Lisboa-traktaten, eller mer fullstendig: Lisboa-traktaten om endring av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om Det europeiske fellesskap, undertegnet i Lisboa den 13. desember 2007 (uoffisiell norsk oversettelse), er EUs gjeldende traktatgrunnlag siden 1. desember 2009. Traktaten fastlegger en rekke endringer av de to "gamle" traktatene Maastricht-avtalen og Roma-traktaten, som i revidert utgave nå styrer unionen. Merk at disse navnene ikke lenger brukes, nå heter de henholdsvis Traktaten om den europeiske union (TEU) og Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV). Det er altså disse to reviderte traktatene som tilsammen utgjør EUs styrings- og rettsgrunnlag etter at Lisboa-traktaten trådte ikraft. Som det sies i UDs EU-håndbok, "to traktater, men ett felles rettssystem".
Merk at Lisboa-traktaten i seg selv bare fastlegger hvordan teksten i de gamle traktatene skal endres. Derfor er selve Lisboa-traktaten et teknisk juridisk dokument som ikke er ment å skulle leses. Den norske oversettelsen som Utenriksdepartementet har utgitt under navnet "Lisboa-traktaten" viser da heller ikke Lisboatraktatens egentlige tekst, men isteden hvordan de to reviderte traktatene ser ut i den nye ("konsoliderte") teksten etter endringene. Det er slik Lisboa-traktaten presenteres for publikum i alle EUs medlemsland, en fremgangsmåte som har vært vanlig i mange tidligere traktatrevisjoner, blant annet når det gjelder Amsterdam-avtalen og Nice-traktaten.
Hovedpunktene i Lisboa-traktaten:
- Ministerrådet fatter nå sine vedtak med dobbelt flertall, dvs. minst 55 % av medlemslandene, som må ha minst 65 % av EUs befolkning. Dette trer i kraft fullt ut fra 2017, med en overgangsordning de siste tre årene.
- Antallet kommissærer er redusert fra 27 (én fra hvert land) til 15, med en rotasjonsordning.
- Flertallsavgjørelse er innført i en lang rekke nye saker, mens vetoadgangen er redusert. Storbritannia har fått en omfattende reservasjonsadgang.
- Det europeiske råd (EU-toppmøtene) er blitt en fast institusjon, ledet av en president som velges for to og et halvt år. Fortsatt halvårlig, roterende formannskap, men bare for «vanlige» ministermøter (ikke toppmøter).
- Det er opprettet en stilling som utenrikspolitisk koordinator - «Høy representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk» - til å opptre på EUs vegne i internasjonale fora. (Storbritannia nedla veto mot betegnelsen «utenriksminister», og medlemslandene fikk beholde vetoretten i utenriks- og sikkerhetspolitikk).
- Europaparlamentet har fått mer reell makt, og samtidig 35 færre mandater - nå 750. Også nasjonalforsamlingene i hvert enkelt land har økt sin makt i forholdet til EU.
Anbefalte nettstederSe også EU – utviklingen av samarbeidet .