Rasjonalitet, fornuft, fornuftighet, fornuftsmessighet og hensiktsmessighet.
Rasjonalitet er et omstridt begrep i filosofien, men kan sies å betegne to ting i hovedsak:
- en standard eller målestokk som man bruker for å vurdere om menneskers tanke- og handlingsliv er fornuftige eller hensiktsmessige
- den evnen individet besitter som gjør det mulig både å etterkomme og å feile hva gjelder de kravene eller betingelsene som ligger i (1).
En kan være rasjonell i betydning (2), uten å være rasjonell i betydning (1). Det virker derimot klart at det å være rasjonell i betydning (1) fordrer at man er rasjonell også i betydning (2). Følgelig har man gjerne tenkt seg at rasjonalitet i betydning (1) er avledet eller springer ut av rasjonalitet som evne og kapasitet (2).
Gjennom filosofihistorien har man gjerne tatt utgangspunkt i Platons og Aristoteles' tese om at mennesket er et vesen med fornuft - et såkalt rasjonelt dyr - og diskusjonene har gjerne dreid seg om hvordan denne kapasiteten skal forstås.
Diskusjonen rundt rasjonalitet handler også om hva slags kriterier eller prinsipper som er forutsatt for at noen skal regnes som rasjonelle og fornuftige, i hvilken grad mennesket evner å leve opp til disse, samt hvordan man kan bruke slike prinsipper for å begrunne moralske prinsipper, politisk organisasjonsstrukturer eller vitenskaplige metoder. Ifølge tradisjonen etter Aristoteles og Platon har man forbeholdt rasjonalitet og fornuft til mennesket, og tenkt at dyrs atferd og tanker ikke kan måles på denne måten fordi de nettopp mangler evnen til fornuft og rasjonalitet.
Ulike typer av rasjonalitet
Det er vanlig å skille ulike typer av rasjonalitet avhengig av hva slags område vår fornuft eller evne til rasjonalitet anvendes på. Her hersker det også uenighet om hvilke områder som faktisk kan underlegges vår fornuft eller rasjonalitet, samt på hvilken måte dette foregår.
Rimelig høy grad av enighet finner vi blant filosofer når det gjelder spørsmålet om fornuften har en rolle å spille innen kunnskapservervelse og det å forstå mer av verden. Hva slags rolle er mer kontroversielt, men det er vanlig å godta at det vi tror og tenker om verden er noe som kan måles opp i mot standarder av epistemisk- eller teoretisk rasjonalitet. Disse standardene bestemmes igjen ut fra hva det er som indikerer om noe er sant eller usant.
Ledestjernen eller siktemålet her er med andre ord virkeligheten og sannhet. Selv om filosofer er uenige om hvorvidt det er tanken eller sansene som er kongeveien til sannhet, så er de stort sett enige om at våre oppfatninger bør rette seg etter det som sant er og følgelig at standardene for epistemisk rasjonalitet bør ha noe med sannhet å gjøre. En er følgelig epistemisk rasjonell i den grad ens oppfatninger er i tråd med - hverken i konflikt med eller går for mye utover - de grunnene en har til å tro at noe er sant eller ikke.
I kontrast til epistemisk rasjonalitet står den praktiske fornuft eller -rasjonalitet. Her spør man seg ikke hvor rasjonelt det er å tro at ulike ting er sant, men snarere hvor rasjonelt det er å gjøre ulike ting. I motsetning til det som er tilfelle med epistemisk rasjonalitet er filosofer svært uenige om hva siktemålet eller ledestjernen med praktisk rasjonalitet består i. Aristoteles angir menneskets funksjon og lykken (greks: eudaimonia), Kant postulerer frihet og moralloven, utilitarister som Jeremy Bentham og John Stuart Mill snakker om å maksimere nytelser og minimere lidelser, mens moderne beslutningsteori gjerne forholder seg til individets gitte ønsker og verdier.
to ulike typer av praktisk rasjonalitet
Et grunnleggende skille går mellom ulike typer av praktisk rasjonalitet avhengig av struktur. Såkalt instrumentell-, mål-middel- eller simpelthen formålsrasjonalitet er en måte tenke om rasjonalitet der man anser det rasjonelle som noe som bare gir seg relativt til at man har et gitt formål eller mål. Gitt at man har et mål om å leve sunt, vil for eksempel det rasjonelle og fornuftige være å forfølge de mest effektive midlene som en kan bruke for å realisere nettopp dette målet.
Hva som er rasjonelt gir seg da som en funksjon av (1) hvilke verdier eller mål aktøren har; samt (2) hvilke oppfatninger aktøren har om verden. Denne måten å tenke om rasjonalitet på spores gjerne tilbake til de britiske empiristene, så som Thomas Hobbes, John Locke og særlig David Hume, og har lagt grunnlag for de moderne beslutningsteoriene man har utviklet matematiske modeller for innen såkalt rational choice theory.
En mer objektiv variant av denne modeller er om vektor (2) - altså aktørens subjektive oppfatninger om verden - erstattes med en mer objektiv vektor der hvilke midler som rent faktisk er egnet til å realisere aktørens mål legges til grunn.
Ytterligere en objektiv variant finner man i Aristoteles' måte å tenke om praktisk rasjonalitet, der målene som angir hva som er rasjonelt er gitt ikke av individets subjektive preferanser eller ønsker men av hva som ligger der av formål i menneskets natur. Aristoteles definerte mennesket som et rasjonelt eller fornuftig dyr (gresk: zoon logikon) slik at menneskets mål og hensikt bestemmes av fornuftens egne mål.
En begrensning ved den instrumentalistiske- eller formålsrettede måten å betrakte rasjonalitet på er at den ikke er i stand til å vurdere målenes verdi, fornuft eller rasjonalitet uten at man samtidig tar andre mål for gitt. For å vurdere målet om sunn helse instrumentelt må man nettopp vurdere om sunn helse er formålstjenlig i forhold til andre mål, som for eksempel som middel for å realisere målet lykke. Da igjen må man vurdere lykken som et mål og igjen må man spørre om lykke er et effektivt middel til å nå andre mål. Slik havner man i en uendelig regress, der ingen mål lar seg bestemme som rasjonelle eller fornuftige uten ved å trekke inn nok et mål som i sin tur trenger bekreftelse. Alternativt blir man tvunget til å gå i sirkel slik at ett av de målene en tidligere har søkt å underbygge igjen dukker opp i rekken.
For å kunne komme ut av dette har enkelte filosofer, som for eksempel Immanuel Kant, kommet opp med et kriterium som supplerer instrumentell formålsrasjonalitet med en type målrasjonalitet. For at dette skal lykkes må en finne et kriterium som angir hvorvidt målet i seg selv er rasjonelt eller fornuftig. Mange filosofer er skeptiske til eksistensen av et slikt kriterie, men Kants forslag er at det såkalte kategoriske imperativ kan fungere som kriterium. I så fall kan man bruke dette for å angi de mål eller handlingsprinsippler man bør forfølge som fornuftsvesen.
Ifølge Kant kvalifiserer vi en slik verdi eller mål ved å spørre om den kan angis som en maksime eller et handlingsprinsipp som man kunne ha villet at gjaldt som en universell eller almenn lov. De målene og verdiene som man ikke kan ville som en universell lov på denne måten vil - om de forfølges - føre til at aktøren kommer i en indre spenning eller konflikt med seg selv. På den måten vil Kants modell kunne tilby et svar på hva de rette målene og prinsippene bør være: det er de målene som kan godkjennes av fornuften uten at denne kommer i konflikt med seg selv.