomisk liberalisme. Smiths etterfølgere i første halvdel av 1800-tallet gjorde imidlertid også mye for å bygge ut det analytiske grunnlaget for økonomisk tenkning. Fremtredende blant disse såkalte klassiske økonomer var britene David Ricardo, Robert Malthus, Nassau Senior og John Stuart Mill, samt franskmannen Jean-Baptiste Say. Den klassiske skole la hovedvekt på analysen av produksjon og inntektsfordeling, og på langsiktige utviklingstendenser i økonomien. Den gav også varige bidrag til teorien for internasjonal handel og til pengeteorien.
En sentral oppfatning hos klassikerne var at bytteforholdet mellom varer ville svare til forholdet mellom de mengder av arbeid som gikk med til å produsere dem. Denne ideen ble grunnlaget for teoriene til Karl Marx. Hans analyse av kapitalistiske økonomiers inntektsfordeling og utviklingstendenser har fått stor politisk betydning, men har hatt begrenset innflytelse på sammfunnsøkonomien som vitenskap.
Den klassiske økonomiske teori ble i siste tredjedel av 1800-tallet videreutviklet til en retning som det nå er vanlig å kalle nyklassisk. Karakteristisk for denne var bl.a. at den brakte analysen av forbruk og etterspørsel sterkere i forgrunnen, utviklet analysen av atferd med maksimering av en økonomisk størrelse som siktemål, og klarla egenskaper hos markeder i likevekt.
Analysen av forbruk og etterspørsel ble bygd på et abstrakt nyttebegrep, som senere ble utviklet til en valghandlingsteori, hvor det ikke forutsettes noe bestemt nyttemål. Forbrukernes valg av hvor mye de ville kjøpe av ulike varer tenkte man seg bestemt ved deres maksimering av sin nytte. Både for denne maksimeringen og for andre problemer hvor maksimering var aktuell, som f.eks. en bedrifts maksimering av fortjenesten, utviklet nyklassikerne en generell analysemetode, den såkalte marginalanalysen. Den består i at man sammenligner vinning og oppofring i små skritt: så lenge virkningen ved å bevege seg i en bestemt retning er større enn oppofringen, fortsetter man i samme retning. Et resultat av denne måten å tenke på er f.eks. den såkalte Gossens lov, som sier at en konsument får størst nytte av et gitt beløp anvendt til konsum når nytten av den «siste» krone er den samme for alle varer.
På grunnlag av marginalanalysen ble det utviklet et omfattende kompleks av teorier. Banebrytende arbeider ble gjort i verditeori (pristeori) av William Stanley Jevons, Carl Menger, Léon Walras og Alfred Marshall m.fl., i kapitalteori av Eugen von Böhm-Bawerk, og i teori for inntektsfordeling av John B. Clark og Philip Wicksteed. I de første tiår av 1900-tallet ble analyser av samfunnsøkonomisk velferd utviklet av bl.a. Vilfredo Pareto og Arthur Cecil Pigou.
Den nyklassiske teori la stor vekt på analyse av markedstilpasning. Denne var lenge konsentrert om markeder med fullkommen frikonkurranse. Også markeder med rent monopol ble tidlig analysert. De mange former for ufullkommen eller monopolistisk konkurranse ble først tatt opp senere, og behandlet i arbeider av Joan Robinson og Edward Chamberlin omkring 1930.
Et grunnleggende trekk i nyklassisk teori var ideen om markedslikevekt. Man tenkte seg at det i et marked eksisterte en pris som var slik at når den først var etablert, ville den fortsette å bestå så lenge ikke markedsforholdene ble endret utenfra. Et eksempel på en slik markedslikevekt er vist for et frikonkurransemarked for en enkelt vare i figuren. Man tenker seg som regel at produsentene vil tilby mer av en vare jo høyere den står i pris, under ellers like forhold. På tilsvarende måte tenker man seg at kjøperne vil avta eller etterspørre mindre jo høyere prisen er. Dette representeres ved en stigende tilbudskurve og en fallende etterspørselskurve i figuren. Den prisen som gjør tilbudte og etterspurte mengder like, representert ved skjæringspunktet mellom kurvene, er likevektsprisen.
