Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Versj. 3
Denne versjonen ble sendt inn av Gunn Aarli 11. oktober 2012. Den ble godkjent for videre bearbeding 11. oktober 2012. Artikkelen endret 10128 tegn fra forrige versjon.

Francisco Franco var general, statsoverhode og diktator i Spania fra 1939-1975. Hans regime ble kalt for franksime (franquismo).

Franco vokste opp i en militærfamilie i kystbyen Ferrol. Etter militærutdanning i Toledo gikk han inn i infanteriet. Han begynte sin militærkarriere i Marokkokrigen, og ble fort forfremmet i gradene til fenrik. Grunnleggeren av den spanske fremmedlegionen, José Millán Astray, utpekte Franco til sin nestkommanderende, og kort etter til øverstkommanderende for spesialstyrken. Fremmedlegionen var plassert i nord-Afrika og fikk raskt rykte på seg for å være både fryktløs og brutal. I 1926 ble Franco forfremmet til general, 34 år gammel. Utnevnelsen gjorde ham til Spanias yngste general og Europas yngste general etter Napoleon. Et år senere ble han sjef for Spanias hovedkvarter for militærutdanning i Zaragoza.

Frykten for kommunismen var en viktig del av Francos politiske engasjement. I tjueårene støttet han José Antonio Primo de Riveras diktatur (1923-30) og viste lojalitet mot kong Alfonso XIII. Da diktator Primo de Rivera ble tvunget til å gå av på grunn av vanstyrt økonomi, og kongedømmet ble avviklet hvorpå kong Alfonso XIII dro i eksil, overtok epoken kjent som den andre republikken (1931-36). Det var en urolig tid med hyppige regjeringsskifter. Den venstreorienterte Folkefrontregjeringen regjerte i en toårsperiode (1931-33). Ved valget i 1933 vant den konservative Nasjonalfronten. Da høyreregjeringen vedtok innstramminger i 1934, oppsto det kraftige uroligheter blant gruvearbeiderne i Asturias, kjent som revolusjonen i 1934. Franco fikk ordre om å stoppe opprøret, noe han gjorde ved å hente inn fremmedlegionens tropper. Etter denne episoden identifiserte venstresiden Franco som en tydelig fiende. Ved nyvalget i 1936 vant venstresiden igjen med en knapp seier for Folkefrontens presidentkandidat Azaña (34,3 %), mens nasjonalistene og sentrumspartiene tapte med henholdsvis 33,2 og 5,4 %.

Folkefrontregjeringen gjennomførte flere politiske endringer: politiske fanger fra venstresiden ble løslatt, en ny jordreform skulle frata adelskapet dets privilegier, det politiske fasistpartiet Falangen ble forbudt og Katalonia fikk politisk og administrativt autonomi. Det oppsto samtidig frykt for at en kommunistisk stat skulle beslaglegge personlige formuer og mange sendte pengene ut av landet. Pengeflukten medførte en forverring av den økonomisk krisen og pesetaen ble devaluert. Devalueringen førte til at prisene gikk opp og arbeiderne krevde høyere lønn. Landet var preget av stor sosial uro. President Azaña søkte støtte hos militæret, men fikk den ikke, hvorpå han utstyrte flere venstreorienterte organisasjoner med våpen og ammunisjon. I denne perioden befant Franco seg langt fra maktens sentrum. Folkefrontregjeringen hadde stasjonert ham på Kanariøyene.

Den 17. juni 1936 gjorde generalene Mola og Sanjurjo militærkupp mot Folkefrontens venstreregjering. Franco kom noe senere med i opprøret, som innledingsvis ble ledet av general Mola. Militærkuppet innledet den tre år lange spanske borgerkrigen. Flere generaler (Mola, Yague, Queipo de Llano, Sanjurjo og Franco) formet nasjonalistenes ledergruppe. Ledergruppen valgte Franco til overgeneral (generalísimo) og sjef for den spanske stat. I likhet med Hitlers betegnelse Der Führer og Il duce for Mussolini, tok Franco tittelen Caudillo. Franco ledet militæret og nasjonalistene i krigen mot Folkefronten, som blant annet besto av marxister, kommunister og anarko-syndikalister. 1. april 1939 var Francos seier et faktum.

Franco undertegnet Anti-komitern pakten i 1938 sammen med Hitler og Mussolini, og under den spanske borgerkrigen mottok Franco støtte fra Tyskland og Italia i form av ammunisjon, materiell og informasjon. Under andre verdenskrig var Spania nøytralt. I 1940 møttes Hitler og Franco i Hendaya, men ble ikke enige om samarbeid. Hitlers ønsket gå gjennom Spania for å erobre Gibraltar, men godtok ikke Francos krav om motytelser. Franco krevde kontroll over territorier i Nord-Afrika og Portugal, samt at Tyskland skulle veie opp mot blokkaden fra Storbritannia (forsyningskravet). Franco sendte riktignok Den blå divisjon, División Azul, frivillige soldater som kjempet på tysk side ved østfronten mot Sovietunionen, men trakk soldatene tilbake i 1943.