Denne markedslikevekten antas også å være stabil: Skulle prisen f.eks. falle under likevektsprisen (f.eks. til p i fig.), vil det oppstå et etterspørselsoverskudd (mE–mT i figuren). Vareknappheten vil få prisen til å stige. En pris over likevektsprisen vil på tilsvarende måte drive prisen nedover.
Analysen av et enkelt marked i likevekt kalles partiell likevektsanalyse. Allerede i 1874 hadde imidlertid den franske økonomen Léon Walras utformet en generell eller simultan likevektsanalyse. Det sentrale ved denne var at den tok hensyn til at «alle ting henger sammen» i en økonomi. Hans analyse var det første systematiske forsøket på å få frem samspillet mellom de forskjellige deler av økonomien på detaljert, mikroøkonomisk grunnlag.
Den generelle likevektsteorien hos de nyklassiske økonomer var basert på at en økonomi med frikonkurranse ville bevege seg mot likevekt i alle markeder. Det kunne derfor ikke eksistere en varig tilstand hvor ikke alle markeder ble klarert. Dette måtte også gjelde arbeidsmarkedet, slik at man ikke kunne ha vedvarende arbeidsløshet. Den store og langvarige arbeidsløsheten i mellomkrigstiden førte til en søking etter alternative teorier. I sin banebrytende bok fra 1936, The General Theory of Employment, Interest and Money, drøftet John Maynard Keynes muligheter for varig arbeidsløshet i en frikonkurranseøkonomi. Keynes' analyse var også en generell likevektsanalyse, men i motsetning til nyklassikerne brukte han en makroøkonomisk tilnærmingsmåte. Hans modeller behandlet den gjensidige tilpasning av et lite antall aggregerte størrelser, i første rekke nasjonalinntekt, konsum, investering og rentenivå.
Keynes' arbeid skapte stor interesse for makroøkonomi og generell likevektsteori. En stor del av den økonomiske forskning siden midten av 1930-årene har dreid seg om avklaring og etterprøving av hans ideer. Forholdet mellom Keynes' og nyklassikernes ideer har vært drøftet inngående. Flere forfattere, spesielt John Richard Hicks, Paul Samuelson og Don Patinkin har arbeidet mot en syntese. Andre, bl.a. Keynes' nære kollega fra Cambridge, Joan Robinson, har stilt seg negativ til disse bestrebelsene.
Uansett ulike tolkninger av det teoretiske grunnlaget har Keynes' bok fått meget stor betydning for praktisk økonomisk politikk. Den åpnet for en aktiv bruk av penge- og kredittpolitikk og av offentlige inntekter og utgifter for å stabilisere produksjon og inntekter. De praktiske konsekvenser av Keynes' analyse er i 1960- og 1970-årene blitt imøtegått av de såkalte monetarister, med Milton Friedman som den fremste talsmann. Monetaristene tillegger utviklingen av pengemengden sentral betydning. Deres kritikk av keynesiansk teori og praksis er senere forsterket av de såkalte «nye klassiske økonomer» (Robert Lucas m.fl.), som gir aktørenes forventninger, basert på rasjonell analyse av den økonomiske situasjon, en sentral plass.
Ett av de viktigste fremskritt i anvendt økonomi er utviklingen av nasjonalregnskapet. Dette gir et samordnet system av begreper for klassifisering av økonomiske transaksjoner. Begrepene har et klart økonomisk meningsinnhold, og er samtidig utformet med sikte på statistisk måling. Systemet er standardisert internasjonalt. Det sentrale nasjonalregnskap, som gir en oversikt over produkt- og inntektstrømmene i samfunnet, var i hovedtrekk ferdig utformet omkring 1950. Senere har man arbeidet med å trekke penge- og kredittstrømmer inn i sterkere grad.
Det er i tiden etter den annen verdenskrig gjort et omfattende økonometrisk forskningsarbeid. Det er utviklet statistiske metoder spesielt tilpasset samfunnsøkonomiens behov, og empirisk testing og måling av økonomiske sammenhenger har gjort store fremskritt. Dette gjelder både enkeltsammenhenger og større totalmodeller for et samfunns økonomi.