Selv om Spania ble isolert rett etter borgerkrigen, fikk Franco etterhvert anerkjennelse fra flere statsledere. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen var en viktig årsak til dette. USAs president Nixon anerkjente Francos kamp mot kommunismen, og på 50-tallet fikk USA en avtale om å opprette amerikanske militærbaser i Spania.

På førti og femtitallet og første halvdel av sekstitallet var Franco enerådende statsoverhode, men mot slutten av sekstitallet beveget regimet seg langsomt mot monarkiets innføring og en noe mer demokratisk profil. Fra starten av var orden, disiplin, patriotisme, katolisisme og anti-kommunisme viktige komponenter i hans autoritære regime. Francos hovedfiender var kommunistene og separatisbevegelsene i Katalonia og Baskerland. Dessuten ble frimurerordenen forbudt. Det eneste lovlige politisk parti var Falangen. Motstandsbevegelse var forbudt og straffbart, og aviser og fjernsyn ble sensurert. Dødsstraff ble praktisert rett etter borgerkrigen og fram til 1944, men etter dette ble det innført amnesti for politiske fanger. Den siste dommen om dødsstraff ble gitt ETA-fangene i Burgos-saken i 1973. Dommen fikk stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt og ble tilslutt omgjort.

I førtiårene var landets økonomi basert på selvforsyning, men på femtitallet ble landets økonomi langsomt liberalisert, og landet ble mindre isolert. Franco satset på teknokratiet, og byttet ut mange av falangistene i sentrale posisjoner med profesjonsutdannede eksperter. Mange av disse tilhørte Opus Dei. I 1966 vedtok parlamentet en lov om at makten skulle deles mellom regjeringsleder og statsoverhode. Samme år kom ny presselov som tillot trykking av alternative tidsskrifter, og fjernsynskanalen RTVE etalerte en ny TV-kanal samme år, TVE 2. Dette var starten på et noe mer demokratisk styresett. Franco utpekte Kong Juan Carlos til konge tre år senere, og i 1973 utnevnte han admiral Carrero Blanco til sin etterfølger som regjeringsleder. Carrero Blanco ble imidlertid drept i et attentat organisert av ETA kort etter, og Franco selv døde to år senere.

Francisco Franco giftet seg med Carmen Polo ( 1900-88) i 1923. De fikk datteren Carmen i 1926. Familien flyttet flere ganger gjennom Francos militærkarriære, men etablerte seg tilslutt i Pardopalasset i Madrid i 1940, der de bodde i 35 år, inntil Francos død. På slutten av livet ble han rammet av sykdommen Parkinson. Familien ferierte i Pazo de Meiras i La Coruña (Galicia ). Datteren Carmen giftet seg i 1951 med Cristóbal Martínez-Bordiú og fikk syv barn. Francos barnebarn, Maria del Carmen giftet seg i 1972 med et av barnabarna til kong Alfonso XIII. Franco er gravlagt i el Valle de los Caídos, nord-vest for Madrid.

Av sine tilhengere ble Franco hedret for å vinne borgerkrigen, opprettholde ro og orden i landet og hindre at Spania utviklet seg til en kommunistisk stat. Blant sine motstanderne, deriblant de fleste vestlige land, ble Francos langvarige regime kritisert for å kvele demokrati og ytringsfrihet, for å bremse for kvinnefrigjøringen og økonomisk utvikling, og for å ha forårsaket at den kritiske masse forsvant med det store antall intellektuelle som måtte søke asyl.

Enkelte av Francos kjente uttalelser finnes i arkivet til avisen ABC:

  • «De bør gjøre som meg og ikke blande Dem inn i politikk».
  • «Jeg er overbevist om at frimureribevegelsen er svært bra for England, i England. Det dumme er at Frimurerbevegelsen i Spania fortsatt er svært bra for England».
  • «Pressen har alltid behandlet meg bra».
  • Payne, Stanley G. (2008): Franco and Hitler. New Haven: Yale University Press. Les utdrag og omtale av boken på google.books
  • Preston, P. (2011): The Franco regime. University of Wisconsin Press. Finn utdrag av boken på google.books
  • Palacios, J. y Payne, S. (2008): Franco, mi padre. Francos datter, Carmen Franco forteller om sin far. Finn utdrag av boken på google books.